Fire forskere om Plan S

Om lag 55 personer fant veien til Øya helsehus da Forskningsrådets leder John-Arne Røttingen presenterte veilederen om innføring av Plan S. Noen av dem tok ordet. Hva ville de si?
Med klokken, fra øverst til venstre: Henrik Karlstrøm, Dave Rowland, Rahmi Lale og Jon Raundalen 
            (Foto: Tore Oksholen)

Med klokken, fra øverst til venstre: Henrik Karlstrøm, Dave Rowland, Rahmi Lale og Jon Raundalen  Foto: Tore Oksholen

Røttingen skulle etter planen møte interesserte til enholmgang om innføring av Open Access i Norge, samlet under den såkalte Plan S. Med ham var Katrine Weisteen Bjerde fra Ceres/UNIT. I Trondheim ventet prorektor Bjarne Foss sammen med et panel bestående av Alex Hansen, Trond Amundsen og Edvard Moser (bildet under).


Men ting går gjerne ikke etter planen. Med over 20 sekundmeter i kastene måtte SAS-maskinen snu og returnere til Oslo etter to landingsforøk på Værnes, og Røttingen og Bjerde deltok i stedet via Skype.

Se debatten her.

Det var like mange tomme som anvendte stoler i salen da møtet begynte, men et visst engasjement kunne spores da publikum ble invitert til å stille spørsmål. Universitetsavisa tok kontakt med dem etterpå og inviterte dem til å sende inn sine synspunkter/spørsmål. Vi mottok svar fra fire. De er lagt inn fortløpende.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

LES OGSÅ: Åpner opp for overgangsløsninger

LES OGSÅ: Gjør saken mer komplisert

LES OGSÅ: For ambisiøs med hensyn til tidshorisonten

Rahmi Lale:

Rahmi Lale er forsker ved Institutt for bioteknologi og matvitenskap. 

Rahmi Lale er forsker ved Institutt for bioteknologi og matvitenskap. 


"Scientific publishing is a remarkably big profit making business. With total global revenues nearing £19bn, it is as big as the film industries in size, but it is far more profitable. For instance one of the biggest publisher Elsevier has a profit range of 37% that is larger than Apple and big oil companies
The current academic publishing scheme is considered to be one the biggest scam in the human history.  We, researchers, are the ones that conducting the research, paying a fee to get the studies published, do the review for free and in turn also pay hefty subscription fees to get access to a work that we carried out in the first place.
The panel (Trond and Edvard) is stating that big publishers are ensuring good quality research. I disagree with this point. We, researchers involving in peer-review, are determining the quality of research. The journals are simply doing cherry picking, and putting label on studies that is of high- or low-importance. Journals are relying on reviewers doing the scientific quality control and not the other way around."

Jon Raundalen:

Jon Raundalen leder Institutt for kunst- og medievitenskap. 
            (Foto: Tore Oksholen)

Jon Raundalen leder Institutt for kunst- og medievitenskap.  Foto: Tore Oksholen


Jeg hadde et spørsmål om sammenhengen mellom NPI – Publiseringsindikatoren eller det såkalte «tellekantsystemet» – og Plan S.

Plan S forutsetter at norsk offentlig finansiert forskning i nær fremtid kun skal publiseres i OA-tidsskrifter. Jeg støtter ideen i utgangspunktet, men ser at det er mange utfordringer knyttet til dette. Innenfor «tellekantsystemet» er den fundamentale logikken at vi får betydelig flere poeng og mer prestisje, både personlig og institusjonelt, ved å publisere på nivå 2 enn på nivå 1. På de fleste fagområder er det få eller ingen OA-tidsskrifter som kvalifiserer til en plass på nivå 2. Innen de ulike fagmiljøene har de nasjonale fagorganene ansvar for å bestemme hvilke tidsskrifter som skal være på de ulike nivåene. Dette er en komplisert og stadig tilbakevendende diskusjon, med mange interesser og stakeholders.

I Plan S derimot har dette møysommelig oppbygde systemet av tidsskriftrangeringer plutselig ingen verdi, da det totalt vil overstyres av spørsmålet om OA-tidsskrifter vs. tidsskrifter bak betalingsmur. Spørsmålet mitt til representantene fra NFR og UNIT i dag var derfor hvilke tanker de hadde gjort seg om denne åpenbare motsetningen mellom de to systemene, og hvordan de nasjonale fagorganene skal forholde seg til dette. Skal vi skrote alle lister med nivå 1- og nivå 2-tidsskrifter, og starte med helt blanke ark? Eller skal vi gå videre herfra med en mellomting hvor vi nominerer enkelte tidsskrift til nivå 2 på bakgrunn av at de er OA, men uten at de kvalitetsmessig kan sies å fortjene en plass på det øverste nivået?

