Hardt oppgjør med Terje Tvedt:

«Feilaktig, skjødesløs, pompøs og konspiratorisk»

UiB-professor Jostein Gripsrud mener Terje Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet» er full av feil og baserer seg på konspirasjonsteorier.
Denne uken lanserer Jostein Gripsrud sin nye bok. Den er et knallhardt angrep på UiB-kollega Terje Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet.»
(Foto: Tor Farstad)

Denne uken lanserer Jostein Gripsrud sin nye bok. Den er et knallhardt angrep på UiB-kollega Terje Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet.» Foto: Tor Farstad

Nå kommer Jostein Gripsruds kritikk av Terje Tvedt ut i bokform med den lange tittelen Norsk hamskifte? En kritikk av Terje Tvedt, et betinget forsvar for godheten og en etterlysning av midtbanen i innvandringsdebatten.

– Det har vært nødvendig for meg å komme med denne kritikken. Tvedts bok er full av feil og presenterer i bunn og grunn konspirasjonsteorier, sier Jostein Gripsrud til På Høyden.

I sin nye bok, som han også kaller en lang pamflett, får Tvedt gjennomgå for å være «skjødesløs» og formidle feil. Kort sagt mener Gripsrud at Tvedt roter med både teorier og fakta, og skriver i en stil preget av «pompøse og egentlig substansløse formuleringer». Han skriver at Tvedts bok «neppe ville blitt godkjent som doktoravhandling ved noe universitet, av en noenlunde kompetent og edruelig komite».

– Det internasjonale gjennombruddet tilfredsstiller ikke elementære faglige krav, sier Gripsrud.

Gripsrud er professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB) og en av Norges mest profilerte akademikere. Mindre profilert er ikke Terje Tvedt, professor i geografi ved UiB og i tillegg professor II i globalhistorie ved Universitetet i Oslo.

Bestselger

Terje Tvedt vil foreløpig ikke kommentere påstandene fra Jostein Gripsrud.
(Foto: Silje Robinson)

Terje Tvedt vil foreløpig ikke kommentere påstandene fra Jostein Gripsrud. Foto: Silje Robinson

 

Tvedts bok, Det internasjonale gjennombruddet, kom ut på tampen av 2017, og handler om perioden fra begynnelsen av 1960-tallet og frem mot våre dager. Ifølge Tvedt utviklet den norske staten i denne perioden en utenrikspolitikk der utviklingshjelp og fredsarbeid fortrengte så godt som alle andre mål for nasjonen. Samtidig ble Norge gjennom innvandring raskt et flerkulturelt samfunn. Bak begge disse prosessene sto det Tvedt kaller «det humanitær-politiske kompleks», en elite av «godhetstyranner» som erobret definisjonsmakten i landet. De hadde sin base i bistandsarbeid, NGO’er, UD, Norad etc. og arbeidet for sine egne interesser med universelle menneskeretter og multikulturalisme som ideologi.

I innvandringsdebatten posisjonerte denne eliten seg selv som de solidariske, de åpne, de kosmopolitiske, mener Tvedt – opp mot de egoistiske, de innvandringsfiendtlige, de sjåvinistiske og rasistiske. Ifølge Tvedt bremset godhetsretorikken debatt og kritikk og gjorde at det ble illegitimt å snakke om en norsk kultur, og at nasjonen mer eller mindre gikk i oppløsning.

Boken er blitt en bestselger – ifølge Gripsrud, som viser til kilder i Tvedts forlag, tok salget av da innvandringsmotstanderen Hege Storhaug og hennes Human Rights Service trykket den til sitt bryst.

– Innvandringsmotstanderne hadde så å si fortjent en bedre bok. Den har dessverre fått en sentral plass i en meget viktig offentlig diskusjon. Derfor der det blitt viktig å imøtegå påstandene den setter frem. Den har fått altfor lite faglig motstand, sier Gripsrud.

«Uten substans»

Motstanden kommer i form av 312 sider der Gripsrud med egne ord tar «et ordentlig oppgjør med den underlige og direkte feilaktige historieskrivningen».

– Når forskere ytrer seg og deltar i kritisk debatt bør det ha grunnlag i ordentlige, faglige arbeider med begrepsbruk til å stole på, uansett synspunktene man måtte ha, sier Gripsrud.

Gripsrud mener Tvedts bok inneholder en rekke feil:

Den norske selvforståelsen, med Norge som en fredselskende, humanitær «stormakt», vokste ikke frem i takt med fremveksten av norsk bistand etter 1962, ifølge Gripsrud. Tvert imot har «godheten» vært et fremtredende både religiøst, politisk og kulturelt trekk ved Norge lenge før.

– Det var ingen tilfeldighet at Alfred Nobel på 1890-tallet ga det norske Stortinget oppdraget med å dele ut fredsprisen. Norges innsats i Folkeforbundet representerte en forlengelse av noen eldre, bredt forankrede holdninger. Tvedt avskriver også betydningen av misjonsbevegelsen med røtter tilbake til 1820-tallet. Dette var en folkebevegelse. Man kan ikke bare se bort fra dette når man skal forklare hvordan «godheten» ble etablert i den norske bevisstheten, sier Gripsrud.

Ideen om menneskeretter, framholder Gripsrud, er slett ikke et dogme som etableres i norsk offentlighet med fremveksten av en humanitær-politisk elite, slik Tvedt hevder. Menneskeretter har derimot vært en del av den offentlige samtalen i Norge siden Ludvig Holbergs (1684-1754) tid. Gripsrud viser til at begrepet har vært i pressens vokabular siden tidlig på 1800-tallet, og i etterkrigstiden i stadig økende grad, brukt mer enn 11 000 ganger i perioden 1950-59.

