Næss er professor i spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo og professor II ved Høgskulen på Vestlandet.
Selv er hun prosjektleder for flere forskningsprosjekter, og føler på kroppen hvordan det er når kvinnelige stipendiater og postdoktorer forsvinner ut i svangerskapspermisjon.
– Dette skaper store problemer for forskningen, for de andre på prosjektet, og for kvinnene selv - som får dårlig samvittighet og kanskje jobber mens de egentlig skal ha permisjon, sier Næss.
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
Ingen plikt til å sette inn vikar
Kvinnelige postdoktorer og stipendiater som går ut i permisjon, har krav på å få forlenget ansettelsesperioden sin tilsvarende permisjonstiden.
– Problemet er at når kvinnen er ansatt i et prosjekt som er eksternt finansiert, for eksempel av Forskningsrådet, så har ikke universitetet eller høyskolen noen plikt til å sette inn vikar for henne, sier Næss.
Det som i praksis da skjer, er at arbeidskraften blir borte.
– Når to stipendiater som begge jobber 100 prosent går ut i permisjon, og jeg selv jobber 50 prosent i de aktuelle prosjektene, må jeg jobbe 250 prosent for å dekke opp permisjonen. Det sier seg selv at dette ikke er mulig - ikke engang om arbeidet fordeles på alle de gjenværende prosjektmedlemmene, sier hun.
LES OGSÅ: Doktorgradsstudenter sliter med å fullføre innen fristen
Legges i ruiner
Én av konsekvensene er at forskningen blir dårligere, mener professoren.
– Prosjektene blir liggende i ruiner når de heltidsansatte, unge kvinnelige forskerne går ut i permisjon og det ikke settes inn vikar. Jeg er bekymret for kvaliteten, og frykter at dette opprettholder forskjellene mellom fagene, der den naturfaglige forskningen tradisjonelt har stått sterkest, sier Næss.
– Kunne man satt forskningsprosjektene på vent til de er ferdige med permisjonen?
– I noen tilfeller er det mulig, for eksempel når man forholder seg til eksisterende datasett eller dokumenter. Men i tiltaksstudier og longitudinelle studier, hvor datainnsamling må gjennomføres til bestemte tidspunkt og det kreves kontinuerlig oppfølging, er det absolutt ikke mulig, sier Næss.
En annen konsekvens av manglende vikar er at kvinnene jobber mens de er i svangerskapspermisjon.
– Noen får så dårlig samvittighet at de kommer på jobb uansett, sier Næss.
Velger heller menn
Hun tror også problemet medfører at prosjektlederne heller velger mannlige forskere til prosjektene.
– Det er fristende å heller ansette menn! Og når jeg tenker slik, vil jeg absolutt tro at mannlige prosjektledere tenker det samme. De som skal bli fedre, blir ikke like mye borte - de har ikke rett på permisjon før fødsel, de har ikke sykefravær under graviditeten, de har ofte kortere foreldrepermisjon, og ikke krav på ammeperm, sier professoren.
Næss mener løsningen er å sette inn vikarer.
– Likestilling er et ledelsesansvar, og institusjonene, som er prosjekteiere, må finansiere vikaren. I eksternfinansierte prosjekter ligger et betydelig nettobidrag til institusjonen, og noe av dette må brukes for å betale vikarutgifter, sier Næss.
Hun mener det beste hadde vært om oppdragsgiverne, for eksempel Forskningsrådet, hadde stilt krav om at prosjektet ikke kan utsettes selv om noen går ut i permisjon. Slike krav stilles i dag i EU-prosjekter.
– Da må institusjonen erstatte de som går ut i permisjon, for å få prosjektet ferdig i tide, sier hun.
LES OGSÅ: Flere kvinner tar høyere utdanning, men menn styrer fortsatt akademia
Skal levere avhandling
– Kan det være problematisk å sette inn vikar for en stipendiat som skal levere en avhandling til slutt?
– I dag kan man fullføre doktorgrad på eksisterende datasett, så det er uproblematisk å komme tilbake fra permisjon til ferdig innsamlede data. Dersom vikaren har vært en forskningsassistent som har hatt i oppgave å gjennomføre det praktiske arbeidet, vil det derfor være helt uproblematisk, sier Næss.
