Stang på en fredag:

Populariseringens paradokser

«Er det slik at vi, i vår iver etter å formidle, glemmer å forklare», spør vår fredagskommentator, som beretter om hvordan det var å være på «Anno» - en fin erfaring, men med bismak.
Margrethe Stang var med som ekspert i NRK-serien «Anno».
(Foto: Skjermdump, NRK)

Margrethe Stang var med som ekspert i NRK-serien «Anno». Foto: Skjermdump, NRK

I likhet med mange NTNU-ere, har jeg vært «på Anno» i vinter. Jeg var altså en av fagpersonene som ble intervjuet i NRKs realityserie «Anno 1537» om hvordan livet var i Trondheim på 1500-tallet. Det har vært en fin og interessant erfaring, men ikke uten bismak.

Intervjuet handlet om helgenkult og pilegrimer i middelalderen. Det ble filmet i oktogonen i Nidarosdomen, og opptaket tok to timer. Ferdig klippet anslår jeg at innslaget varte i omtrent ett minutt. Selv om jeg hadde bedt om å få spørsmålene på forhånd, var selve intervjuet overraskende krevende. Det minnet litt om min egen doktordisputas – man sto rett opp og ned i intens konsentrasjon i to timer og ble bombardert med mer eller mindre gode spørsmål. Forskjellen var at man til «Anno» måtte tilpasse svarene slik at de kunne forstås av et ti år gammelt barn, og at man skulle se noenlunde presentabel ut. I så måte var disputasen enklere.

Og hva med innholdet? Tja, si det. Jeg fikk forklart hvordan vi tror at pilegrimene beveget gjennom domkirken når de skulle se og berøre Olav den helliges skrin, og jeg fikk muligens sagt noe om hvorfor folk i middelalderen holdt seg med helgener. Ett av spørsmålene jeg fikk, handlet om hvor de kom fra, pilegrimene som kom til Nidaros. Her var jeg nøye med å understreke at vi har få kilder, men at det er usannsynlig at så mange kom langveis fra. Noen kom nok fra Sverige, sa jeg, men flest kom fra Norge. «Mange kom nok fra Klett og Lundamo» avsluttet jeg med fynd og klem, for virkelig å banke inn poenget mitt og prøve å kvele den seiglivete myten om at Nidaros var et av Europas viktigste pilegrimsmål, og at utlendinger strømmet til Olav den helliges grav.

One-lineren min om Klett kom ikke på «Anno», og det lever jeg godt med - ikke minst fordi den er faglig upresis. Men jeg ble litt betenkt da fortellerstemmen i samme episode malmfullt proklamerte at «Anno»-deltakerne i sitt «mesterstykke» skulle lage mat til «en gruppe pilegrimer fra Spania». Lærepengen min var tydelig. Man knuser ikke myter i et underholdningsprogram, og nettopp det sved litt.

I høst deltok jeg på et debattmøte om «Anno». Der diskuterte vi blant annet hvor mye popularisering forsker-integriteten vår tåler. En kollega som også er med på «Anno», sa at grensen for ham gikk ved å videreføre gale oppfatninger, gamle myter, om fortiden. Touché, Margrethe.

Men den lille sekvensen på TV-skjermen har ikke vært min eneste befatning med «Anno». Helt siden i fjor vår har jeg mottatt eposter og telefoner fra de hyggelige folkene i produksjonsselskapet Strix. Det er knapt en overdrivelse at de har spurt om alt mellom himmel og jord – og bedt om tips til hvem ellers som kan svare. Jeg har svart med glede, og anser det for å være en del av samfunnsoppdraget vi universitetsansatte har. Men når jeg i ukene etter jul har sett på «Anno» og husket tilbake til spørsmålene som jeg og mine kolleger fikk i sommer og høst, blir det mer og mer tydelig for meg: produksjonsselskapet ville spart tid og penger og laget et langt bedre produkt hvis de hadde ansatt en historiker (eller annen fagperson).

Paradoksalt nok er selve premisset for realityserien at deltakerne skal opparbeide seg kunnskaper og ferdigheter fra 1537, de lærer å spikke, smi og veve, og går fra lærling til svenn og mester i løpet av noen få uker. Man trenger ikke å være tradisjonshåndverker for å forstå at man ikke blir utlært smed etter to uker ved essen, men fokuset på kunnskap, både om historie og håndverk, går tilsynelatende som en rød tråd gjennom programmet. Men her er det langt mellom liv og lære.

