Gjesteskribenten:

Midlertidighet er ikke et midlertidig problem

Scenen er satt for et oppgjør med midlertidigheten i akademia – statsråden har gitt rektorene «hjemmelekse», Forskerforbundet har tilbudt «leksehjelp», og NTNU-dekaner og instituttledere trues med personlige lønnsmessige konsekvenser om ikke problemet løses. Men rektor ved UiO sier: «Om det var enkelt å redusere midlertidigheten, hadde det vært gjort for lenge siden».

Publisert Sist oppdatert

Internasjonalt har universitetene som vi konkurrerer med, omfattende bruk av midlertidig ansatte. Samtidig er det norske arbeidslivet basert på faste stillinger. Problemet med midlertidighet i akademia går ikke bort, men det må finne et akseptabelt nivå, og det har det ikke nå.

Midlertidighet tar mange former, og jeg skal diskutere to av dem – postdoktorer og forskere.

En del av en internasjonal familie

Den akademiske pyramiden er spiss – ikke alle PhD-er skal fortsette som postdoktorer, og ikke alle postdoktorer skal bli førsteamanuenser. På hvert trinn skal det være konkurranse om de beste – det er bare på den måten at vi i Norge kan ha ambisjoner om å hevde oss internasjonalt. Dermed må det på begge trinn være gode exit-muligheter, og universitetene må ta hensyn til at ikke alle stipendiater og postdoktorer skal fortsette i akademia. Det gjør vi i for liten grad nå.

Hver enkelt nyutdannet PhD må tenke gjennom om han eller hun skal satse på en akademisk karriere – belønningen i den andre enden er en sikker stilling med stor frihet og fantastiske muligheter til selv å bestemme faglige interesser og forfølge disse. Samtidig fins det mange interessante stillinger utenfor akademia der man kan få brukt sin kompetanse. Næringslivet verdsetter ikke lange postdoktorperioder. Der foretrekkes ansettelser raskest mulig etter en PhD eller direkte etter mastergraden. Når det legges begrensninger på tiden man kan være ansatt som postdoktor ved samme institusjon samtidig som mulighetene for «lufting» reduseres, er det bare én mulighet om man vil fortsette i akademia – man må flytte på seg. Konkurransen om de faste jobbene er hard og med mange gode utenlandske kandidater. Det er nordmenn lite villig til. Da jeg kom til NTH i 1986, var det én nasjonalitet på instituttet mitt, nå er det over 20 nasjonaliteter her.

Som postdoktor blir man del av en internasjonal familie som reiser rundt for nye postdoktorperioder. Innen EU har mange land tiltak mot langvarige midlertidige ansettelser, og dermed er det mange som må flytte på seg. Men postdoktorperioden kommer på en tid da mange stifter familie, og det er flere motstridende hensyn å veie mot hverandre. Med to ektefeller som skal forfølge egne karrierer («the two-body problem») og små barn krever det god logistikk. Men det går – selv var jeg på postdoktoropphold i New York med to små barn.

De beste versus de standhaftige

Universitetene må tenke på om denne utvelgelsesmekanismen gjør at de beste blir med på satsingen, og ikke bare de mest standhaftige. De unge postdoktorene må vurdere nøye om de vil satse under disse betingelsene. Et ikke uvesentlig poeng er at universitetene må fremstå som attraktive for norske ungdommer – om norsk ungdom ser at alle faste stillinger går til utlendinger, gjør det dem mindre motiverte for å forsøke å kvalifisere seg til faste stillinger på universitetene. Dette er et problem for universitetene og samfunnet.

Postdoktorstillingene må gjøres fire- eller femårige. Etter utløpet av denne perioden kan man ikke fortsette som postdoktor ved samme institusjon. Stillingene må inkludere undervisning i vanlige kurs, ikke bare seminarer eller lignende, men i et beskjedent omfang så det blir god tid til forskning. Undervisningserfaring er nødvendig for å kunne kvalifisere seg for en fast stilling på et universitet.

