“The universities of the world have entered a time of disquieting turmoil that has no end in sight. More students and more different types of students of all ages appear at the doors of universities and colleges to be diversely and repeatedly educated in a growing array of subjects and programs of educational renewal.” Clark 1998
Jeg har nettopp besvart NIFUs spørreundersøkelse om «potensielle effekter av fusjonen på utdanning, forskning og administrative tjenester ved NTNU.» Basert på relativt nylige undersøkelser utført av Tekna og NTNU (ARK), og på samtaler med ansatte i mange leire, så tror jeg at jeg allerede vet resultatet, i hvert fall i grove trekk.
De kommer for det første til å være «all over the place». Vi mennesker er forskjellige, med forskjellige forventninger og opplevelser – og tolkninger: det samme glasset kan være både halvfullt og halvtomt. Allikevel tror jeg Campus Gjøvik også denne gangen i de store trekk kommer «best» ut, etterfulgt av Ålesund, gamle HiST og gamle NTNU. Hvorfor det er slik har jeg lyst til å reflektere litt over denne fredagen.
Jeg vil begrense meg til sivilingeniør og ingeniør-utdanningene. Ikke bare fordi en vesentlig del av mine inntrykk er fra Tekna-undersøkelsene, hhv i 2015 og 2017, men også fordi jeg har bakgrunn fra begge leire, og at det derfor interesserer meg. Siden jeg i de siste årene har «oppholdt» meg utenfor, nemlig i helsefaglige og helsevitenskaplige leire, kan jeg dessuten se det med en viss distanse. Håper jeg.
De fire institusjonene gikk inn i fusjonen med til dels ganske forskjellig «interne» utgangspunkt, og hvor jeg med «interne» mener hva de ansatte selv hadde med seg, ikke styrenes og ledelsenes argumentene. I Trondheim ville man helst ha det slik det hadde vært, skjønt kanskje med litt forskjellige argumenter om man befant seg på Kalvskinnet eller på Gløshaugen.
På Gjøvik var man sjeleglade for endelig å være ferdig med «Prosjekt Innlandsuniversitetet», men samtidig ladet opp med en kraftig akademisk ambisjon som var skapt gjennom nettopp det prosjektet.
I Ålesund var man splittet, ikke minst pga. «bastant industrimotstand» (UA 9.1.15), en skepsis som fortsatt eksisterer.
Kamp mellom ånd og hånd
Bevisstheten omkring teknologiens betydning for næringslivet, inkludert behovet for teknisk utdanning, kan spores tilbake til den industrielle revolusjon i 1700-tallets Europa. Jeg har lurt på om én nøkkel til å forstå temperaturen i «fusjonsprosessen» er å finne i den tekniske utdanningens historie i Norge? Helt siden opprettelsen av «Det Kongelige Norske Bergseminarium» på Kongsberg i 1747 kan den nemlig leses som en «kamp» mellom håndverkstradisjonen og den akademiske tilnærmingen.
Spor av denne «kampen» kan leses inn i flere hendelser, og med «seire» og «tap» på begge sider. For eksempel ble et forslag fra en høgskolekomité i 1895, om at «mellomteknikeren» skulle være 3-årig basert på middelskole, avslått med begrunnelse om at den ville komme til å ligge for nær det fremtidige NTH, og at næringslivet dessuten trengte «praktiske teknikere og arbeidsledere på et lavere teoretisk nivå». Mens man på den annen side både ved utvidelsen fra 2 til 3-årig teknisk skole basert på realskole i 1961, og av ingeniørutdanningen fra 2 til 3-årig basert på videregående skole i 1987, kan se ut som om det akademiske idealet gikk «seirende ut». Og «kampen» foregikk også innenfor NTH, noe man kan lese om i «Vitenskap for industrien: NTH - en høyskole i utvikling gjennom 75 år» av Hanisch og Lange fra 1985.
Horten først ut
Landets første sivile tekniske utdanning var Horten Tekniske skole, åpnet i 1855, senere kom flere såkalte «tekniske læreanstalter»: Trondhjem i 1870, Christiania i 1873, og Bergen i 1875. Teknisk utdannelse på høyere (universitets-) nivå kan i Europa føres tilbake til etableringen av École Polytechnique i Paris i 1794. Norges Tekniske Høgskole (NTH) kom først i 1910, så hadde man slike ambisjoner før den tid måtte man f.eks. til Stockholm (etablert 1826), Dresden (1828), eller København (1829).
I etterkrigstidens gjenoppbygging ble nye tekniske skoler etablert i rask rekkefølge: Stavanger i 1950, Hvalsmoen i 1954, og Narvik i 1955. Møre og Romsdal tekniske skole ble etablert i Ålesund i 1964, Gjøvik tekniske skole kom i 1966. Etableringene var ikke tilfeldige, men et resultat av en statlig strategi for å skaffe kvalifisert teknisk kompetanse til å styrke den allerede etablerte industrien i nettopp disse områdene. Lærerne kom gjerne fra den samme industrien, og selv om de aller fleste hadde utdannelse fra NTH var de praktikere (håndverkere?) mer enn vitenskapsmenn, noe de også brakte med seg med selvbevissthet og stolthet.
Da jeg selv var student på Gjøvik Tekniske Skole på 70-tallet var kravet til å få fast ansettelse som lærer at man hadde minimum tre års industriell erfaring. Når kravet nå beveger seg mot dr. grad og omfattende akademisk artikkelpublisering, trenger man ikke mange studiepoeng i psykologi for å ane hva dette gjør med de «industrielle» lærernes ingeniørstolthet? Og for den saks skyld også med ingeniørutdanningene? Skjønt det er en litt annen historie.
På den andre siden har man dem på «gamle NTNU» (som i Tekna-rapporten benevnes «NTNU-professorene»), som har investert i den akademiske tradisjonen, og som frykter at den akademiske kvaliteten skal synke slik at man taper sin og institusjonens status.
Hvor gikk det galt?
Så hvor gikk det galt? Hva skyldes denne polariseringen? Det kan jo man tenke over i helgen, gjerne mens man går tur i finværet, eller hvis man ikke har så mye annet å gjøre i gråværet.
Jeg tror det har med profesjonsstolthet å gjøre, og følelsen av at den utfordres ved ikke lenger å verdsettes.
I Trondheim har funksjonsfordelingen mellom ingeniør- og sivilingeniørutdanning opp til 2015 vært selvsagt, og man har dyrket sine styrker. Når de nå blandes, dukker kampen opp igjen, og forsterkes.
I Ålesund eksisterer skepsisen fra industrien fortsatt, ikke minst er man redd for at den tidligere høgskolens unike posisjon i å være der for industriens skyld kan bli svekket i rennet etter Horizon 2020. (Noe som i seg selv et viktig tema, men som krever en egen debatt).
På Gjøvik var vi nærmest ferdige med «kampen», ikke minst via oppbyggingen av den internasjonale akademiske posisjonen på området informasjonssikkerhet, noe som også gjorde oss andre stolte og noe vi kan sole oss litt i glansen av.
Stolthet, inkludert faglig stolthet, er en kraftig menneskelig egenskap. Den er motiverende, og styrkes av å bli sett. Men om den blir oversett kan den være drepende.
God helg!
