Fra håpefull til håpløs

De siste par årene har for min del, som ansatt ved lærerutdanningen ved FLT, gått med på å orientere meg i fusjons-, master- og campus-landskapet. Det er ikke få endringer som har skjedd, skjer og skal skje. Bare siden jeg signerte kontrakt som ung og håpefull høgskolelektor har mitt «vida laboral»-bilde blitt tegnet på nytt og retusjert flere ganger, og det er ikke lengre enn tre år siden jeg var ung og håpefull. Nå har jeg på en måte blitt eldre og fylt av mindre håp. Til tider tror jeg faktisk jeg har blitt både fusjons-, master- og campus-mett og vel så det. Noen snakker faktisk om at de er blitt fusjons-, master- og campus-blind og at de er helt fusjons-, master- og campus-fed up!

Diktatur den ultimate løsning?

Jeg forstår oss godt. Etter utallige møter, frokoster, allmøter, lunsjer, work-shops og nettmøter så sitter man igjen med en følelse av at ting blir som de blir uansett. Hva gjør vel en liten stemme (som egentlig ikke har sagt noe heller) i dette maskineriet som ruller og går? Blir man egentlig hørt, og går det egentlig an å høre på alle? Er det ikke slik at til syvende og sist må noen bestemme noe, og sette ned foten? Kunne vi spart de bakerste benkers liga for mange herrens årsverk med kaffedrikking og slumring om vi heller i starten bare sa at styret og rektor bestemmer alt?

Fokuset som forsvant?

Har dette fokuset på all endring frarøvet oss hjernekapasitet til å tenke på hva vi faktisk er ansatt for å gjøre? Ett av målene for både fusjon, master og campus er opplest og vedtatt å være studiekvalitet, men det er veldig få møter og debatter jeg har overværet som har holdt dette fokus. Det har oftere blitt en diskusjon omkring økonomi, størrelser, cellekontor og rutiner. Det er selvsagt også flere mål ved alle endringene, men jeg skal videre fokusere på det viktigste; kvalitet på studiene.

Framtidens folk – hvem er det?

For å kunne si noe om hva god kvalitet på et studie er så må vi også vite hvem som skal benytte seg av studiet. I oktober behandlet stortinget «Stortingsmelding 28, Fag – Fordypning – Forståelse» og prosessen med å fornye læreplanen i grunnskolen og videregående skole. Læreplanene skal forenkles for å legge til rette for mer dybdelæring og arbeid med de fem grunnleggende ferdighetene skal videreføres i alle fag. I tillegg skal tre fagovergripende tema prege undervisningen (bærekraft, demokrati og medborgerskap, folkehelse og livsmestring). For å styrke posisjonen til de praktisk-estetiske fagene er de foreslått å inngå som eksamenstrekkfag. I alt er dette en av de mest framtidsrettede visjonene for norsk skole på mange tiår. Disse endringene kan også sies å stå i mye bedre stil til de konklusjoner som OECD la fram i sin rapport fra prosjektet DeSeCo der de svarer på spørsmålet: «What Competencies Do We Need for a Successful Life and a Well-Functioning Society?» Dette arbeidet ble startet i 1997, og det er først nå at norske politikere virkelig ser ut til å ha fattet poenget. Rapporten konkluderer med 3 viktige områder hvor framtidens borgere må ha god kompetanse. 1. Use tools interactively 2. Interact in heterogeneous groups 3. Act autonomously. Norsk skole har fram til nå vært meget opptatt av punkt 1; fagkunnskap og digitale ferdigheter. Nå ser det ut som også punkt 2 og 3 kan komme mer på banen.

Stilige studier?

Hvordan skal så høgskole- og universitetssektoren forholde seg til dette? Vi må vel også ta høyde for hvilke type kunnskaper som grunnskole og videregående skole jobber med for å kunne gi et studietilbud som er best mulig, og best mulig tilpasset disse framtidens mennesker. Her vil det komme en rekke mennesker som både er tilpasset et diverst samfunn, samarbeider med hvem som helst og som er autonome. Det har i den siste tiden vært en del debatter om undervisningsformer og til dels opphetede ordvekslinger om hva som er avleggs og hva som er framtidsrettet. Men er det egentlig kunnskapsformidling vi skal drive med? Skal jeg være mester for mine studenter? Skal de lære av meg? Jeg tror vi må endre tankegangen noe og heller se på oss selv om veiledere og mentorer og delta i en prosess der studentene tilegner seg kunnskap på et mye mer individuelt tilpasse nivå. Vi skal ikke være redde for å legge til rette for at studentene selv faktisk kan finne kunnskap på sin egen måte og tilpasse dette til sin egen situasjon og individuelle behov. Vi skal være her som veiledere og fasilitatórer i prosessen mer enn mesteren som skal lære bort. Den tankegangen kan skape stilige studier.

Hva blir neste prosjekt for NTNU?

Jeg tror NTNU må sette krav når det kommer til endring på studienivå. I ett av mine prosjekter innen omvendt undervisning så samarbeider jeg med ansatte ved University of Technology, Sydney (UTS) har ledelsen rett og slett bestemt at nye undervisningsmetoder skal innføres på alle studier innen 2 år. Det blir rett og slett forbudt å forelese i store saler på tradisjonell måte uten å tilby en alternativ måte å tilegne seg kunnskapen på. Slutt på enveiskommunikasjon og studentaktive metoder skal framdyrkes og brukes. Dristig, men spennende og framtidsrettet. Tørr NTNU ta en prosess på dette med samme iver som i fusjons-, master- og campus-prosessen? Det handler jo tross alt om studiekvalitet.