Dave Rowland:

Dave Rowland er forsker ved Kavliinstituttet. 
            (Foto: Tave Rowland)

Dave Rowland er forsker ved Kavliinstituttet.  Foto: Tave Rowland


Let's first consider the system as it is now, or at least as it is from my perspective, a researcher in neuroscience. Currently, there is a fairly well-established hierarchy of journals that has been more-or-less constant for decades. This hierarchy starts with Nature, Science and Cell at the very top and then becomes increasingly specialized from there. As Edvard Moser noted, there are some cons to this system, but in my view, many more pros. For one thing, it helps me stay on top of the major advances in fields outside of my own. Every week, I read the contents of Nature and Science to see what is new in the world of research as a whole. This is extremely valuable in helping me see the big picture. The other pro is that these "flagship" journals also provide many other services to the field, from podcasts to original journalism. These services are indescribably valuable, particularly for science in the modern day. For example, Nature and Science have been doing important work in synthesizing the large amounts of data on climate change and routinely put out important pieces of explanatory journalism to help get the findings out to the general public. In my view, it would be a catastrophe if this went away, even for just one generation of scientists while the publishing field recovers from the Plan S grenade.

Now...I think everyone agrees that the current system is flawed in two key ways:

1) it is expensive and most of that burden is carried by the taxpayers

2) much of the work is behind a paywall

The major publishing outlets offer a simple way around the second one: the authors can pay a fee to allow their paper to be viewable by all. In the view of the Plan S proponents, this is not OK because it, in effect, allows the publishers to charge twice for the same material (once for the subscription and once to make it open access). There are other ways around the problem, such as allowing researchers to host a version of their paper on their own website or on a university archive, like Cristin here at NTNU. It is currently unclear to me which, if any, of these methods Plan S will accept and that certainly needs to be clarified before moving forward on anything. Currently, Plan S is a short document, but they should really elaborate and provide more concrete examples saying explicitly where we will be allowed to publish and what are the requirements in order to be compliant with Plan S. In short, there are many ways that we can make our work open access that do not require a purely Open Access model, but the prevailing view of John Arne, Alex and Katrine appeared to be that only a true Open Access solution (where there are no subscription fees for the journal and the copyright is held by the authors) is acceptable.

For John Arne, Alex and Katrine, the view seemed to be that purely Open Access journals provide a magical panacea to all of the problems with scientific publishing. John Arne comes from the field of physics, where Open Access has been largely successful. In my field, attempts at purely open access journals should give proponents of Plan S more caution. In our field, there are two major open access journals: eLife and PLoS. eLife, as Edvard noted, receives substantial support from places like the Wellcome Trust and HHMI, to the tune of 25 million Brittish pounds. This money allows them to experiment with interesting innovations in publishing but the fact is that it relies on this money to simply maintain a high-quality journal.

But what about PLoSPLoS, as far as I know, does not get large grants, so it supports itself through publication fees. How does it get enough in publication fees to support a large company? Well, most of the work is done by a high-volume journal called Plos One, which publishes 90 percent or more of all PLoS papers. The profits from these fees help to buoy the smaller, flagship journals like PLoS Biology and PLoS Medicine. Despite these measures, the most recent available financials, show that PLoS is not a profitable company and seems to be struggling quite a bit.

Maybe PLoS, which is still relatively new, will "figure it out" but their struggles highlight my key misgiving about the purely open access format: for these journals, the profit margins will be determined by 1) the publication fee and 2) the volume of papers they produce. Because Plan S tries to also cap fees, the only thing the journals can do is increase volume, which would necessarily decrease quality. This business model also affects the review process: editors will be pushed to accept papers with even poor reviews because they need to meet a publication quota. This could have a major influence on the quality of science that gets through peer review.

That was essentially what my question/comment was about. We seem to be treating the Open Access solution through rose-colored glasses and miss several important negative consequences. What is unclear to me is whether anyone has really looked into the real cost of going full open access? Will it actually be so much cheaper for the universities? Will we replace Elsevier with some new monolithic company that capitalizes on the new marketplace? Will we lose important journalism and commentary? Will good papers be harder to find? Will the standards of science drop? 

