Norheim på en fredag:

Akademia, samfunnsengasjement og formidling

Kjære kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, kan ikke vi på NTNU få lov til å være testpanel for en utvidet, og riktigere, totalvudering av en doktorgrad? spør UAs gjesteskribent Kine Berild Norheim.

Som akademikere har vi et spesielt ansvar for å ta del i samfunnsdebatten- og utviklingen. Ansvaret vårt er fordelt på tre spydspisser: vi skal tilby (1) utdanning og (2) forskning på et (helst internasjonalt) høyt nivå, samt (3) formidle kunnskapen vår. Jeg siterer Anine Kierulf på hennes refleksjoner rundt denne tredelingen: «Deres reelle rangering – både hva gjelder akademiske karrieremuligheter, prestisje og praksis – er imidlertid annerledes: Først forskning, så undervisning – og så, kanskje, formidling.» Edvard Moser hevder i et intervju med NRK for noen uker siden at «i ei tid med ‘alternative fakta’ er det viktigere enn noen gang å formidle forskning godt».

Forenkling, relevans og nye bedrifter

Sigrid Bratlie i Bioteknologirådet reflekterte rundt balansen mellom forenkling og vitenskapelig (detalj)nivå til NRKs «Kuriøs» og sa blant annet at «til syvende og sist er det jo allmennheten som forhåpentligvis vil dra nytte av forskningen, og er derfor en viktig målgruppe.» Dette er viktig både for grunnforskning og anvendt forskning; allmennheten trenger tilgang også på det første, det andre er nok åpenbart. Særlig i en tid der innovasjoner, nye produkter og nye løsninger på problem i økende grad kommer fra uventede plasser. Det er også en mulighet for at AS Norge, som investerer mye i grunnforskning, kan nytte formidling av forskningsresultater som et verktøy. Eksempelvis gjennom at ny kunnskap øker mulighetene og sannsynligheten for at nye bedrifter etableres. NTNU Technology Transfer AS (TTO) jobber med å skape verdier av forskningsresultater og gode ideer fra NTNU og Helse Midt-Norge. Det hadde vært fint om de fikk det mye mer travelt enn i dag. Eller enda bedre; vi ble flinkere til å sørge for at flere ble i stand til å se mulighetene, og gjøre noe med de selv.

I vår forskning har vi blant annet intervjuet 31 toppledere om innovasjonsevne, læring, tillit og kunnskapsdeling. En av informantene våre var svært tydelig på at forskningen, og institusjonene som former agendaer for forskning, i økende grad må forstå næringslivet. Ikke fordi forskningen skal bli mindre uavhengig, men fordi bedrifter i økende grad må anvende og være konsumenter av forskning og forskningskompetanse for å være deltagere på det globale verdensmarkedet. Da er det viktig at akademia forstår behovene i næringslivet, nettopp fordi man da kan være den kritiske, uavhengige og mulighetsidentifiserende funksjonen man er gitt i samfunnsoppdrag å være. Og en konsekvens av dette er selvfølgelig at etikk og moral må tydeliggjøres, og overholdes, i forskningsutdannelse og utvikling for at man skal utføre redelig og valid forskning.

Systemfeil eller personlig ansvar?

I land som vi liker å sammenlikne oss med ser vi nedjusterte bevilgninger til forskning. European University Association (EUA) viser i sin «Public Funding Observatory 2016» at Finland har redusert bevilgningene jevnt og trutt siden 2014 og i Danmark har Folketinget blant annet besluttet å kutte forskningsmidler til Forskningsrådet og nivået – målt i BNP – faller dramatisk. Som en følge av dette ser man nå i Danmark at flere mister jobbene sine i akademia . Norge fremstår som «frontrunners» da bevilgningene til universitetene har økt med mer enn veksten på antall studenter. Dette er selvsagt bra, men hva er de underliggende trendene som gjør at stadig flere land prioriterer ned finansiering av forskning og høyere utdanning? Dette er åpenbart et svært komplekst bilde, men flere trekker frem samfunnsengasjement og formidling av akademia og forskning som viktige brikker. Både for samfunnet som helhet, og politikere spesielt, skal holde fast ved den viktige rollen som akademia har. En rolle som blir stadig viktigere i en æra av «alternative fakta».

Det er svært mange dyktige forskere som er forbilledlige i sin formidling og i sitt samfunnsengasjement, men det er også mange forskere som ikke formidler og viser samfunnsengasjement. Det er ikke fordi forskningen deres ikke fortjener å bli formidlet til et bredere publikum, men fordi det ikke prioriteres. Det finnes heldigvis mange eksempler på gode rollemodeller både nasjonalt og internasjonalt. Mange har sikkert lest bloggen til Sunniva Rose – hun mestrer å formidle forskningen sin og spesielt er hun god på å vise en mer helhetlig bilde av livet i akademia, og hun er eksemplarisk i sitt samfunnsengasjement.

I dag er det slik at man gjennom portalen Cristin registrerer stort og smått man deltar i, ikke bare konferanse- og fagfellevurderte artikler. Dette er et steg i riktig retning, men fortsatt er det lite av de harde, konkrete målingene som motiverer til engasjement utenfor publikasjonspoengene. Har vi som samfunn råd til at det skal være en slik skjevfordeling?

