– Vi får ikke tilbakemeldinger

Sitatet tilhører barnehagelærerstudent og studentpolitiker Anette Myklemyr Magnussen (23) i forbindelse med et oppslag om NOKUTs studiebarometer nylig. Med mer enn femti universitetseksamener i bagasjen over ti år som student er dette gjenkjennbart for meg også. Hovedregelen er monologiske forelesninger og nitid pugging. Eksamen skal gjennomføres i i en idrettshall uten andre hjelpemidler enn penn og papir. Det er en test på hvor mye informasjon du har pugget, og kan gulpe opp igjen. Studentene som våger å be om begrunnelse på karakteren sin møtes med frustrasjon over den uforholdsmessig store ressursbruken de krever. Dette har lite med arbeidslivet å gjøre, slik jeg kjenner det. Jeg ønsker å øve på problemløsning, kritisk bearbeiding av informasjon og ikke minst samarbeid med andre. Dette lar seg vanskelig gjøre uten tilbakemeldinger.

Vi går glipp av verdifull læring

Norske studenter er sulteforet på professorkontakt. Vi kunne vært forskningsassistenter, deltatt aktivt i utforming, gjennomføring, publisering og ikke minst formidling av forskningskunnskap. I dag risikerer man å bli uteksaminert uten en gang å ha snakket med en forsker. Vi går glipp av verdifull læring og en opplevelse av tilhørighet. Universitetet går glipp av gratis arbeidskraft.

Jeg var nylig på besøk ved Høgskolen i Lillehammer. Der skal alle bachelorstudenter snakke med faglærer en-til-en, en av studentene kalte det frivillig tvang, men ingen snakket om overformynderi eller tvangstrøye. De har 130 timer med tester, labøvelser og eksperimenter. Innsatsen belønnes med Norges eneste bachelor of science i psykologi. Noen vil kanskje innvende at universitetet skal være noe annet enn profesjonsrettede høyskoler, som Lillehammer. Sannheten er at dette skillet snart er visket ut, som med NTNU-fusjonen. Andre romantiserer studietidens selvstendighet og mener at det å bli overlatt til seg selv med en endelang pensumliste og kjip pulverkaffe er karakterbyggende.

Knekte koden

Over tid lærer en å sette pris på denne friheten. Som aldrende student har jeg knekt universitetskoden og fleksibiliteten har jeg brukt til å sjonglere frivilligarbeid, arbeid, trening og studier akkurat slik jeg selv har villet.

Jeg har fryktet at noen skulle gjøre alvor av begrepet heltidsstudent, med tilhørende krav om obligatorisk oppmøte og jevnlige øvinger. Samtidig har jeg etterlyst tettere pedagogisk oppfølging og tilbakemeldinger. Paradokset i ferd med å demre. Tettere oppfølging forutsetter hyppigere tilstedeværelse, slik de utrydningstruede høgskolene later til å ha forstått.

Med en slik læringsmodell kan flere si som arkitektstudenten Um-Ul-Banin Syed: – Vi blir tatt på alvor fra første skoledag. Alle blir stilt krav til.

LES FLERE INNLEGG FRA UAS GJESTESKRIBENTER HER.