Gjesteskribenten:

Jobb smartere, for pokker!

Vår gjestespaltist fikk noe å tenke på etter Brennpunkt-dokumentaren om kontorlandskap. Særlig merket hun seg retorikken om at nå skal alle jobbe «smartere». En hersketeknikk som anvendes til å stemple vi som mener noe annet som usmarte, skriver hun.
Margrethe C. Stang tror aktivitetsbaserte arbeidsplasser kombinert med statens arealnorm kan fungere bra i enkelte bedrifter, dårlig i mange, men at det vil være helt ødeleggende for selve kjernevirksomheten på universitetet – forskning og undervisning.
(Foto: Solveig Mikkelsen)

Margrethe C. Stang tror aktivitetsbaserte arbeidsplasser kombinert med statens arealnorm kan fungere bra i enkelte bedrifter, dårlig i mange, men at det vil være helt ødeleggende for selve kjernevirksomheten på universitetet – forskning og undervisning. Foto: Solveig Mikkelsen

I likhet med mange av UAs lesere så jeg NRK Brennpunkt-dokumentaren (onsdag 25. april) om kontorlandskapets inntog i akademia. Programmet var interessant, retorisk treffsikkert og ikke så lite opprørende. Vi fikk et nådeløst innblikk i hvor dårlig aktivitetsbaserte arbeidsplasser kan fungere, og hvor tilfeldig statens arealnorm på 23 kvadratmeter brutto pr. ansatt fremstår. Brennpunktprogrammet er blitt ivrig diskutert over lunsjbord og xerox-maskiner i uken som har gått. Jeg bet meg særlig merke i en frase som gikk igjen hos noen av intervjuobjektene – ideen om at vi i fremtiden skal jobbe smartere. 

Uttrykket «jobbe smartere» kobles ofte med frasen «fremtidens arbeidsplasser». Administrerende direktør i Statsbygg, Harald Nikolaisen, fulgte opp Brennpunkt-programmet med en kronikk på NRK Ytring med overskriften «Fremtidens kontorløsninger lages nå». Her forsvarer han statens arealnorm på 23 kvadratmeter, og forsikrer oss om at erfaringene med denne i Statsbygg er «svært positive». På lignende vis som «jobbe smartere»-frasen, kan vektleggingen av fremtidens arbeidsplasser fungere som en ganske effektiv hersketeknikk. Vi som protesterer blir gammeldagse, tilbakeskuende og usmarte. 

I vinter gikk et lite knippe studenter rundt og talte de ansatte på et utvalg institutter. De skulle finne ut hvor mye vi brukte kontorene våre. Slike tellinger er gjort mange andre steder, og svarene er stort sett de samme – de fleste av oss sitter på kontorene våre en tredjedel av arbeidstiden. På en måte burde ikke det forundre oss, for vi vitenskapelig ansatte skal jo bruke 50 prosent av tiden vår på undervisning, og de aller fleste av oss synes vi bruker alt for mye tid på lange møter. Legg til noen besøk på biblioteket, en tur til tannlegen og en kaffepause på ettermiddagen, og plutselig viser det seg altså at kontorstolen står tom 2/3 av arbeidsdagen. For øvrig var siste tellerunde i 14:30-tiden, så de relativt mange av oss som varmer kontorstolen etter kl. 16 fikk dårlig uttelling for det.

Statssekretær Paul Chaffey i kommunal – og moderniseringsdepartementet refererte til slike undersøkelser da han argumenterte for aktivitetsbaserte arbeidsplasser, altså at noen andre kan sitte og skrive en artikkel på kontorplassen «min» mens jeg underviser. Men som en annen av intervjuobjektene i Brennpunkt-dokumentaren påpekte, fungerer slike fleksible arbeidsplasser bare hvis man jobber heldigitalt og ikke trenger andre arbeidsredskaper enn en liten laptop. Tro du meg, Chaffey, selv ved Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet er vi ikke der ennå.

Digitaliseringen har vært eventyrlig, ikke minst har den betydd mye for hvordan vi kunsthistorikere arbeider. Den har eliminert diasene fra forelesningene våre: før drasset vi rundt på digre hjul med lysbilder, nå ligger bildene våre i skyen. Jeg understreker dette for å vise at jeg i denne sammenheng ikke er noen teknofob, konservativ surpomp. Også jeg kan omfavne fremskrittet!