Jeg jobber på Institutt- for kunst og medievitenskap, og merket meg hvordan produksjonsselskapet hentet flinke, ferske NTNU-kandidater til å jobbe med tv-serien. Disse hadde imidlertid master i film- og videoproduksjon, ikke historie eller kunsthistorie. For folkene i Strix var det sannsynligvis helt åpenbart at filmstudentene hadde lært et håndverk, tilegnet seg kunnskaper og ferdigheter som det var verdt å betale for.

Jeg mener bestemt at kandidatene vi uteksaminerer fra de mer typiske humaniorafagene også har ervervet et håndverk, kunnskaper og ferdigheter som folk uten denne utdannelsen ikke har. De stadige henvendelsene fra Strix-teamet bekreftet dette. Samtidig har vi nok vært for dårlige til å formidle verdien av denne kunnskapen, innad og utad.

Og her møter jeg meg selv i døren. Er det slik at vi, i vår iver etter å formidle, glemmer å forklare? Gjør vi det komplekse så enkelt at både tv-tittere og tv-produsenter ikke ser verdien i forskningen vår? Faget mitt, kunsthistorie, er attpåtil av den typen som mange assosierer med det morsomme og lystbetonte. Jeg har hatt både frisører og fastleger som har erklært at de ønsker å studere kunsthistorie når de blir pensjonister. Skal vedde på at det ikke skjer med partikkelfysikere.

Jeg mener likevel at den brede interessen, ja begeistringen, for faget mitt er et stort gode. Humanioras fremtid sikres best ved at folk flest er interessert i humaniora. Derfor håper jeg det blir mer «Anno» og andre historiske tv-programmer, både i statskanalen og kommersielle kanaler. Det blir nok flere kameler som må svelges (og mer «mat til pilegrimer fra Spania» også, kan jeg tenke meg). Men på sikt tror jeg også det vil åpne seg flere rom for å forklare og fordype - og flere jobber for humanister.

Gjesteskribenten
  • Margrethe C. Stang er førsteamanuensis ved Institutt for kunst og medievitenskap.
  • Stang er middelalderforsker med spesialisering på norsk maleri i høymiddelalderen.
  • Ellers er hun engasjert i det frivillige kulturminnevern og levende opptatt av vårt estetiske miljø, både i byen og på landet (Dragvoll).
Relaterte artikler

Stang på en fredag:

Oppgjørets time og sensurens mangler

Et stort mysterium at studentorganisasjonene har godtatt overgangen fra flere sensorer til bare en, skriver vår gjestespaltist Margrethe C. Stang.

Stang på en fredag:

Et sted å være, et sted å lære

Kontoret er en forlengelse av min forskerperson, skriver gjesteskribent Margrethe C. Stang.

Stang på en fredag:

Den vanskelige friheten

"Jeg har erkjent at  humaniorastudenten fra 1990-tallet knapt finnes lenger", skriver vår nye gjesteskribent Margrethe C. Stang, hvor hun reflekterer omkring frivillighet versus "obligatorikk" - aka tvang.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Mekling på overtid i statsoppgjøret – ansatte møter på jobb

Mer enn seks timer etter at fristen gikk ut, forhandles det fremdeles om lønnsoppgjøret i staten. LO Stats streikeklare medlemmer møter på jobb torsdag morgen.

Meklingsfrist ved midnatt:

Eksamen, sensur og opptak går i stå hvis det blir streik

Mens partene i statsoppgjøret forhandler på spreng hos riksmekleren, forbereder 6 200 statsansatte seg på streik fra torsdag morgen. Ved NTNU tar Forskerforbundet og NTL ut over 300 ansatte om meklingen ikke fører frem.

- Universitetene må ta ansvar for seksuell trakassering av studenter

Marianne Synnes (H) i utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget reagerer på omfanget undersøkelsen av seksuell trakassering av studenter avdekker.

13.500 studenter har opplevd seksuell trakassering

Én av tjue av norske studenter har opplevd seksuell trakassering, viser en ny undersøkelse. 28 prosent av trakasseringen kommer fra forelesere eller veiledere.