Eksterne midler er alltid usikre

Så var det forskerne, og det er nok her problemene er størst. Det er en vanskelig materie.

En rekke miljøer har lett tilgang på eksterne midlertidige forskningsmidler («soft money»), som gjør det mulig å ansette forskere så lenge midlene fins. Når midlene opphører, gjør arbeidsforholdet det samme. Men sikres det nye prosjekter, kan arbeidsforholdet fortsette, og ansettelsen kan dermed fortsette i lang tid, men allikevel ikke være like sikkert som det en fast vitenskapelig ansatt lønnet over universitetets grunnbevilgning har.

Noen miljøer har sikret seg eksterne midler over mange år – hvorfor kan man ikke bare ansette forskerne i tradisjonelle universitetsstillinger som førsteamanuensis eller professor? Det er flere problemer med det: For det første er eksterne midler alltid usikre; markedet endrer seg og konkurransen om midlene blir stadig hardere. Universitetene bruker en svært høy andel av sine bevilgninger på lønn, og om eksterne midler bortfaller, kan universitetene komme i alvorlige økonomiske problemer. Et annet problem er at eksterne prosjekter ofte krever spesiell kompetanse som må skaffes særskilt, og som ikke nødvendigvis ville bli prioritert for en fast stilling. Og er man først fast ansatt som førsteamanuensis eller professor, har man full akademisk frihet, og behøver ikke nødvendigvis søke eksterne midler for å dekke egen lønn. Ikke rart at rektor ved UiO sier «Om det var enkelt å redusere midlertidigheten, hadde det vært gjort for lenge siden»!

Fast ansatt, mindre akademisk frihet?

På den annen side er det slik instituttsektoren arbeider – den har svakere grunnfinansiering i Norge enn i mange andre land, og er helt avhengig av å sikre seg konkurranseutsatte eksterne midler for å lønne sine ansatte. Allikevel er problemet med midlertidighet mye mindre der. Kunne ikke universitetene bare følge instituttsektoren? Men det er to viktige forskjeller – den akademiske friheten på forskningsinstituttene er sterkt begrenset, og om midlene ikke kommer, så kan arbeidsforholdet bli avsluttet. Det siste skjer relativt sjelden. Så en mulighet er at universitetene gjør noen ansettelser på slike vilkår der en gruppe får redusert sin akademiske frihet for å sikre eksterne midler, men jobbene blir faste. Det betyr også at universitetene må bruke de ansatte man allerede har, på de prosjektene man får. I instituttsektoren er det vanlig at forskerne jobber på mange prosjekter samtidig. Det gir en god utnyttelse av kapasiteten, og forhindrer at noen forskere blir stående uten aktive prosjekter. Men på universitetene er det mer vanlig at de ansatte jobber med ett eksternt prosjekt om gangen. På den måten blir universitetene mer sårbare.

Om departementet ikke tillater universitetene å legge seg tettere på instituttsektoren, kan universitetene komme i den situasjonen at de må si nei til eksterne midler fordi de ikke finner den rette fagkompetansen – lokalt finnes den bare hos én kandidat som må ansettes i en fast stilling, noe universitetet ikke kan risikere. Det er et tap for samfunnet.

Villige til å flytte på seg

Selv om det er gode argumenter for at universitetene kan legge seg tettere på instituttsektoren når det gjelder eksterne prosjekter, er det også gode argumenter for å gjøre forskjellen mellom instituttsektoren og universitetene mer tydelig. Men det er en annen diskusjonen.

Felles for all midlertidig ansettelse er at betingelsene må gjøres klare og tydelige på forhånd, og at «lufting» og triksing med ansettelsesforhold må fjernes. Midlertidige og permanente gjøremål må ikke blandes. Da er det bedre med en ordinær oppsigelse. Men det kan føre til at norske postdoktorer og forskere som ønsker fast jobb i akademia, må være mer villige til å flytte på seg.