Rolfsen på en fredag:

Bomber og granater på Toten

Gjesteskribent Monica Rolfsen beretter, og mimrer, om sine mange besøk på Raufoss, både som stipendiat og som representant fra eier.

Gjennom fusjonsdebatten har vi hørt mye om industrimiljøet på Raufoss, som er en viktig samarbeidspartner for NTNU. Raufoss er et tettsted sør for Gjøvik, med en industriklynge bestående av omkring 40 bedrifter og 3000 ansatte innen bilindustri, transport, forsvar og mye annet. De er spesielt flinke til å bearbeide aluminium. Midt inne i klyngen holder hundre forskere hus, i selskapet Sintef Raufoss Manufacturing (SRM). Dette er Norges største industriklynge, har best utvikling i produktivitet og innovasjonsevne. Vi snakker rett og slett om Norges hovedsenter for vareproduksjon. Men det befinner seg altså midt inne i tjukkeste granskauen!

Hvordan er egentlig tilværelsen på dette stedet, lurer du kanskje på. Jeg er så heldig at jeg har tilbrakt betydelige deler av livet mitt på Raufoss gjennom de siste 25 år. Bli med meg på en liten reise som starter i februar 2001:

En ettermiddag i slutten av februar sitter jeg her innafor portene. «Har du vøri innafor du’a?» er på disse kanter ikke et spørsmål om kriminell løpebane, men om eventuell tilknytning til Fabbrikken. Det er hysterisk kaldt ute. Kvikksølvet stopper på minus 36. Kommer du i skade for å puste gjennom nesen blir nesehårene dekket med rim. Senere samme kveld skal jeg oppdage at mascaraen min er bunnfrossen etter en ettermiddag i bilen.

Kanonhylseverkstedet

Jeg har nettopp fått min egen boks på organisasjonskartet til Raufoss Chassis Components: Jeg skal være Human Resource Manager, HRM. Jeg befinner meg i bygning toenogsæksti, og skal de neste årene jobbe med hjulopphæng, en bedrift som nylig er utskilt fra produktet styrekolonne. Hvor har de blitt av da tro? Er de fortsatt innafor portene?

«Døm har fløtti nordover, til kanonhylseverkstedet, hvis du har et forhold til det?» sier min nye sjef. Et slikt forhold har jeg slett ikke. Sannheten er at jeg ikke aner hva en kanonhylse er, men kan forestille meg at det er noe som omslutter kanonene. Et slags etui, kanskje. Det er vanskelig å vite nøyaktig. Jeg prøver meg på en retningsangivelse til denne hylse-bygningen. «Å nei nei nei», smiler han. «Det er støping av grannater det».

Hva slags sted er dette?

Med faxkopi i hånda

Det hele begynte for meg enda tidligere. Jeg gikk av toget på Raufoss stasjon første gang i året 1991, med en faxkopi klemt inne i en svett stipendiathånd. «Bedriftsmessen ved Raufoss Ammunisjonsfabrikk» leste jeg opp fra faxen. Taxi-sjåføren smilte overbærende. «Mæssa, ja, det holder lenge det, frøken». Jeg ble kjørt til en vakker, hvit villa. Noen svært omsorgsfulle kvinner overhørte alle protester og tvang i meg en kveldssuppe. Det var ikke tale om annet, det var dessuten allerede dekt på i salongen. Jeg kunne drikke det jeg ville, og røyke det jeg ville i røge-salongen etterpå. Spiserommene var hyggelige, men litt skumle. Høytidelige generaler på veggene. Geværer og kanoner utstilt, og morske, skjeggete ansikter i svarthvitt kastet strenge blikk i min retning.

Jeg gikk opp på rommet for en dusj. Det var da jeg oppdaget badekåpen! Det var den som gjorde størst inntrykk på meg den gangen. En bedriftsbadekåpe med våpen-emblem! Jeg var målløs. Iført dette plagget leste jeg bedriftsaviser til jeg sovnet, og drømte søtt om dundrende kanonsmell.

Bilfabrikkens vidunderlige verden

De neste dagene fikk jeg en innføring i bilfabrikkens vidunderlige verden. Eller D3 som det het, den gangen alt fortsatt var samlet i ett rike som gammeldirektøren styrte med myndig hånd. Det sies at han eide både fabrikken og kommunen, og innkalte ordføreren til årlige møter for å orientere om kommuneøkonomien.  

