Forelesninger i Facebooks tid

En fortidig lærers daglige rutiner: et blikk ut over undervisningsrommet gir et inntrykk det er mulig å tolke for den kyndige: nedslåtte øyne, bøyde hoder under nystylete frisyrer? Flakkende blikk, øyekast ut gjennom vinduet? En stille hvisking, litt mumlende knising fra bakerste benk? Et pennal, noen penner, skrivepapir. Luer lagt på skrivepulten, jakker uvørent slengt over en stolrygg, en bag eller veske støttet opp mot pulten. Alt fullt av budskap mulig å lese for en erfaren lærer. Var studentene trøtte etter helga? Var de motivert for en intens time med samfunnsøkonomi, religionskunnskap eller sykepleiehistorie? Måtte hun starte dagen med en vits eller morsom fortelling for å fange oppmerksomheten deres? Krydre forelesninga med anekdoter og gode eksempler, eller kunne hun gå rett på de faglige poengene, den teoretiske debatten, den abstraherte kunnskapen?

Gjennom lange tider har dyktige lærere lært kodene for å nå fram til studentene og skape kunnskap, motivasjon, engasjement og glede. De har kunnet faget sitt og de har kunnet kunsten å trykke på de riktige knappene for å vinne de unges oppmerksomhet og interesse.

På 2000-tallet endret dette seg. Datateknologien skapte nye samhandlinger i forholdet mellom lærer og student. Flate, sølvgrå laptoper forandret lesesaler, arbeidsværelser og forelesningsrom og gjorde at kommunikasjonen mellom student og lærer måtte læres på nytt, for begge parter. I auditoriene sto PC-skjermer oppslått med logoene vendt framover, ei markering av digital tilhørighet i en IT-basert verden. Men hva var det studentene gjorde der bak de sølvblanke skjermene? Jobbet de? Skrev de notater? Surfet på nettet? Leste nettaviser eller sjekket Facebook? Den tidligere tolkningsnøkkelen de bøyde hodene, de søkende blikkene og munterheten i småpraten hadde gitt de ansatte, fungerte ikke lenger. Det nedslåtte blikket trengte ikke lenger å bety sløvhet eller søvnighet, men kunne like gjerne være et tegn på konsentrert arbeid. Det ble de ansattes nye rutiner: å snakke til bøyde hoder hvor blikket var vendt nedover mot noe ukjent, hvor konsentrasjonen kanskje var i en digital virkelighet langt hinsides pensum og prøver. Kommunikasjonen lærer-student ble endret, nye koder for samhandling måtte læres. Grenser og retningslinjer skulle forhandles på nytt.

Vi står fortsatt i disse grensedragningene. Forhandlingene foregår fremdeles, fordi tidligere læringsmetoder og kommunikasjonsformer er blitt utfordret av ny teknologi, med alle dens styrker og svakheter, muligheter og begrensninger.

Datateknologi har på få år fått stadig større betydning i undervisningssammenheng. Utviklinga av nye læringsformer har skjedd svært raskt. I 1996 uttalte daværende IT-sjef ved Høgskolen i Nord-Trøndelag at dette var året da «Internett-vinden for alvor [feide] inn over landet vårt». Et kjapt stormkast etterpå – i 1998 – ble HiNT betegnet som «en stor og tung IT-organisasjon i trøndersk målestokk». Nå var IKT blitt et middel til kunnskapsformidling, underholdning og kommunikasjon, og det forandret undervisningsformene i og utenfor klasserommet.

IT-baserte løsninger har gjort det mulig å undervise studentene andre steder enn på studiestedet. Satsinga på nettbaserte og nettstøttede undervisningstilbud har økt kraftig, i virtuelle klasserom med fjernundervisning via skjerm. Distriktshøgskolen er død, men i stedet underviser vi folk heime på deres eget kjøkken, i individualiserte studieopplegg med bruk av IKT. Det er blitt en måte å gi flere et utdanningstilbud. Dermed kan mange mennesker i distriktene få god og relevant utdanning. Slik kan godt kvalifisert arbeidskraft – for eksempel i skoler og barnehager – sikres over hele landet.

Også i klasserommene er datateknologien blitt et verktøy, både for studenter og ansatte. Alt dette skapte utfordringer som mange lærere i utdanningssystemet kjenner. Svarene på dem er ikke gitt.

Ei utfordring med universitets- og høgskolesektorens digitale revolusjon er at den har overført makt og innflytelse fra fagansatte til IT-ansatte. Mange av oss fagansatte føler at det i for liten grad blir lyttet til våre meninger. For eksempel er forelesningsrommenes krittavler blitt erstattet av digitale tavler, ofte uten at vi er blitt tatt med på råd. Det fører til mindre fleksibilitet i undervisningssituasjonen, mener mange forelesere. Denne typen erfaringer har skapt en frykt for at satsinga skjer i feil rekkefølge: at man først bygger ut systemene og deretter stiller spørsmål om faglig hensikt og læringseffekt. En annen innvending er at prosessene skjer for raskt, uten tilstrekkelig kvalitetssikring og skikkelig kunnskap om konsekvensene.

Et tredje poeng er at denne typen undervisningsmåter kanskje ikke passer for alle utdanninger. Kan man bli en god barnehagelærer ved å følge størstedelen av undervisninga fra en skjerm? Vil en nettutdannet lærer få sosial kompetanse nok til å bli en god leder i klasserommet? Slike innvendinger handler om at mye læring skjer i den verbale dialogen som oppstår når man treffes ansikt til ansikt, i fysiske møter som foregår i samme rom, til samme tid. Det er denne kommunikasjonen som gir muligheter for å oppklare misforståelser, forklare kompliserte spørsmål og utdype vanskelige tema. Kunnskap skapes best i den faglige kontakten og kvalitative nærheten som foregår ved hjelp av samtaler, kroppsspråk og ansiktsmimikk, både for student og foreleser.

Og som et fjerde moment: Fjernbasert nettundervisning er i dag ei satsing ved en rekke universiteter og høgskoler. Hva skjer når «alle» tilbyr dette? Et argument som ofte brukes i diskusjoner om disse spørsmålene, er at studentene skal kunne følge de aller beste foreleserne i hele verden fra sin egen PC-skjerm. Vil studentene da velge å følge undervisninga ved regionale høgskoler og universiteter, eller vil de foretrekke internasjonalt tunge aktører på de ulike feltene? Dette kan bli mange institusjoners svøpe, i ei tid der utviklinga med et knips har gått fra regionale høgskoler til et internasjonalt marked for utdanning. Hvis tanken om at nettbasert undervisning er framtida brer om seg, kan kunnskapssøkende mennesker like gjerne følge undervisning gitt ved Stanford som på Steinkjer, eller de kan ta timer i London i stedet for på Levanger.

I slik diskusjoner kolliderer ofte to ulike syn på IKT som undervisningsverktøy: et teknologioptimistisk og et teknologipessimistisk. Bruken av data i og utenfor klasserommene har altså skapt en rekke faglige spørsmål av ulike typer. Vi strever fortsatt med å finne gode svar.