Mersmak etter blodsmak?

På det medisinske fakultet ved NTNU forskes det på treningsmetoder. Resultatene har gitt internasjonalt gjennombrudd for 4x4 metoden, der man i fire minutter jobber seg opp mot makspuls, roer ned i tre minutter, og gjentar det hele fire ganger. Dette er den beste måten å øke oksygenopptaket på. Tilsvarende gjelder for styrketrening: Det mest effektive er å løfte vekter opp mot det maksimale med fire repetisjoner, i alt fire ganger. Kondisjonstrening styrker hjertet, mens styrketrening er nødvendig for muskler og skjelett. Til sammen er dette en suksessoppskrift for et langt liv med god helse.

Brå overgang for de fleste

Et spørsmål forblir imidlertid ubesvart. Når vi vet hva som virker, hvorfor er da den norske befolkning i stadig dårligere form? Antall skadelig overvektige øker faretruende. Hvorfor tar ikke folk kunnskapen til seg og går mann av huse for å løpe 4x4-intervaller i nærmeste motbakke?

Svaret på dette er veldig enkelt. Veien fra et langt liv i sofakroken og til disse intervallene vil fremstå som en noe brå overgang for de fleste. En person som aldri har likt å trene, skal altså opp i makspuls til hun ser mannen med ljåen. Deretter skal hun jogge lett, og se frem til å utsette seg for samme lidelse tre ganger til. For mennesker som aldri har kjent treningsglede, gir blodsmak sjelden mersmak. Når det attpåtil advares fra forskerne mot «treningen som ikke virker», altså alt annet enn 4x4, ja da havner Ola og Kari fort tilbake i sofakroken og blir der. Yogaen eller syklingen de klarte å gjennomføre virker jo ikke likevel.

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at forskerne har rett, dette virker, for de som orker å utsette seg for tilstrekkelig smerte. Men hva med alle oss andre?

Magisk aerobic

Jeg har en stillesittende jobb på mitt professorkontor på NTNU. I ungdomstiden hatet jeg gym. Jeg snek meg unna. Kunne ikke fordra det. Fordi jeg ikke eier ballkontroll, klarte ikke å klatre i tau, jeg var for pysete til å ta salto og jeg likte ikke å jogge. Dermed var jeg dømt til evige nederlag. Spørsmålet i gymtimen var nemlig hva slags ballspill vi skulle ha, og om det skulle foregå inne eller ute! Etter ti slike år sluttet jeg helt å trene når jeg endelig kunne slippe. De første årene som NTH-student besto min fysiske fostring av utagerende dansing i Bodegaen på Samfundet.

Inntil jeg oppdaget min greie: Aerobic! Denne treningsformen ble introdusert gjennom daværende NTHI. Akkurat det var pussig, for NTHI representerte for meg «Hu og hei»-friskuser som presset seg opp i makspuls og blodsmak utendørs i dårligst mulig vær. Men gruppetimer i aerobic for NTH-studenter startet på 80-tallet. Det var magisk. Jeg kunne bli andpusten og svett uten å påføres nederlag eller lidelse, det var rett og slett gøy! Timene i Idrettsbygget gjorde at jeg for første gang i voksen alder følte glede og mestring ved fysisk aktivitet.

Kun én ting hjelper

Fra denne spede begynnelse har jeg avansert til jobb som gruppeinstruktør på et treningssenter. Jeg underviser dans, styrketrening, kondisjon og yoga, i tillegg til å trene selv. Jeg har til og med begynt å bruke 4x4 prinsippene i egen styrketrening, og smått om senn akseptert at det må gjøre vondt for å virke. Men uten den grunnleggende treningsgleden jeg fant i 1987, hadde jeg blitt i sofaen. All verdens blodsmak-propaganda hadde ikke fått meg opp derfra. Jeg ville bare sunket enda dypere ned i putene.

Som gruppeinstruktør treffer jeg daglig igjen meg selv. Jeg møter kvinner i alle aldre som hater å trene, som forbinder det med nederlag og gymtimer fra helvete. Men så har de fått et medlemskap i gave av velmenende familiemedlemmer, og må prøve et eller annet. Er det da lurt å starte med 4x4 drag opp mot makspuls, om det er aldri så effektivt?

Min erfaring er at det kun er en ting som virker: Å hjelpe vedkommende til å finne noe lystbetont som er gjennomførbart et par ganger i uka. For noen er yoga mer enn nok. Her får de kontakt med kroppen sin, får tid til å kjenne hvordan aktivitet føles, uten prestasjonspress. For andre er dans eller sykling tingen, det er gøy, sosialt, og man blir svett og andpusten. For noen er det å produsere svette i seg selv så uvant at det stresser dem.

Friskus-slagordet er sludder

Ofte ser jeg at de våger seg på andre gruppetimer etter hvert. Plutselig kommer de på styrketimer eller tøffe kondisjonstimer med splitthopp og burpees. Og brått står de og pumper jern og kjører tunge drag opp mot makspuls på tredemølla. Andre holder seg til sine to ukentlige timer med Zumba, og føler glede over å bevege seg til fengende rytmer. Den gleden må ikke tas fra dem! All trening er bedre enn å ligge i sofaen. Vi skal fortsette å forske på hva som er mest effektivt, og opplyse om det. Men vi må slutte å nedvurdere alt annet!

Jeg kommer aldri til å løpe drag i motbakke i slapseføre, sykle på fjelltopper eller gå på rulleski langs E6. Jeg blir i dårlig humør av skigåing. Jeg synes friskus-slagordet: «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær» er noe absolutt sludder. For mange andre, kanskje de fleste, er det nettopp utendørsaktivitet som er tingen, de elsker å bestige neste fjelltopp. Her finnes ingen fasit. Jeg trener mye og elsker det, fordi jeg har funnet min greie. Treningsglede er individuell, mangfoldig og forunderlig, men tilgjengelig for alle. Lysten på blodsmak er for de få.