Stang på en fredag:

Utopiske NTNU

De nye byggene som skal reise seg på Gløshaugen, må være mye bedre enn dem vi har i dag.

Diskusjonen om campus går friskt for tiden. KOHT arkitekter har vunnet arkitektkonkurransen, og byens borgere slår ring om Høyskoleparken. De har min fulle støtte, men denne kronikken skal handle om andre aspekt av campus-saken. Hvordan skal bygningene utformes? Hvor skal fakulteter og institutter være, kontorer, kantiner og bibliotek?

Nærhet til studentene

NTNU i Trondheim skal gjennomgå en dramatisk fysisk transformasjon. Ikke bare skal det stilrene Dragvoll-komplekset forlates, men det historiske Gløshaugen-anlegget kommer til å endres ved en ekstrem fortetting. Vi mister mange kvaliteter, og det vil koste skrekkelig mye penger. Ikke bare vi som jobber her, men hele samfunnet – med stortingspolitikerne som skal betale campus-kalaset i spissen – må derfor stille krav om at de byggene som reiser seg på eller rundt Gløshaugen-platået de neste årene er vesentlig bedre enn de vi allerede har.

Min foreløpige ønskeliste ser derfor slik ut:

Jeg vil ha nærhet til studentene. Det betyr at jeg vil ha mitt eget kontor som er romslig nok til å kunne brukes til veiledning, noe jeg har skrevet om i en tidligere kronikk. Kontoret skal ha vindu mot verden og frisk luft, ikke til en glassgård. Bygget skal være av solide, velprøvde og bærekraftige materialer, og det skal ha en levetid på minimum 70 år.

Kontoret mitt skal være nær mine fagfellers kontorer, og det må være nær stipendiatkontorene. En av de ulykkeligste konsekvensene av plassmangel på universitetet er at stipendiater plasseres adskilt fra fagmiljøene sine. Da avskjærer man fagmiljøene fra den fantastiske ressursen som disse forskerrekruttene jo er. Stipendiater kommer gjerne utenfra og bringer sårt tiltrengt friskt blod til kollegiet. For stipendiatene selv er daglig kontakt med mer erfarne forskere og et større fagmiljø essensiell. 

Nær andre HF-institutter

Jeg ønsker meg en instituttlesesal med håndbibliotek, og med plasser nok til alle masterstudenter og kanskje noen bachelorstudenter. Lesesalen må åpne ut til et hyggelig fellesareal der lærere og stipendiater også går regelmessig, slik at det oppstår tilfeldige møter. Kanskje finnes det en kaffeautomat eller en sofagruppe, der spontane spørsmål kan utvikles til lange, faglige samtaler? Kanskje er det nettopp denne nærheten som får bachelorstudenten til å ønske å ta mastergraden sin ved NTNU? Eller til at masterstudenten begynner å tenke på en doktorgrad?

Det er viktig at instituttet mitt er nær andre HF-institutter, for det er der jeg finner de folkene jeg samarbeider mest og best med. Dette tror jeg gjelder for de aller fleste av oss – selv om det finnes unntak. Tverrfaglighetsmantraet som har vært en drivkraft i samlokaliseringsprosessen, samsvarer dårlig med mine erfaringer. Som kunsthistoriestudent ved UiO på 1990-tallet ble instituttet mitt på grunn av plassmangel samlokalisert med deler av Juridisk fakultet. Tett samliv med jurister over mange år førte til krangling om lesesalsplasser blant studentene og brakkesjuke blant de vitenskapelig ansatte, ingen spennende synergier. Som stipendiat ved samme universitet noen år senere var forskningssenteret mitt samlokalisert med mange andre tilsvarende sentre i Forskningsparken. Der var det mindre krangling og brakkesjuke, men den faglige kryssfertiliseringen mellom for eksempel middelalderforskere og bioteknologer uteble totalt – på tross av fin kantine og felles fredagspils. Det betyr ikke at jeg ikke kan ha glede av kjemikere i min forskning på middelaldermaleri, men at jeg i langt større grad har nytte av filologer, arkeologer og historikere. Derfor vil jeg først og fremst jobbe nær dem.

