Kampen for likestilling i verdens mest likestilte land

Kvinnedagen var riktignok for et par dager siden, men vi har fortsatt såpass mye å jobbe med at det krever fokus 365 dager i året. Jeg velger i denne teksten å utforske noen av de små og store kampene jeg mener vi har foran oss her i Norge. For meg handler feminisme om likestilling og like muligheter – ikke om å være likedan.

I 2016 kom Norge på andreplass i The Economists glasstak-indeks. Denne kombinerer informasjon om deltakelse i arbeidsstyrken, høyere utdanning, barnehagekostnader, fødsels- og foreldrepermisjon, fordeling i ledende stillinger, lønn samt flere andre faktorer. I tillegg er vi ifølge FN verdens beste land å bo i. For tolvte år på rad. Vi skal takke våre kvinner og menn som over flere generasjoner har sørget for at vi har det slik. NY Times skrev i 2011 «Working Women Are the Key to Norway's Prosperity». Dette kan vi være stolte over, og likestillingen i samfunnet vårt er en av våre fremste konkurransefortrinn i en global sammenheng. Dette forplikter Norge, med alle virksomheter og innbyggere til å være gode forbilder.

Hvorfor 8 mars er viktig

Som flere av dere lesere kanskje husker gjorde Markedshøgskolen i 2015 et eksperiment om underliggende holdninger knyttet til kjønn, en studie som først ble gjennomført på Harvard i 2003. Kortversjonen av historien er at en gruppe studenter ble presentert et case av en suksessfull entreprenør – klassen var delt i to: halvparten leste casen om Hans, og andre halvdelen og Hanna. Foruten om navnene var alt helt identisk. Likevel ser man – i 2015(!) – at unge studenter fortsatt påvirkes av de som trolig er sterkt befestede kjønnsstereotypier. Hans ble nemlig vurdert som en naturlig leder, handlekraftig og målrettet, som de likte godt. Hanna ble ikke likt og beskrivelsene av henne var liknede egenskaper, men med negative ladede ord. Konsekvensene er potensielt svekket likestilling, ettersom vi ønsker å ansette og forfremme de som er både kompetente og godt likt.

Det har tatt litt tid for meg å innse hvorfor og hvor viktig 8 mars er. Når jeg ser tilbake på studietiden var det en boble; jeg opplevde likestilling helt selvsagt, og vi var like ofte kvinner som menn i lederverv og andre sentrale tillitsverv. Jeg husker at jeg ble intervjuet av en lokalavis i 2008, 22 år gammel, naiv og klar på at både kvinnekamp og likestillingskamp var noe vi skulle støtte våre søstre og brødre i det store utland i – for her hjemme i Norge var vi jo vel i mål.

Nuvel, Norheim anno 2017 ser litt annerledes på saken.

Hvis vi ser på den nevnte studien og mine egne erfaringer, er min hypotese at vi ønsker å vurdere hverandre likt uansett kjønn, men at jobben for å endre de dyptliggende holdninger fortsatt er stor.

De gode eksempler

Eksemplets makt er kraftig, og heldigvis har vi stadig flere kvinner og menn som i hvert fall gir meg fremtidstro. Måten Mark Zuckerberg og Pricilla Chan deler historier fra et likestilt familieliv, eller Obama og Stoltenberg som proklamerer seg som feminister, er viktige stemmer. Her kan vi nevne tøffe damer som Susanne Kaluza, Ulrikke Falch og ikke minst vår egen Nuria Espallargas, som på selveste kvinnedagen ble kåret til årets kvinnelige entreprenør.

NTNU er arbeidsgiver og studiested for til sammen 46 000 mennesker. Det er på størrelse med en middels stor norsk by. Jeg mener vi også skal kjenne på forpliktelsen til å bidra til å utdanne på en måte som stimulerer flere kvinner til å ta lederansvar og at vi alle kjenner på ansvaret for å jobbe med likestilling, både i handling og holdninger. Ett eksempel er studentbedrift som verktøy og metode: der er kjønnsfordeling både for styrelederne og daglig lederne 50/50. Tenk om vi kunne fått til det i arbeidslivet ellers!

