Vet ikke hvor de skal henvende seg dersom kollegaen fusker

Bare åtte prosent av norske forskere mener de har god kjennskap til hva de skulle gjøre dersom de oppdaget at kollegaen drev med forskningsfusk.
Matthias Kaiser leder forskningsprosjektet Rino. Prosjektet er delt i tre, og nå er resultatene fra den kvalitative undersøkelsen klare.
(Foto: Tor Farstad/På Høyden)

Matthias Kaiser leder forskningsprosjektet Rino. Prosjektet er delt i tre, og nå er resultatene fra den kvalitative undersøkelsen klare. Foto: Tor Farstad/På Høyden

Han er UiB-professor og leder forskningsprosjektet Rino: Research Integrity in Norway. Prosjektet ble til som en reaksjon på den nye loven om forskningsetikk. Det ble etterlyst et større faktagrunnlag enn man hadde fra før. Mandag ble de første resultatene fra prosjektet offentliggjort, skriver På Høyden.

Til sammen 66 av de 7291 forskerne som har svart på undersøkelsen svarer at de har enten fabrikkert data, forfalsket data eller plagiert. I prosent blir dette like under en.

– Man må ha en nullvisjon for forskningsfusk. Men å tro at slikt ikke forekommer i Norge ville vært, for å si det rett ut, litt naivt.

Det sa Johs. Hjellbrekke, professor i sosiologi ved UiB, da han presenterte resultatene. Hjellbrekke sitter i arbeidsgruppen sammen med blant andre Kaiser.

Kan ikke finne ut hvem som fusker

Å finne ut hvem som har fusket med forskning vil være umulig dersom man tar utgangspunkt i denne undersøkelsen. Over 30 000 norske forskere ble invitert til å svare på spørsmål knyttet til uredelig forskning og tvilsomme forskningspraksiser.

– Vi kan ikke følge opp disse sakene i det hele tatt, vi har til og med slettet alle epostlister. Vi må sørge for reell anonymisering, sier Kaiser.

Håpet er at andre oppdager at noen fusker – og rapporterer om det. Men ifølge undersøkelsen er det bare et fåtall forskere som vet hvordan de skal ta tak i en slik sak. Åtte prosent rapporterer at de har god kjennskap til hva de skulle gjøre dersom de oppdaget uredelighet. Seksti prosent sier at de aldri har gått på kurs i forskningsetikk, eller på kurs som varte en dag eller mindre.

– Disse tallene er den største utfordringen i de funnene som er gjort, sa Hjelbrekke.

Kaiser er enig. Han leder Senter for vitenskapsteori (SVT). Senteret tilbyr blant annet kurs i redelighet.

– Vi ser at stipendiatene kommer, og vi ser at ledelsen mener at dette er et viktig tema, men mellomsjiktet, altså blant annet de som er veiledere, kommer ikke.

I rapporten heter det at svarene fra spørreundersøkelsen tyder på at institusjonene ikke har ivaretatt ansvaret for opplæring i forskningsetikk godt nok.

– Vi må intensivere, og kanskje prøve nye kanaler, mener Kaiser.

– Kurs er ikke det som er mest effektivt. Jeg har tro på å gjøre det veldig konkret, blant annet gjennom case eller å la deltakerne diskutere i tverrfaglige grupper.

Resultatene fra undersøkelsen viser at forskere med ulik fagbakgrunn er temmelig enige når det gjelder hva som er greit og ikke greit å gjøre: Å nekte forfatterskap til noen som har gitt et vesentlig forskningbidrag er verre enn å drive med salamisering, altså å dele opp forskningsresultater i små biter. Plagiering er sett på med mildere øyne enn fabrikkering og forfalskning av data.

Bedre enn hos andre?

Rino-prosjektet er delt i tre: En litteraturgjennomgang, en kvantitativ del, som er den som er gjennomført nå, og en kvalitativ del. Den siste delen har ikke forskerne begynt på ennå.

Kaiser sier at sammenlignet med internasjonale studier er resultatene fra den norske studien bedre enn fryktet, og også noe bedre enn resultatene fra studien som ble publisert i 1997.

– I og med at det er et visst avvik her, reiser det noen spørsmål: Er situasjonen i Norge faktisk bedre enn i andre land? Eller er det slik at de som har store problem ikke har svart?

Forskerne ble spurt om både hva de har observert, blant annet om de har vært vitne til at kolleger har plagiert, forfalsket eller fabrikert, og deretter skulle de svare på hva de selv har gjort. Gjennomgående mener respondentene at kollegene har gjort mer galt enn de mener de selv har gjort.

– Kan man være sikker på at svarene er ærlige?

– En ting er hvem som har svart og hvem som ikke har svart. Men det andre er om man vurderer seg selv helt objektivt. Å nekte noen rettmessig medforfatterskap er for eksempel avhengig av øyet som ser. Den som har gjort det, mener det har vært korrekt. Motsatt part føler det ikke slik. Så her kan det være en underrapportering, sier Kaiser.

Stapel ga endring

De siste årene har det vært flere store saker om forskningsfusk: Penkowa-saken i Danmak og Macchiarini-saken i Sverige er mest kjent, og mest spektakulære. Men det har også vært andre saker i Sverige, i Kina og i Sør-Korea. I 2011 ble nederlandske Diedrik Stapel avslørt. Denne saken har ført til endringer, sier Kaiser.

– Totalt mer enn 60 publikasjoner ble trukket tilbake. Saken viste en disiplinsvikt og en kvalitetskontroll som ikke fungerer. Nobelprisvinner Daniel Kahneman er blant dem som har uttrykt bekymring, sier Kaiser.

Men om det foregår alvorlig forskningfusk i Norge. Trolig.

– Det er nok en del forskere som gjør alvorlig ting også her. Vi er ikke så spesielle, sier Kaiser.

FUSKE-BEGREP

Integritet defineres som:
Forskning basert på anerkjennelsen av fundamentale normer som pålitelighet, respekt, ansvarlighet.
Forskningen følger anerkjente forskningsetiske regelverk og lover
Kompetent bruk av verifiserbare og mest mulig reproduserbare metoder
Godt samspill med mekanismer for kvalitetssikring i forskning, som fagfellevurdering

I denne sammenhengen er «etikk» er videre begrep enn «integritet»

Disse forkortelsene brukes gjerne: FFP og QPR.

FFP: Forfalskning, fabrikkering og plagiering

QPR:diskutabel forskningspraksis

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Universitetsavisa ansetter journalist

UA lyser ut en hundre prosents stilling som digital nyhetsreporter.

Konflikten ved IHS:

- Fare for utvikling av fryktkultur

- Ledelsen må ta dette på stort alvor, formaner tre professorer ved Institutt for historiske studier. De advarer mot utvikling av fryktkultur ved instituttet.

Ytring:

NTNU styres ikke etter omdømmemålinger

«Vi må være innstilt på at vi også i fremtiden vil få nye bestillinger fra verden rundt oss», skriver rektor Gunnar Bovim i en kommentar til ytringen fra Ronny Kjelsberg og Arve Hjelseth.

Bitter konflikt ved IHS:

Beskylder ledelsen for «illegitim maktbruk»

Professor Kristian Steinnes er sentrum i en bitter konflikt ved Institutt for historiske studier (IHS). Et varsel om flytting av ham får en gruppe kolleger til å reagere skarpt. – Et uventet og hardt slag, sier Kristian Steinnes om flyttevarselet.