– Krediterer ikke

Ifølge Gripsrud fremstiller Tvedt kritikken av den norske godheten feilaktig som sin egen oppfinnelse. Gripsrud mener Tvedt mer eller mindre har hentet begrepsbruken fra andre uten å kreditere, og viser til en rekke akademikere, blant disse UiB-forskerne Jill Loga og Thorvald Sirnes.

– Blant de som var tidlig ute med å kritisere sinnelagsetikken som lå bak «godheten» og det selvforherligende som av og til er knyttet til den, var Georg Johannesen (poet og professor i retorikk ved UiB, red. merkn.). Det framgår blant annet av Den norske tenkemåten, som kom i 1975. Tvedt ser helt bort fra at der finnes forløpere, sier Gripsrud.

Barnelitteraturen er et annet felt Gripsrud peker på i sin bok: Norsk barnelitteraturs største suksess før Jostein Gaarders Sofies verden var Aimée Sommerfelts Veien til Agra, som kom ut i 1959. Veien til Agra handler om de indiske søsknene Lalu og Maya, som legger ut på en strabasiøs reise for å få hjelp for Mayas øyesykdom, og hvor de til slutt når fram og får hjelp av europeiske leger. Gripsrud framhever i tillegg NRKs rolle, og særlig «godhetsagenten» Erik Byes reportasjer fra fjerne himmelstrøk, som bidrag til å styrke «godheten» i den norske selvforståelsen.

– Dette skjedde før Tvedts internasjonale gjennombrudd i det hele tatt hadde begynt. Han ignorerer fullstendig den kulturhistoriske dimensjonen, sier Gripsrud.

Vil spille på midtbanen

Gripsruds bok inneholder et langt kapittel om innvandringsdebatten i skandinaviske offentligheter fra 1970 og frem til våre dager, et felt han har forsket på i lengre tid. Gripsrud mener at Tvedt snevrer dette inn til en feilaktig fortelling om hvordan elitens toppstyring har ført folket på ville veier og knust all motstand mot utviklingshjelp med «menneskerettsuniversalismen» og godhetsretorikk.

–  Vi har ikke funnet noe hold i forskningen vår for den omtalte elitens manipulering eller ignorering av offentligheten, sier han.

Som tittelen på boken hans indikerer, vil Gripsrud forsvare godheten. «Hvis demokrati og menneskeretter representerer «det gode», er det grunn til å forsvare denne godheten», skriver han. Han mener Tvedt har bidratt til en destruktiv polarisering av innvandringsdebatten. I stedet vil Gripsrud «gjenerobre midtbanen».

Det konspiratoriske i Tvedts historieskriving ligger ifølge Gripsrud i framstillingen av den humanitær-politiske elitens makt og organiserte, bevisste handlinger, inkludert deres kontroll over den norske debatten – særlig knyttet til innvandring.

– Leninistisk

Medieprofessoren mener dessuten han flere steder ser et språk hos Tvedt med «etterklang av leninistisk tankegang».

 – Det Tvedt kaller «Arbeiderpartistaten» i etterkrigstida beskrives med hyllester der det leninistiske språket slår igjennom, og det humanitær-politiske komplekset framstilles som noe svært likt et leninistisk parti.

Gripsrud sier at han i løpet av arbeidet med boka stadig tydeligere er blitt klar over at han har hørt Tvedts fortelling før:

– Rundt 1976-77 hadde m-l’erne fått det for seg at Sovjetunionen ville angripe Norge og at 3. verdenskrig var nær. SV ble stemplet som «femtekolonnister» og svikere. I «Det nasjonale gjennombruddet» handler det også om en katastrofe, utslettingen av Norge som nasjon. Svikerne er det «humanitær-politiske komplekset». Undergangsvisjoner og jakt på svikere handlet det også om den gangen.

Tvedt: – Boken utvider rommet

På Høyden har vært i kontakt med Terje Tvedt som sier han er opptatt og på reise de nærmeste ukene og derfor ikke kan gi noen kommentar eller intervju nå.

I et intervju med På Høyden i juni sa Tvedt blant annet dette:

– Noen kritikere sier at boka er forenklende, retorisk, spissformulert. Det er den ikke. Jeg vil heller si at bokens historiske analyser utvider rommet for å snakke om felles erfaringer, landets erfaringer – fordi den ser på Norges historie i et nytt perspektiv. Jeg tror at en av grunnene til at så mange har kjøpt og lest boken, er at den oppfattes som uavhengig og uten politisk agenda, selv blant dem som opplever analysene som en fornærmelse.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Ytring:

Gripsrud svarer Tvedt

Terje Tvedt er ikke beskyldt for verken forskningsjuks eller forskningstyveri, skriver Jostein Gripsrud.

Gripsrud ødelegger den offentlige samtalen

Jostein Gripsrud bør umiddelbart og offisielt trekke sine ugrunnede beskyldninger tilbake, skriver Terje Tvedt.

UiO søker ny direktør:

Utvider søknadsfristen i jakten på «riktig person»

Å finne Gunn-Elin Aa. Bjørneboes etterfølger som Universitetet i Oslos universitetsdirektør tar lenger tid enn forventet.

Student går til sak mot Universitetet i Tromsø etter utestengelse fra studiet

Merknader i politiattesten gjør at studenten i mai i år ble utestengt fra praksisopplæring og klinisk undervisning i sykepleie ved Universitetet i Tromsø.