Hvis vikaren er en forsker eller en kollega ansatt i stilling med forskningstid, vil det imidlertid kunne oppstå utfordringer med tanke på eierskap til data og skriving av publikasjoner.
– Derfor er det avgjørende at det er gjort klare skriftlige avtaler om dette på forhånd, sier hun.
Klare regler
Hun mener det må klare regler på plass.
– Det kan ikke være opp til den enkelte institusjon eller fakultet, for da vil praksis variere etter hvor store interne budsjetter man har, sier hun.
Næss mener Kunnskapsdepartementet har et ansvar for å bidra til et regelverk på dette området, for å legge til rette for god forskning, og for at unge forskere kan ta permisjon med god samvittighet.
Hun deltar i et ledernettverk med deltakere fra ulike institusjoner, og vet at problemstillingen eksisterer over hele landet. Hun har også hørt om prosjektledere som tar penger fra andre prosjekter, for å skaffe vikar.
– Egentlig er jo det uetisk - og vil gå ut over det prosjektet man tar penger fra, sier hun.
Hun har vært i kontakt med Forskningsrådet og Kunnskapsdepartementet for å diskutere problemstillingen, men ennå har det ikke skjedd konkrete endringer.
Selv regner hun med at flere unge kvinnelige forskere snart vil ta permisjon fra prosjektene hun leder.
– Her er det stort sett bare kvinnelige ansatte i 30-årene. Veldig flinke, men med stor sannsynlighet for å bli gravide, sier hun.
Forskningsrådet: ser problemet
Forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen sier han helt klart ser problemstillingen.
– Det finnes ulike former for permisjon og årsaker til fravær fra prosjekter. For stipendiater som går ut i foreldrepermisjon gir vi forlenget prosjektperiode. Likevel er stipend ofte en del av et større prosjekt der mange personer er involvert, og forlengelse av perioden for stipendiaten har betydning for gjennomføringen av hele prosjektet, sier Røttingen.
Han sier Forskningsrådet som en hovedregel er restriktive med å forlenge prosjektperioder.
– Prosjektet bør kunne gjennomføres selv om prosjektdeltakere blir syke, har fødselspermisjon eller andre permisjoner. Ansvaret for gjennomføringen ligger hos prosjektansvarlig, sier Røttingen.
Han mener ideen om vikar er interessant.
– Men det er litt vanskelig å se for seg hvordan det praktisk og faglig kan la seg gjennomføre, og særlig hvilken rolle Forskningsrådet skal kunne ha.
Han sier også at Forskningsrådet i sin nye policy for kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver foreslår en rekke tiltak for å gi mer likestilte karriereløp for kvinner og menn.
– Ikke lett med vikarordninger
Dekan Olav Bolland ved Fakultet for ingeniørvitenskap, NTNU, har bred erfaring med å lede forskningsprosjekter. Han mener det ikke er lett å lage regler for vikarordninger for kvalifiseringsstillinger.
– Det er generelt helt uaktuelt at det kan benyttes vikar for en PhD. Kandidaten har en slutteksamen i en evaluering av avhandlingen, og forsvar av denne i en disputas. En avhandling er et personlig produkt, sier Bolland.
Han ser at det kan være problematisk for kandidatene med lange fravær.
– Noen jobber i samarbeid med andre PhD-er eller andre typer forskere, hvor man mister synergien med å samarbeide. En kommer også ut av detaljene i det en holder på med. En del kandidater vegrer seg derfor for å ha for lange pauser, og vil prøve å jobbe litt i perioder med fravær, sier Bolland.
Når det gjelder postdoktorer er det heller ikke vanlig med vikar, påpeker han.
– Her er det likevel noen unntak, når oppdragsgiver er streng på leveransekvalitet og tid. Da må arbeidsgiver skaffe vikar eller få kolleger til å utføre leveransene, sier han.
Ved Fakultet for ingeniørvitenskap er kvinneandelen lav.
– Vi har en situasjon hvor det er stor overvekt av mannlige søkere. Men vi ønsker å øke kvinneandelen, alle mine instituttledere har fokus på å rekruttere kvinner til stillingene, sier Bolland.