Mange ulike typer rom

Vi trenger gode undervisningsrom som er tilpasset behovene til de enkelte fag. Når romprogrammet legges, må det gjøres viktige avveininger mellom spesialtilpasning og fleksibilitet. Vi bør ha et bredt spekter av romtyper, ikke bare med hensyn til størrelse, men også form. Mer bruk av halv-amfi, også for de mindre undervisningsrommene, hadde vært spennende å prøve ut. Dessuten trenger vi noen spesielt staselige auditorier som er utformet slik at alle som disputerer ved NTNU får en verdig ramme rundt den akademiske høytidsstunden. 

Biblioteksbygget har vært merkelig fraværende i campus-debatten hittil. Alle fagmiljøer ønsker vel å være nær biblioteket, universitetets bankende hjerte? Det nye biblioteksbygget bør derfor bygges midt på campus, med en lys og lekker kantine og uteservering i den varme årstiden. Jeg mener det er naturlig at Gunnerus-biblioteket flyttes til dette nye bygget, slik at vi får enda mer glede både av samlingene og de utmerkete fagfolkene som arbeider der. Da blir også den historiske kontinuiteten mellom Vitenskapsselskapet og NTNU tydeliggjort.

Pussig nok har plasseringen av KAM-bygget (KAM = kunst, arkitektur, musikk) vært langt mer diskutert enn universitetsbiblioteket. Jeg vet ikke hvor hensiktsmessig det er å samle disse ganske ulike kunstfagene i ett og samme bygg, men det later til å være en kongstanke i campusprosjektet. Muligens er det rasjonelt å plassere faggrupper med svært spesialiserte rombehov i ett og samme bygg, men i så fall burde jo også mange av teknologifagene plasseres i et utvidet KAM. Jeg tror konseptet baserer seg på en litt naiv tanke om at samlokalisering i seg selv skal generere masse kreativ energi, som i den tidligere nevnte Forskningsparken.

Et eventuelt KAM-bygg bør uansett også ligge sentralt på Gløshaugen, kanskje i tilknytning til biblioteksbygget. Hvis kunstfagene blir plassert i sentrum av universitetsområdet, ikke i periferien slik de fleste forslagene går ut på, vil det være et konkret uttrykk for at NTNU mener disse fagene er sentrale for sin virksomhet. Dessuten er sannsynligheten større for at studenter og ansatte vil oppsøke konserter og utstillinger. Man kan også tenke seg at konsertsaler og utstillingsarealer kan benyttes på andre måter, og av flere grupper, hvis det ligger sentralt på campus-området.

En stille og fredelig campus

Rektor ønsker seg et campus der det er liv hele døgnet. Forkjemperne for det byintegrerte campus er også opptatt av det «pulserende» universitetet, omgitt av kafeer, barer og kulturtilbud. Dette er ikke mitt drømmeuniversitet. De av oss (og med «oss» mener jeg både studenter, stipendiater og fast ansatte) som bruker universitetet på kvelder og i helger, gjør det jo nettopp fordi det er stille og fredelig. Å studere og å forske er kontemplativt arbeid. Det krever ro. Mer campusliv etter 16:00 er bra, men det bør ikke være noe mål i seg selv med nattjazz og sjalabais på hele campus, hele uken.

Ønskelisten min kunne være enda lengre, men jeg tror jeg stopper her. Andre ansatte fra andre fagtradisjoner har sikkert helt andre ønsker. Til felles har vi at vi følger spent med på hvordan KOHT arkitekter løser oppdraget sitt på en måte som er vakker og bærekraftig, som tar hensyn til kulturminner og som ikke bygger ned en kvadratmeter av Høyskoleparken.

Lykke til!


UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

UHR-konferansen 2018:

Pris for kvalitet i utdanningen gikk til Høgskolen på Vestlandet

Oslo: Utdanningskvalitetprisen 2018 går til ePraktisk ved Høgskolen på Vestlandet.

Stipendstriden:

- De sviktet oss på målstreken

Regjeringens forslag til ny konverteringsordning for studiestøtte overlevde budsjettforhandlingene med Krf. - Vi er veldig skuffet, sier Håkon Randgaard Mikalsen, leder for Norsk studentorganisasjon.

Regjeringen innfører guttepoeng:

Nybø: - Samfunnets behov trumfer lik konkurranse

- Samfunnets behov for rett kompetanse kan gå foran den enkeltes rett til å konkurrere på absolutt like vilkår, sier Iselin Nybø.