Enda lenger tilbake i tid var kommunen og Fabbrikken virkelig en og samme størrelse. Halfdan Hegtun forteller i sine barndomsminner om hvor sterkt fabrikken preget lokalsamfunnet på 1920-tallet. En vanlig familie levde av fars arbeid i Fabrikken. De bodde i Fabrikkens hus. Knuste et kjellervindu, kom en fra Fabrikken og reparerte. To ganger i uken ble doen tømt av Fabrikkens folk. Telefonsystemet tilhørte Fabrikken. Fabrikken drev egen skole. Skogen tilhørte Fabrikken, det samme gjorde kinoen og stedets offentlige bad. Fabrikken eide Raufoss gård, barna lærte å ri på Fabrikkens hester og kjøpte melk fra Fabrikkens kuer. Folk kalte bare gården for Staten. «Vi kjøper mjølk på Staten», sa man. Og betalte aldri kontant. Det ble bare trukket fra fars lønn.

Spesialitet: Hjuloppheng

Etter andre verdenskrig beveget bedriften seg over i andre bransjer enn bomber og granater, av naturlige årsaker. Man begynte å produsere støtfangere til Volvo. Fabrikkens folk var flinke til å bearbeide aluminium, og verden trengte produkter i dette sterke og lette materialet. Det fikk verden: Stadig flere bilprodusenter begynte å kjøpe produkter fra Raufoss. Både støtfangere, og det jeg senere skulle bli svært godt kjent med: Hjuloppheng.

Så kom store endringer på 1990-tallet. Det startet med et politisk værskifte. En røslig krølltopp inntok Næringsdepartementet, som eide Raufoss på vegne av Staten. Han så ikke noe poeng i at Staten skulle eie fabrikker, det kan mange andre bedre enn oss, mente han. Og solgte ut.

Jeg har hatt mange roller på mine Raufoss-besøk - som nervøs stipendiat, som SINTEF-forsker, som HRM med eget inngangskort og på nikk med kara i vakta. Den mest interessante rollen var likevel den gangen jeg ankom Toten i 1998 som eier. Jeg var politisk rådgiver for ministeren som solgte ut, i min forholdsvis korte politiske karriere. Hadde de innsett rekkevidden av våre skumle nedsalgsplaner, hadde nok smørbrødene vært litt lavere. Kanskje.

Med fosfor inni hendene

Hvorfor er det i det hele tatt industri langt inne i skogen på Innlandet, kan man lure på. Industrihistorien startet med en fyrstikkfabrikk som ble anlagt nedenfor den lille fossen Rødfos som Hunnselva danner på sin vei fra Einavannet til Mjøsa. Både barn og voksne jobbet med å lage fyrstikker. Ufarlig var det ikke. En gammel raufossing forteller at «under arbeidet på pakkeriet fikk vi fosfor inni hendene, og i mørket lyste det av hendene våre». Hadde du et sår på kroppen kunne selve bensubstansen angripes. Det fortelles om en av gamlekara at han ble operert i en angrepet hofte. De brukte meisel og treklubbe for å høvle vekk den syke bensubstansen.

I 1896 var det slutt med fyrstikker. Da kjøpte Staten både fabrikken og Rødfos gård for å flytte ammunisjonslageret fra det mer utsatte Christiania, og anlegge ammunisjonsfabrikk her hvor Mjøsa utgjorde en naturlig buffer mot svenskene. Og tiden med bomber og granater kunne begynne.

Det ble reist bygninger som alle lærte navnene på. Det var hylseverksted, mantelverksted, brannrørverksted, kanonhylsen og kruttverket. Og disse bygningene har fortsatt sine gamle navn. Selv om det er lenge siden man sluttet å produsere kanonhylser og brannrør.

"Je har vøri mye oppe i tosjuognitti"

De senere bygningene fikk bare et nummer, spekket med mening for folk innafor. I mitt virke som HRM intervjuet jeg nye potensielle hjuloppheng-operatører, heldigvis sammen med en som kunne stammespråket. Dialogen kunne gå som følger:

«hvor har du jobba hen på området da?»

«je har vøri mye oppe i tosjuognitti før om åra, og har jobba nere i trenullto sia i sæksognitti».

