Trusselledelse ødelegger for forskningsmotivasjon

NTNU har gått igjennom en fusjonsprosess med en påfølgende omorganisering der ansattes behov har blitt dårlig ivaretatt. I tillegg kuttes det i undervisningsressurser og administrativ støtte. Det er derfor ikke særlig overraskende at antallet publiseringer går ned. Ulik forskningstid for ansatte er også en faktor. Tellekantsystemet er ikke laget for å brukes på den måten det gjøres på i dag.

Kunnskapens fallende nytteverdi

Markedsbyråkratiske styringsformer og tellekanter gjør i stedet at kvantitet ofte vinner over kvalitet. Stipendiater skal helst skrive artikkelbaserte avhandlinger og publisere tre eller fire artikler hver. Vitenskapelige ansatte må levere et visst antall publiseringspoeng over tid for å oppfylle kriterier for forskningspermisjon og opprykk. «Salami slicing» der forskningsresultater blir strukket over mange publikasjoner, og «fast food»-forskning har derfor gode vekstforhold. Det er også gode tider for rovtidsskrifter som tar penger for å publisere.

Filosofen og den radikale samfunnskritikeren Guy Debord (1967) argumenterte i sin tid for at vi lever i en verden kjennetegnet av en stadig «fallende nytteverdi». Med henvisning til overflodssamfunnet har hver ting vi produserer mindre bruksverdi enn det som ble produsert før. I følge Debord slutter ikke dette før «varen» fullfører sin kolonisering. «Varen» er da alt der er å se, forskning blir publikasjoner, og publikasjoner blir forskning.

Det stadige jaget for å nå opp på kvantitative indikatorer og rankinger gir lite rom for langsiktige forskningsprosesser og alternative måter å produsere og presentere kunnskap på, såkalt «slow scholarship». Å jobbe «saktere» betyr ikke at man skal slutte å publisere, men at publisering blir tilbakestilt til det det opprinnelig ble lansert som, et middel, ikke et mål.

Som observert av dekan Benoit-Antoine Bacon ved Bishops universitet i Canada, løser mange forskere dette ved å jobbe togrenet. De utvikler et trygt, raskt, og produktivt forskningsprogram som gir publikasjoner og gode muligheter for fornyet forskningsfinansiering. I parallell med dette jobber de saktere og mer kvalitetsfokusert på problemstillinger der de kan jobbe frem sine beste arbeider over tid. Dette er en strategi som fungerer for mange, men problemet er at det gjerne er den siste grenen som får lide hvis tiden blir for knapp og rommet for trangt.

Hvorfor forsker vi?

Mitt muligens naive inntrykk er at de fleste av oss som forsker motiveres av det som i organisasjonspsykologien kalles autonome former for motivasjon. Dette er indre faktorer som gleden av å engasjere oss i en spesifikk oppgave, drevet av ren nysgjerrighet eller idèen om at det vi driver med er viktig og samfunnsnyttig. Det omhandler også en følelse av frihet og selvbestemmelse fordi det vi gjør er i tråd med vår identitet og overordnede verdier.

I følge Anja H. Olafsen som forsker på ledelse og arbeidsmotivasjon er det god støtte i litteraturen for at arbeidsplasser som legger til rette for denne typen motivasjon opplever økt arbeidsinnsats, bedre jobbprestasjoner, økt forpliktelse til jobben, økt jobbtilfredshet, økt kunnskapsdeling mellom medarbeidere, økt kreativitet, og mindre intensjoner om å bytte jobb. I tillegg oppnår man bedre arbeidsrelatert helse i form av mindre utbrenthet og lavere sykefravær. Likevel kan det se ut som om autonome former for motivasjon har liten plass i det markedsbyråkratiske universitetet, der det fokuseres på økonomiske og prestisjegivende insentiver styrt gjennom «linja». Og uansett hvor mye byråkrater og ledere vil unngå å snakke om, og bruke det mye omdiskuterte begrepet New Public Management, er det nettopp det som dukker opp i hodet når Foss gruer seg til å legge frem NTNUs publiseringsstatistikk for styret. Eller når han uttaler at andre forskergrupper ved NTNU som skårer lavt på publiseringsstatistikken ikke «kommer unna med» å henvise til suksessfulle miljø som har en annen måte å jobbe med publisering på.

Ordbruken «å komme unna» underbygger det som i kommentarfeltet blir referert til som «trussel-ledelse». En konstant sabelrasling for å minne vitenskapelige ansatte på hvor viktig det er for institusjonen at de scorer publiseringspoeng. Gitt diskusjonen om ulike former for motivasjon ovenfor tror jeg ikke det hjelper saken noe særlig.

For at varen (publikasjoner) ikke skal bli alt vi ser, trengs det en kontinuerlig diskusjon rundt hva god kunnskap er, hvordan den måles, og hvordan konteksten kunnskap produseres i, er med på å påvirke hva som blir produsert. Et tips er derfor å ta turen til Lokal Bar og Scene førstkommende mandag (17.06.2019). Der arrangerer ProtestPub en debatt med ledende internasjonale forskere på kunnskapens fallende nytteverdi. Som forspill anbefaler jeg Aksel Tjoras arrangement på Litteraturhuset om hvordan universitetet utfordrer og utfordres.