Men mens bildene mine ligger i skyen, ligger bøkene mine spredt utover alle flater på skrivebordet mitt og fyller hyllene fra gulv til tak. Bøkene mine skal ingen steder. De bruker jeg hver dag, i undervisning og forskning. Jovisst finnes digitale tekster og digitaliserte bøker, og jeg bruker dem også. Men det er ikke nok, teknologien er ennå ikke effektiv nok. For meg fungerer bøker fortsatt best som fysiske gjenstander, lesing er best på papir. Plutselig opphører et digitalt abonnement, og tidsskriftet som var tilgjengelig i oktober er utilgjengelig i mars. Bøkene vi trenger er ofte gamle, utenlandske og ganske sære. Ikke alt kan finnes i skyen, enn så lenge. De aller fleste av oss må ha bøker. Det er den smarteste måten å jobbe på for oss. Og så lenge vi trenger bøker eller papirer, trenger vi et kontor å ha dem i, og vi kan ikke sømløst bytte arbeidsplass med kollegaen.

Et poeng som bare så vidt ble berørt i Brennpunkt-programmet var hvordan aktivitetsbaserte arbeidsplasser i verste fall hindrer kontakt mellom studenter og ansatte. Jo mere åpne løsninger vi har, desto strengere adgangskontroll ser det ut til at vi vil måtte ha. Det ser vi allerede der kontorlandskap er innført, som i Akrinn-bygget her ved NTNU. Det samme skjedde i det herostratisk berømte Niagara-bygget ved høyskolen i Malmø. Jeg kan ikke med min beste vilje tro at det er spesielt smart eller fremtidsrettet å skille ansatte og studenter i separate soner på denne måten.

Vi oppfordrer studentene til å stikke innom kontoret vårt. På langt nær alle gjør det, men de som moter seg opp til et slikt møte er nok takknemlige for at vi lærere har en fast plass bak en dør med et navneskilt. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det skulle føles å oppsøke læreren sin for første gang i et mer eller mindre åpent landskap, fullt av fremmede professorer. Hvor er læreren? I stillesonen, i multirommet eller bare en tur på biblioteket? Hvem vet? Fremtidens studenter blir kanskje annerledes enn dagens unge, og synes dette er supert, men magefølelsen min sier at dette umulig kan være et fremskritt.

Om man skal tro både NRK-dokumentaren og beretninger fra kolleger som har opplevd fleksi-løsninger, underdekning og kontorlandskap ved universiteter i utlandet, er konsekvensen av disse arbeidsplassløsningene at mange velger å arbeide mest mulig hjemme. Det er rimelig å anta at dette også vil bli resultatet her. Da får vi mindre interaksjon mellom student og lærer, mindre interaksjon de ansatte imellom, færre tilfeldige møter, mindre liv på campus. Vi får det stikk motsatte av hva vårt nye campus skulle være.

Jeg tror aktivitetsbaserte arbeidsplasser kombinert med statens arealnorm kan fungere bra i enkelte bedrifter, dårlig i mange, men det vil være helt ødeleggende for selve kjernevirksomheten på universitetet – forskning og undervisning. Jeg er takknemlig for at rektor åpenbart ser dette, og at han argumenterer så klart og tydelig for at vi skal få dispensasjon fra normen. For hvis vi fjerner bøkene fra arbeidsplassene og bygger murer mellom studenter og ansatte, slutter vi å være et universitet.


Bøkene mine skal ingen steder

Gjesteskribenten
  • Margrethe C. Stang er førsteamanuensis ved Institutt for kunst og medievitenskap.
  • Stang er middelalderforsker med spesialisering på norsk maleri i høymiddelalderen.
  • Ellers er hun engasjert i det frivillige kulturminnevern og levende opptatt av vårt estetiske miljø, både i byen og på landet (Dragvoll).
UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

NTNU sperrer epost for Mac-brukere

Etter over en uke med enorme epostproblemer på NTNU har IT-avdelingen torsdag sperret for bruk av epost på Mac.

Eksamenstabbe rammet medisinstudenter

En menneskelig feil førte til at tredjeårs medisinstudenter ved NTNU kunne lese seg fram til fasit på en del av eksamensoppgavene. Studenter og fakultetsledelse har sittet i møte torsdag formiddag for å finne løsning.

Partene enige - streiken avblåst

Partene i statsoppgjøret bekrefter at de er enige, og streiken er avverget.

UiO må spare 100 millioner

Universitetet i Oslo må antakelig kutte om lag 100 millioner kroner i rammen kommende år. Ved andre universiteter og høgskoler er underforbruk blitt årsak til bekymring for Kunnskapsdepartementet.