There are obviously other Europe-specific issues, like whether Plan S will set European researchers at a disadvantage, but my question was more about how sure we are that the OA model is actually the best.

Henrik Karlstrøm:

Henrik Karlsen er seniorrådgiver ved Bibliotektjenesten. 

Henrik Karlsen er seniorrådgiver ved Bibliotektjenesten. 


Mitt poeng er enkelt, og egentlig ikke forskjellig fra momenter som Røttingen tok opp i sitt innlegg: det eksisterer en preferanse for status quo i det vitenskapelige publiseringssystemet, hvor kostnadene knyttet til dagens system har blitt underkommunisert og -tematisert gjennom flere tiår. Dette er det gode grunner til – man har ønsket å skjerme forskere fra å måtte ta stilling til vanskelige spørsmål som tilgangskostnader og opphavsrettslige vurderinger. Samtidig er det viktig når man diskuterer endringer i systemet at alle kostnader og fordeler ved modellene blir synliggjort, så det er mulig å vurdere om overgangssmertene er verdt det.

Det er mye prat om de økonomiske konsekvensene av abonnementssystemet. Det er dyrt å lese forskningsartikler, forlagene har enorme profittmarginer, og disse skattepengene burde kunne kjøpe tilgang til alle skattebetalere. For finansiørene er dagens system ekstremt kostbart. Alle i dagens panel var enige i dette spørsmålet. Det jeg tok opp i kommentaren min var spørsmålet om dagens modell egentlig er ufordelaktig for forfatterne også, ikke bare myndighetene/institusjonene.

Poenget er dette: ved inngåelse av enhver publiseringsavtale må det avtales en lisensiering av innholdet mellom opphavsperson (forfatter) og utgiver. I tradisjonelle publiseringskontrakter gir forfatteren fra seg absolutt alle rettigheter til forlaget, og er prisgitt deres intensjoner for innholdet. CC-lisensene som fremmes innen OA og er et krav i Plan S er utviklet for å være et alternativ som ivaretar forfatterens rettigheter på dette området.

Et viktig krav er at forfatteren selv beholder eierskapet til publikasjonen. Avtalen gir tidsskrift lisens til å utgi materialet, men ikke til å stoppe forfatteren fra å bruke sitt eget materiale til noe annet senere. Det betyr at forfatteren kan gjenbruke sitt eget innhold, for eksempel forskningsdata, eller senere kan velge å utgi kapittelet under andre omstendigheter etter behov. Dette er en klar forbedring fra standardkontraktene. Under standardavtalen mister forfatteren retten til å gjenbruke illustrasjoner, data, grafer og deler av innholdet i en publikasjon, og sier også fra seg den juridiske retten til å bestemme hvordan innholdet skal brukes. NTNU bruker hvert år millioner på å kjøpe fri illustrasjoner og grafer fra sine egne publikasjoner for gjenbruk, og det tar noen ganger månedsvis å klarere illustrasjoner til gjenbruk, til forfatteres store frustrasjon.

Det er ikke sikkert dette er avgjørende for forskerne, men generelt er spørsmål om eierskap og brukslisenser noe som fortjener større oppmerksomhet. Om vi kan komme til en situasjon hvor våre forskere beholder sine rettigheter til publikasjoner men gir gode brukslisenser til innholdet åpner det en helt ny verden for forskningsformidling og gjenbruk av innhold som i dag er sperret inne av svært strenge bruksvilkår. Forskerne har en helt annen mulighet til å dele og promotere sin forskning, og institusjonene kan sette opp systemer som inkorporerer forskningsresultater i sin formidling i langt større grad enn i dag. For å ta bare ett eksempel…

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Student fant Nord-Norges første viking-handelssted

En UiT-student har ifølge universitetet funnet fram til det første kjente handelsstedet fra 800-tallet som vi kjenner til i Nord-Norge.

Utøya-studie med overraskende funn

Tidlige fysiske plager, som hodepine og magesmerter, etter en traumatisk hendelse kan gi økt risiko for langvarige psykiske plager, ifølge en Utøya-studie.

Misfornøyd med Sits boliginformasjon på nett

Student Victoria Dontsova mener manglende innvendige bilder og plantegninger på Sits nettsider skaper unødvendig merarbeid for flytteklare studenter.


Nesten 1 av 4 undervisningsansatte melder om svekket IT-sikkerhet i hjemmekontor

Flere ansatte i hjemmekontor melder om svekket IT-sikkerhet som følge av at jobben måtte gjøres hjemmefra. Undervisningsansatte er nesten i toppen av listen.