Etter disse for meg temmelig meningsløse utsagnene var de på bølgelengde, og begynte å diskutere de enkelte maskiner, prosesser og «hænn Kjell” og slik. Disse tallkodene fungerer som en slags språklig minimalisme. Jeg har lært meg noen av dem. For eksempel bygning en hvor jeg en gang i tiden fikk servert høye smørbrød. Det er den gamle hovedbygningen. Der satt direktøren og andre som «jobba med huggu». Våre forskerkolleger sitter i bygning hundre. Det er ingen åpenbar begripelig logikk i nummereringen.

Alle bedriftene «innafor portene» er i dag konkurranseutsatt og sårbare for økonomiske svingninger. Men akkurat det er ikke noe nytt. Det er man vant til på Toten. I tiden med kuler og krutt var Fabrikken også avhengig av konjunkturene. Men ikke helt de samme konjunkturene som i dag. Den gangen var krig eller fred som gjaldt. Det hele startet med krigsfaren i 1905. Så kom en ny krig. Inntil 1914 var Raufoss et lite samfunn med 200 ansatte i Fabrikken. Ved krigens slutt var tallet femdoblet. Så kom perioder med mindre behov for kuler og krutt, og påfølgende lediggang og elendighet. Brått kunne det likevel dukke opp større bestillinger på ammunisjon fra fjerne himmelstrøk belemret med krigsfare og invasjon. Særlig velkommen i trange tider var den store Tyrker-ordren fra 1926, da det ble laget 40 millioner Mauser geværammunisjon til Kemal Atatürks regjeringshær. For eksempel.

Fabrikkens fremtid var altså en grunn til å følge med på hva som skjedde ute i verden, både den gang og nå. Gode nyheter kunne være dårlige på Toten. Og omvendt. Som en gammel raufossing sa: «hvis det virkelig vart fred ute i verda en dag, åssen fanken sku' det gått med øss da?».

null
Gjesteskribenten
Monica Rolfsen, professor og instituttleder ved IØT. 
        
            (Foto: Kristoffer Furberg)

Monica Rolfsen, professor og instituttleder ved IØT.  Foto: Kristoffer Furberg

UA har invitert et knippe personer til å resonnere over fritt valgt tema, forutsatt at det har noe med den verdenen NTNUs ansatte og studenter beveger seg i.

Mye skiller våre gjesteskribenter, men på en eller annen måte har samtlige en relasjon til NTNU.

Vi presenterer én ny tekst hver fredag. Dagens tekst er ved Monica Rolfsen, professor og instituttleder ved Institutt for Industriell Økonomi og Teknologiledelse. Hun er påtroppende dekan for Fakultet for økonomi.

Andre skribenter:

  • Jørgen Flor
  • Unni Eikeseth
  • Aksel Tjora
  • Nora Warholm Essahli
  • Hallvard Trætteberg
Relaterte artikler

Mersmak etter blodsmak?

Monica Rolfsen skriver om suksessoppskriften for et langt liv med god helse: "Når vi vet hva som virker, hvorfor er da den norske befolkning i stadig dårligere form?"

NTNU behøver flere tverrfaglige program

"For ganske mange år siden ble jeg brått og uventet kastet inn i et utradisjonelt undervisningsprosjekt. Lite ante jeg om hva dette skulle bringe med seg", skriver Monica Rolfsen, hvor hun forklarer hvorfor NTNU trenger flere tverrfaglige program.

Jeg gleder meg til fremtiden!

Jeg vil gå så langt som å si at det kan spille en avgjørende rolle for det fremtidige Norge, skriver Monica Rolfsen om samlingen av miljøene for økonomi og innovasjon i Hesthagen.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

George Soros’ universitet flytter fra Budapest til Wien

Central European University ble drevet ut av Ungarn, etter å ha vært utsatt for sterkt press fra myndightene over lengre tid.

UAs julekalender:

Ser du hvem dette er?

Dagens hint: I løpet av fem år har han blant annet vært viserektor, prorektor og dekan ved tre forskjellige institusjoner.

Skal bruke 4,8 millioner på nasjonal pilot om studenters psykiske helse

Helsedirektoratet drysser penger over StudyTrondheim for å få mer kunnskap om studenters livskvalitet og psykiske helse.