Leirset på en fredag:

Hva kan vi lære av Frank og Per?

To av de mest profilerte norske akademikerne gikk bort på en uke. Hva kan vi lære av Frank Aarebrot og Per Fugelli?
(Foto: På Høyden/Scanpix)

Foto: På Høyden/Scanpix

Uansett om man jublet eller gråt over valgresultatet, var det sorg i alle leire da vi fikk nyheten om Frank Aarebrots bortgang rett før valget. Professoren fra Bergen var vår fremste politiske folkeopplyser, som ikke var redd for å fyre av en salve som pleide å treffe midt i blinken. Jeg hadde selv gleden av å intervjue ham noen ganger da jeg jobbet som journalist, og mannen var et fyrverkeri å snakke med. Han tok alltid telefonen, og han elsket å prate politikk med både journalister, studenter og andre. Han snakket bramfritt, om politikk og politikere. Aarebrot var en frisk stemme i et statsvitenskaps-fag som er dominert av tallknusere og positivistiske objektivister.

Per Fugelli var heller ikke en mann som var redd for journalister. Han var en kjent figur for hele landets befolkning gjennom sitt enkle og anti-nevrotiske budskap om å ta livet litt mer med ro. Fugelli var en tydelig stemme på vegne av livsverdenen mot systemverdenen, for å parafrasere Habermas. Han var en prinsippfast motstander av instrumentell politikk som stemplet mennesker og hemmet livsutfoldelse, slik vi blant annet kan lese hans kritikk av røykeloven.

Folkelig appell

 Hvilke fellestrekk var det mellom de to herrene?

De var folkelighetens apostler fra hver sine fag, og bidro til en rikere offentlig samtale her til lands. Deres bidrag var faglig basert, men de hadde et normativt ståsted. Selv om Aarebrot var kjent som Ap-medlem, vil jeg si at Fugelli på mange måter var mer politisk, i måten han markerte avstand fra visse politiske grupper. Uansett var de begge det fremste beviset på at forskning og akademia ikke er tørt og kjedelig.

Frank Aarebrots fabelaktige forelesninger med 200 års norgeshistorie på 200 minutter er en fjernsynsklassiker, som ga sakte-TV enda en ny dimensjon. Ingen kan forklare den norske samfunnsmodellen bedre enn Aarebrot. Jeg bruker selv en snutt av hans forelesning til egne studenter når jeg skal forklare den norske samfunnsmodellen.

Hvor kommer denne folkelige appellen fra? Hvorfor var de begge så elsket av folket?

Jeg tror mye ligger i deres holdning til livet, i den forstand at de virket å ta seg selv lite alvorlig. Den pussige tversoversløyfa til Fugelli, og skjegget og siggen til Aarebrot, gjorde dem til karikerte akademikere og folkelige på samme tid. Den positive holdningen til livet kunne vi se hos Fugelli ved at han lenge visste at han skulle dø. Likevel holdt han fast ved grunntonen han hadde med seg hele veien. Han klarte kunststykket å stå overfor døden som en nostalgisk, men positiv reisende som forsto at reisen var over. Aarebrot, på sin side, mistet beinet etter en skade han fikk under valgobservasjon i Romania i 1991. Da VG intervjuet professoren etter amputasjonen, lo han og smilte han, fjernt fra å være deprimert over beinet som var borte. Bitterhet virker å være et fremmedord som professorene ikke behersket. I denne måten å håndtere livet kan det nok være noe å lære for oss alle. I tillegg tror jeg vi alle har noe å lære i måte vi forholder oss til verden utenfor universitetskorridorene på.

Den viktigste lærdommen

Vi lever i en akademisk tidsalder som er preget av publiseringskrav og tellekanter. Akademikerens rolle i offentligheten er redusert til begrepet «formidling», et begrep som ikke yter folkeopplyseren rettferdighet. Formidling høres for meg ut som en mekanisk leveranse av instrumentell kunnskap. Jeg kan ikke skjønne annet enn at begrepet må være påfunnet av en byråkrat eller en informasjonsrådgiver. Fugelli og Aarebrot var folkeopplysere. Hvis ikke folkeopplysning skulle være rollen til akademikere, hvem skal da spille den rollen? Jeg vil iallfall mye heller ha normative professorer i slike roller, enn betalte kommunikasjonsrådgivere eller healere. Både Frank og Per brukte sitt faglige skjønn til å analysere om aktuelle temaer. For akademikere flest tror jeg den viktigste lærdommen ligger her. Etter mitt syn bør akademikere oppmuntres til å spille en rolle i offentligheten, som går utenpå det å drive «formidling».

Så kanskje kan den viktigste lærdommen fra Frank Aarebrot og Per Fugelli oppsummeres til dette: Tenk positivt på livet. Og ta telefonen når journalisten ringer.

Bitterhet virker å være et fremmedord som professorene ikke behersket.

Espen Leirset
(Foto: Nord universitet)

Foto: Nord universitet

Espen Leirset, stipendiat og universitetslektor i statsvitenskap, Nord universitet.

Leirset har mange års bakgrunn som journalist.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

UHR-konferansen 2018:

Pris for kvalitet i utdanningen gikk til Høgskolen på Vestlandet

Oslo: Utdanningskvalitetprisen 2018 går til ePraktisk ved Høgskolen på Vestlandet.

Stipendstriden:

- De sviktet oss på målstreken

Regjeringens forslag til ny konverteringsordning for studiestøtte overlevde budsjettforhandlingene med Krf. - Vi er veldig skuffet, sier Håkon Randgaard Mikalsen, leder for Norsk studentorganisasjon.

Flere utdanninger får gi tilleggspoeng til menn

Neste år kan mannlige søkere til psykologiutdanningen ved UiO og UiB og på barnevernspedagogutdanningen ved Oslomet få tilleggspoeng.

HF-fakultetet må trekke i de økonomiske bremsene

Lavere bevilgninger gjør at Det humanistiske fakultet må vise økonomisk måtehold fremover, med med 26 millioner på bok kan de glatte ut de verste duppene. - Det er ingen krise, men vi må være forberedt på at vi får en liten dupp i økonomien, sier dekanen.