Fremtiden kan by på «fastere» stillinger

Universitets- og høgskoleansatte fra hele landet har denne uka besøkt UiO for å delta på Nasjonal forskerutdanningskonferanse 2018, skriver Uniforum.

Overordnet tema for konferansen var karriereutvikling og på programmet sto blant annet en paneldebatt med tittelen «Hvordan skal vi sikre at både samfunnet og akademia får den kompetansen de trenger?»

LES OGSÅ: Nesten umulig å komme tilbake til akademia

Flere faste stillinger?

Utgangspunktet for debatten var rapporten til ekspertutvalget som har vurdert stillingsstrukturen i høyere utdanning. Utvalget som var ledet av tidligere UiO-rektor Arild Underdal anbefaler blant annet at de faglige stillingene i sektoren fordeles på tre såkalte stiger: en professor-stige, en forsker-lektor-stige og en fagstøtte-stige. I tillegg til disse stigene kommer utdannings- og kvalifiseringsstillinger som stipendiat-, postdoktor og innstegsstillinger.

Flere i panelet hadde merket seg utvalgets poeng om at den såkalte forsker-lektor-stigen skal være egnet til økt bruk av faste stillinger. Dette ifølge rapporten fordi de ansatte i større grad enn i dag kan anvendes bredere enn tilfelle ellers ville være. I rapporten heter det at «Ansatte i stigen har mulighet til å drive både forskning og utdanning, men vektingen vil variere og styres etter institusjonenes behov og den ansattes interesser og kompetanse».

En av dem som hadde spørsmål til Underdal om dette, var forsker og medlem i Akademiet for yngre forskere Ingrid Lossius Falkum:

– Er det her snakk om flere faste stillinger? For vi vet jo at en av hovedgrunnene til at en forskerkarriere oppleves av mange som en lite attraktiv og usikker karrierevei, er den store andelen midlertidige ansatte, påpekte hun.

Områdedirektør Anders Hanneborg i Forskningsrådet lurte på om utvalget hadde noen tanker om hvorvidt økt bruk av faste stillinger ville gjøre forsker-lektorstigen mer attraktiv enn professorstigen – gitt at det etter hvert er mulig å hoppe over fra forsker-lektorstigen til professorstigen.

– Tror dere at flere vil velge en fast stilling i forsker-lektorstigen, og kanskje bruke litt lenger tid på å kvalifisere seg, framfor å gå inn i en postdoktorstilling (professorstigen) og vite at man antakelig må vente lenger på den faste stillingen?

Slo et slag for «fastere stilling»

Underdal måtte innrømme at utvalget ikke hadde gått inn i noen «dyp diskusjon» om problemstillingen Hanneborg tok opp. Men han bekreftet at det var utvalgets tanke at det skulle være mulig å gå fra den ene til den andre stigen underveis.

Til spørsmålet om faste stillinger generelt, understreket han at det i alle fall ikke er snakk om faste stillinger til alle.

– Det anser vi som urealistisk, slo han fast.

– Men det vi tenkte oss, var at vi kan få «fastere stillinger», fortsatte Underdal til latter fra salen.

– Dette ved å koble dem mer systematisk opp til prosjekter i regi av samme fakultet eller institusjon, utdypet han.

Da det var tid til spørsmål fra tilhørerne, fikk Underdal støtte fra forskningsdekan på UiOs MN-fakultetet Finn-Eirik Johansen:

– Jeg registrerte at det var litt latter i salen da begrepet «fastere stillinger» ble brukt. Men jeg vil slå et lite slag for det begrepet! For jeg synes egentlig ikke det er så ille, sa Johansen.

– På vårt fakultet har vi i økende grad ansatte som er fast ansatt på ekstern bevilgning. I praksis ser vi at disse er tryggere i sin stilling enn dem som er midlertidig ansatt. Så jeg tror ikke man bare skal le av begrepet fastere stilling, oppfordret forskningsdekanen.

Hvem tar ansvaret?

Uansett, som det ble påpekt gjentatte ganger: Minst halvparten av dem som tar doktorgrad, skal ikke videre i akademia. Verken i professorstigen eller i forsker-lektorstigen. I stedet skal de bruke den opparbeidete kompetansen andre steder i samfunnet. Men hvem sitt ansvar er det å legge til rette for det?

Hanneborg stilte spørsmålet på denne måten:

– Behovet for at doktorgradsutdanningen i større grad enn den gjør i dag, skal matche arbeidslivets behov og forventninger til kandidatene, er opplagt. Det er vi alle enige om. Så jeg tror hovedspørsmålet er om akademia ønsker å ta dette ansvaret selv, eller om vi skal velge et løp der andre aktører er med på å ta ansvar for doktorgradsutdanningene.

Delvis hadde han svaret selv:

– Når 750 av de 1500 doktorgradskandidatene som starter hvert år, skal jobbe et annet sted enn universitetet, da må utdanningsinstitusjonene skape rammer rundt denne utdanningen som passer bedre med det øvrige arbeidslivet. Uansett om andre aktører bidrar eller ikke, slo Hanneborg fast.

– Et slags samarbeid

Innovasjonspolitisk talsperson i Abelia Daniel Ras Vidal sa seg enig med Hanneborg.

– Som tidligere masterstudent her på UiO ble jeg sjokkert over hvor lite tilrettelagt ting var den gang. Skulle du inn i et næringslivssamarbeid som masterstudent, så fikk du stort sett ordne det selv. Det fikk jeg heldigvis mulighet til, men jeg kan ikke si at det var takket være universitetet, poengterte han.

Vidal framhevet videre at næringslivets ønske om kandidater med vitenskapelig kompetanse og doktorgradskompetanse er økende, og vil fortsette å øke. Han hadde stor tro på ulike programmer som kan bistå doktorgradskandidater i å finne karriereveier i næringslivet og andre steder utenfor akademia:

– Dersom dette blir synlig som et initiativ i UH-sektoren, kommer næringslivet til å henge seg på. Vi ser at dette er interessant for oss og våre bedrifter, sa Abelia-talspersonen.

– Så jeg vil si at dette er ikke én sektor sitt ansvar alene. Det må bli et slags samarbeid, mente han.

Elefanten i rommet

Blant tilhørerne som tok ordet, var prodekan for forskning og forskerutdanning Ellen Rees, fra HF-fakultetet på UiO. Rees påpekte det hun mente var «elefanten i rommet» når det gjelder karriereplanlegging, nemlig kandidatens veileder.

– Jeg synes det er påfallende at ingen av dere har snakket om hvordan man skal få med fagpersonene og veilederne inn i den prosessen som pågår. Har dere noen tanker om det? På vårt fakultet opplever vi det i alle fall som et veldig sterkt behov å videreutvikle veiledernes kompetanse, sa Rees.

Lossius Falkum sa seg enig med Arild Underdal, som svarte at dette er en type kunnskap som ofte leies inn utenfra. Samtidig understreket hun at også den faglige veilederen spiller en viktig rolle:

– Jeg er enig i at når det gjelder kompetanse på arbeidslivet utenfor, så kan det være en god løsning å leie inn kompetansen. Veilederen på UiO skal jo primært være faglig veileder. Samtidig er det viktig at veilederen tar oppgaven med å realitetsorientere kandidatene. Det er viktig at de som ikke ser ut til å ha noen framtid i akademia får vite det på en ålreit måte, og at de da kan få veiledning på andre områder, fra eksterne, mente hun.

Vidal fra Abelia brøt inn:

– Om vi skal realitetsorientere, så bør vi også mulighetsorientere, poengterte han.