Vi må fikse noe av problemet med roten

Vet du hva en doktorgradsutdannelse er? Det er en forskerutdannelse. Superenkelt forklart består doktorgradsstudiet i dag typisk av 30-60 studiepoeng på PhD-nivå, tre-fire akademiske fagfellevurderte artikler som inngår i det man kaller en «kappe» som binder det hele sammen ved hjelp av teoretiske og forskningsmetodiske utdypninger, som skal forsterke den røde tråden i forskningen. Her i Norge er det mest vanlig å ta det over fire år, hvorav 25 prosent av tiden er det som kalles pliktarbeid. I de fleste tilfeller består pliktarbeidet av undervisning og noe veiledning av masterstudenter.

Leste du noe om formidling eller samfunnsengasjement i teksten over? Nei, for det er faktisk slik at de som tar en forskerutdannelse i dag ikke blir målt, veid og heller ikke i særlig utstrekning oppfordret til å jobbe med populærformidling eller vise samfunnsengasjement på ulike arenaer. Vitenskaplige ansatte skal være gode på undersvisning, forskning og formidling. Hvorfor er det slik at vi har en forskerutdannelse som bare måler ett av tre mål, og i beste fall eksponeres for to av tre? Det på tross av at det er en lovfestet, likestilt forventning mellom de tre.

Ifølge «Public Funding Observatory 2016» er Norge «frontrunners» når det gjelder å finansiere forskning og høyere utdanning, så hvorfor ikke også blir best i hvordan vi bruker pengene og utdanner forskere på? Bare av å skrive denne teksten blir jeg entusiastisk for å finne løsninger på hvordan vi skal tilby en bedre forskerutdannelse. For noen av oss er det allerede «for sent», men vi må gjøre en innsats for dem som kommer! Som innovasjonsforsker er jeg opptatt av endringsprosesser, og det å prøve og feile. I verden er Norge bittelite, og svært velfungerende på mange plan. Dette gjør oss til perfekte prøvekaniner! Likevel er jo det alltid slik at noen må gå foran.

Så kjære kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, kan ikke vi på NTNU få lov til å være testpanel for en utvidet, og riktigere, totalvudering av en doktorgrad? Min hypotese er at vi vil se en mye større engasjement fra vitenskapelig ansatte og personer med PhD-er som jobber i industrien. Her kan vi skape virkelige ringer i vann.

Kilder:

https://www.nrk.no/viten/_-ekstremt-viktig-a-na-ut-1.13523158

https://www.idunn.no/nnt/2017/01/_en_aapen_og_opplyst_offentlig_samtale_-_forskningsformidling

European University Association – «Public Funding Observatory 2016»

PS: Dette er siste kommentar for studieåret 2016/2017 for min del – og jeg vil gjerne få takke mine gode kolleger for kommentarer, diskusjoner og refleksjoner til kommentarene mine det siste året. De har gjerne blitt sendt til dere rett før deadline, og tilbakemeldingene har alltid vært verdifulle. Tusen takk (i tilfeldig rekkefølge) kjære Dagrun Lorgen Jensen, Rikke Stoud Platou, Mari Liavaag Holm, Oda Ellingsen og Gunn Helen Hellevik.

Gjesteskribenten
(Foto: PRIVAT)

Foto: PRIVAT

  • Kine Berild Norheim er stipendiat ved Institutt for havromsoperasjoner og byggteknikk ved NTNU i Ålesund og Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU i Trondheim.
  • Kandidat hos den norske forskerskolen i innovasjon (NORSI PIMS).
  • Forsker på innovasjonsevne. Nærmeste bestemt betydningen av kunnskapsdeling, holdninger til læring og nettverk i forhold til innovasjonshastighet. Konteksten for forskningen finner i stor grad plass i næringsklyngene på Møre, med et spesielt fokus på toppledelsen.
  • Tidligere entreprenørskapsgartner ved NTNU i Ålesund.
UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

UHR-konferansen 2018:

Pris for kvalitet i utdanningen gikk til Høgskolen på Vestlandet

Oslo: Utdanningskvalitetprisen 2018 går til ePraktisk ved Høgskolen på Vestlandet.

Stipendstriden:

- De sviktet oss på målstreken

Regjeringens forslag til ny konverteringsordning for studiestøtte overlevde budsjettforhandlingene med Krf. - Vi er veldig skuffet, sier Håkon Randgaard Mikalsen, leder for Norsk studentorganisasjon.

Flere utdanninger får gi tilleggspoeng til menn

Neste år kan mannlige søkere til psykologiutdanningen ved UiO og UiB og på barnevernspedagogutdanningen ved Oslomet få tilleggspoeng.

HF-fakultetet må trekke i de økonomiske bremsene

Lavere bevilgninger gjør at Det humanistiske fakultet må vise økonomisk måtehold fremover, med med 26 millioner på bok kan de glatte ut de verste duppene. - Det er ingen krise, men vi må være forberedt på at vi får en liten dupp i økonomien, sier dekanen.