Uenighet innad – enighet utad!?

Dette har alltid vært virksomheters og organisasjoners mantra. Offentlig kritikk har vært sett på som negativt, noe som skader «omdømmet». Og hvis kritikken dertil kommer fra innsiden har det vært betraktet som illojalt, og ikke sjelden med store konsekvenser for budbringeren. Dermed har de aller fleste organisasjoner med (overdreven?) respekt for seg selv laget og nedfelt retningslinjer for hva de ønsker at egne medarbeidere skal kunne ytre seg om, og hvordan de bør oppføre seg, i det offentlige rom. Også NTNU har det, gjennom sine etiske retningslinjer.

Og det er NTNU jeg ønsker å begrense meg til her.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Retningslinjer: vel og bra sier du? Ofte kan det sikkert være slik, - men er det alltid slik? Kan det for eks. være slik at man også kan gå glipp av verdifulle innsikter ved å være for restriktive overfor offentliggjort kritikk fra egne ansatte, selv om slik kritikk kan gjøre litt vondt, i alle fall til å begynne med?

Jeg tror svaret kan være et betinget ja. For dette er et fuzzy felt, hvor landskapet strekker seg fra Grunnlovens §100 («Ytringsfrihet bør finne sted») til ulovfestede lojalitetsplikter. Der grensene kan være uklare, av og til bevegelige, og heller ikke nødvendigvis trukket slik at nytten er optimal for organisasjonenes langsiktige interesser. Nettopp derfor skriver NTNUs kommunikasjonssjef Christian Fossen om hvorfor NTNU holder seg med Universitetsavisa (UA 10. okt. 16): «Avisa gjør en viktig jobb ved å følge kritisk med på hvordan NTNU ledes og drives. Det styrker NTNU i det lange løp.» (Min utheving).

Nettopp! Så hvorfor kan ikke også vi andre ansatte opptre som egne redaktører, også kritiske og uenige, uten dermed (eventuelt) å bli stemplet som illojale? Det forutsetter selvfølgelig saklighet og ikke farer med bevisst løgn. Dessuten et visst nivå av folkeskikk, f.eks. slik at formen på ytringer ikke går utover kolleger, ikke er ærekrenkende, ikke krenker privatlivets fred, ikke bryter bestemmelser om taushetsplikt osv. Men deretter, når dette er oppfylt? Arbeidstakere har faktisk, i alle fall i staten, et visst spillerom med hensyn til å fremsette ytringer knyttet til eget arbeidsområde og egen arbeidsplass. Det kan også hevdes at for best å kunne ivareta samfunnets interesser så bør ytringsfriheten for offentlig ansatte være videre.

Et skarpt skille mellom intern- og ekstern kommunikasjon er dessuten i ferd med å viskes ut. Eller for å bruke den maritime metaforen: «man kan jo ikke se den grense under vann» som salig Harald Heide Steen så presist formulerte det.

På NTNU i Gjøvik har vi nettopp fått overlevert et nytt flott bygg, som nå etter lokalt komitearbeid har fått navnet Smaragd. Selv har jeg uoffisielt dokumentert hele byggeprosessen fra utsiden, ved med jevne mellomrom å publisere bilder på Facebook. Bildene er tatt fra kontorvinduet mitt, og gjerne ledsaget av noen betraktninger om status og pågående prosesser slik de altså kan observeres utenfra. Og Facebook er et offentlig sted, jeg er overhodet ikke i tvil om det. Men, jeg spurte altså ingen om lov til å gjøre det, og jeg brukte heller ikke så lang tid på de etiske retningslinjene før jeg bestemte meg for å gjøre det. For jeg var ganske sikker at dette lojalitetsmessig har vært helt uproblematisk.

Jeg har imidlertid kollegaer, vitenskapelig ansatte og fagpersoner innen en rekke ulike fag, som har ønsket å delta i den faktiske plan- og byggeprosessen. De har hatt interesse for å bidra til gode miljøer for læring og forsking i det nye bygget. De har imidlertid opplevd at prosessen har vært temmelig lukket, og at de ikke har vært ønsket inn. Kanskje har det vært grunner til det som jeg ikke kjenner til. Men burde de kunnet bruke Facebook til å diskutere dette - eller ville det blitt oppfattet som illojalt, og dermed skadelig for NTNUs omdømme?

Selv tror jeg ikke det, men diskuterer gjerne saken videre i et eventuelt kommentarfelt. En lojalitetsplikt innebærer nemlig også en plikt til å komme med relevante motforestillinger, og den bør som hovedregel ikke hindre arbeidstakere i å uttale seg til media. For konstruktiv intern kritikk ytret i offentligheten som møtes med åpenhet kan også bidra til at flere gode ideer kommer opp.

Så heller enn å spørre hvor grensene absolutt går for hva man kan ytre offentlig som ansatt i UH-sektoren generelt, og i NTNU spesielt, bør vi spørre hvor det er hensiktsmessig at de skal gå? Hvilke ytringer bør vi kunne åpne opp til å bli akseptable fordi de kan virke skapende, og hvilke skal og må fortsatt være uakseptable?

Til slutt, og vel så interessant: hvor vil disse grensene bevege seg videre i tidene som kommer? Hvor vil en økende grad av «konsernifisering» av UH-sektoren flytte disse grensene? Blogging-, Facebook- og Twitter-kulturen har kommet for å bli, og vil dessuten utvikle seg videre. Hvor vil vår bruk av eksisterende og nye sosiale medier bidra til å flytte grensene? Og i hvilken retning vil framveksten av den såkalte delingsøkonomien, der arbeidstagere får mer flyktige forhold til arbeidslivet, flytte grensene? For bare å nevne noen utviklingstrekk som vil kunne påvirke dette.

Spennende tider! Den som lever får se.

Og fortsatt er dette innenfor: god jul, etterhvert!

Her kan du lese flere ytringer.