Livet som feminist og stipendiat/akademiker

Jeg synes en av Innovasjon Norges ansatte i deres bloggpost «Innovasjon 4.0» beskriver det godt: «Feminismebegrepet må få være et «bevegelig mål». Et mål om å hele tiden balansere og harmonisere kjønnene for å oppnå det aller beste for oss alle; familiært, kulturelt, samfunnsmessig, økonomisk og politisk.»

Jeg kan godt huske dagen jeg for alvor definerte meg som en feminist. Datoen var 27 juni 2013. Dagen vi ble foreldre for første gang. Seks uker senere var jeg på plass på jobb igjen. Første uken tilbake på jobb var på PhD-samling i Oslo med to fantastiske professorer fra Harvard og Berkeley. Jeg forklarte de to at jeg kom til å måtte gå litt inn og ut fra rommet for amming. Dette ga også anledning til å fortelle de om våre unike velferdsordninger. Jeg kommer ikke til å glemme måten de to erfarne og anerkjente professorene forholdt seg til dette. Under flere av måltidene insisterte professor Henry Chesborough på å ta vogna og trille litt så jeg skulle få spise med skuldrene senket; vi hadde da tross alt pause.

Bildet av Chesborough som trillehjelp henger på kontoret som et morsomt minne, men også en påminnelse på at det var viktig å tørre å delta på arenaer der man føler man utfordrer etablerte normer og at det ofte bor mer bra i folk enn man kanskje tror!

Da datteren vår var 8 måneder hadde hun 80 reisedøgn. Hun og pappaen var med på samtlige samlinger og hun fikk bokstavelig talt kunnskap inn med morsmelken. Pappaen hadde 14 måneder permisjon. Som jeg alltid gjør før jeg leverer kommentarene mine til Universitetsavisa, sender jeg ut en testpilot til noen få, gode kolleger for tilbakemelderinger. Ene kollegaen min stilte følgende spørsmål: “Jeg sitter igjen og lurer på hva du selv tenker om ditt første år som mor: Var det verdt det? Ville du gjort det igjen?” – Ja, uten å blunke! Det var fantastisk å se hvor nær far og datter ble, og den nærheten følte jeg at jeg også fikk uansett.

Ammefri og mye reising med lange kursdager ga også mye fleksibilitet og tid sammen. Eksempelvis gjorde vi babysvømming sammen alle tre. Faktisk var det en aldri så liten diskusjon på hjemmebane da vi ventet nummer to og jeg var klar for å løse det på samme vis en gang til. Men slik som det ofte er i likestilte hjem og familier i dag løser man to-karriereløpet ved å ta hver sin gang. I de to første årene av PhD-løpet var det min tur, og siden det har mannen min skiftet arbeidsgiver og det var naturlig at det da ble hans tur å sette premissene for runde to. Resultatet ble vi delte ganske likt.

Jeg siterer NTNUs likestillingsrådgiver Svandis Benediktsdottir: «Klarer vi ikke å benytte oss av kvalifikasjonene til begge kjønn, og legge til rette for gode forskningsforhold for begge kjønn, får vi heller ikke den kvaliteten vi ønsker på forskningen, eller den organisasjonen vi ønsker. I 2017 er fortsatt 76 % av professorene våre menn». Hvordan skal vi legge mer trykk på å rette opp i denne ubalansen?

Likestilling i akademia og på NTNU

Vi er Norges største universitet – og siden vi også ønsker å være det beste er oppskriften enkel: vi må bli best på likestilling! Skal vi bli best må vi også legge i ressurser nok til å bli det. Det koster så lite i forhold til verdien det gir til merkevaren NTNU og attraktivitet som arbeidsgiver både nasjonalt og globalt.

Så kjære Gunnar Bovim og resten av ledelsen i NTNU: Norge er forpliktet til å være gode rollemodeller for familiepolitikk og likestilling. Og NTNU bør kjenne samme både forpliktelse og motivasjon for å bli en slik rollemodell i akademia – både nasjonal og globalt! Det er også kunnskap for en bedre verden.