Gjesteskribenten:

Hva burde vi egentlig lære av toppidrettsutøvere?

Ikke så mye, bortsett fra å finne trygghet i livsstilsrådene ved å oppjustere verdien på hverdagsrutiner og egne erfaringer.

Tryggheten som skapes av egenerfaring er underkommunisert, skriver UAs gjesteskribent, Ine Wigernæs.
Publisert Sist oppdatert

For mange år siden holdt en av verdens beste terrengsyklister Rune Høydahl foredrag for interesserte Birkebeinerrittdeltakere. Det var helt stille da han fortalte om konkurranser, trening, gullmedaljer og tabber.
Da han var ferdig kom lankene i været:
«Rune, hva eter du før start».

Verdensmesteren så oppriktig overrasket ut.
«Hva jeg spiser?»
Han trengte ikke lang tid med å komme med det geniale svaret, som virket skuffende for mange av tilhørerne som ønsket seg noe «hot» og «biokjemisk».

«Jeg spiser det samme jeg spiser hver dag», sa Rune.
Nemlig: Rutiner. Repeterbarhet. Trygghet.
De ga seg ikke.
«Hva da, Rune?»
«Youghurt, kornblanding, brød, ost, salami, banan, melk, saft, smør».

Bildene om toppidrettsprestasjoner er muskuløse og solbrune sykkelbein, polerte og superdyre sykler, nysminkede utøvere, oppusset og fargerikt friidrettsstadion med arrangørstab kledd i matchende farger, 20 par fargerike ski ligger i lined up på langrennsarenaen og skisporet er i betongklassen; Det er godt å hvile øynene på det polerte og perfekte. Blendingen risikerer å putte alt Maslows behovspyramide hviler på i blindsonen; rutiner omkring mat og balanse mellom arbeid og hvile.

Hva burde fått oppmerksomhet

Å trene mye er ikke vanskelig. Å prestere når det gjelder er det de færreste som klarer. Om du hopper det perfekte høydehoppet på onsdag betyr ingenting og gjør nederlaget desto verre når du hopper 10 cm lavere på lørdag når konkurransen faktisk er.

Flombelysningen burde rettes mot hverdagen og rutinene som gjør at superutøverne våre tåler å være i «trøkket» og prestere når det gjelder som mest. Det å prestere når det gjelder er noe av det skumleste som finnes. Trygghet omkring det som kan kontrolleres i en situasjon må bygges. Det er åpenbart at toppidrettsutøvere hedrer og ærer rutinene.

I stedet kopierer trim-menigmannen andre og helt iøynefallende elementer. Konsentrasjonen går i retning av glossy ski, teknisk tøy, 10-grams vektforskjeller på skivebremser, fluorpulver, kule briller og pulsklokker. Men snarveiene går aldri utenom hverdagslige rutiner. Mark Twains’ ord om at veien til gull er hardt arbeid – og at det derfor forblir det en hemmelighet for de aller fleste, lever godt.

Det er en enkel øvelse å dra VISA-kortet og kjøpe nye flotte langrennsski og dyrt fluorpulver. Verdien på innkjøpet blir ikke oversatt til topprestasjoner hvis ikke hverdagene brukes til å lage erfaringskunnskap. Øving og repetering kan gi bevissthet til for eksempel glisonene og hva smøretykkelser gjør med gli og feste på forskjellig føre på DINE ski. Smører du 3 cm for langt med festesmøring risikerer du å miste mye av fordelene en dyr fluorglider kan gi. Du må kjenne skiene i timesvis for å få denne erfaringen. Drillen til skiskytterne på matta er resultatet av tusenvis av gjentakelser. Staver, ski, gevær, matte, blikket på blinken, briller opp, svinge geværet av – med høy puls. Prøv det den som vil.

Værhane eller trygg?

Teltet fram til startnummerhenting på Birkebeineren er en fristende sone. Der står alle som vil gjøre deg utrygg på om du har gjort alt optimalt før du skal i ilden.

«Du vil vel lykkes? Du vil vel ha merket?»
«Har du fremdeles det gamle stavhåndtaket?»
«Glem saft, denne isotoniske drikken blir tatt opp mye raskere i kroppen»
«Supersmøring du aldri har prøvd!»
«Dette vitaminet forsinker tretthet»
«Neseplasteret øker oksygenopptaket»

Min hypotese er at de som presterer best holder høyest fart gjennom dette teltet og styrer unna hele «plata». Andre som ikke er trygge på egne rutiner lar seg bikke overende og prøver noe de aldri har gjort når det gjelder som mest.

Se for deg kvelden før Karsten Warholm skal løpe finale på 400m hekk i VM i London i 2017. Det er en umulig tanke at han ber med seg trener Alnæs på en burgersjappe han oppdaget på vei hjem fra siste økta før slaget skal stå.

Selvsagt ikke. Ingenting er fjernere. Det er ikke en markedsføringskampanje i verden som kan bikke ham vekk fra sine rutiner denne kvelden. Alt er gjennomprøvd. Det er jo det som gjør ham trygg i denne situasjonen. Han må stole på egen erfaring og utprøving over tid og slipper å være værhane når det gjelder som mest.

En sydpolfarer lykkes ikke med nye skistøvler i sin ekstremprestasjon. De gamle lefsene som er innsausa med olje og fotsvette og over lang tid forma av din fot er suksessoppskriften. Gnagsår har ødelagt store bragder. Alt utstyr må være gjennomprøvd. I en ukomplisert skråning opp mot en slak og fin 2000-meterstopp finner jeg ut at de aller fleste jeg møter har utstyr i 5-sifretklassen. Det er lett å tro at dyrt utstyr må til for å få en god opplevelse. Toppen kan lett nås med ski fra 90-tallet, ulltrøye og vindbukse. Å kjenne eget utstyr godt er underkommunisert. Utstyr veier ikke opp for slurv eller dårlig form.

Gammeldags, grått og dødskjedelig – og essensielt

Var bønder i Norge for 100 år siden mer klar over betydningen av disse elementene for å tåle hverdagen? Uten at de kunne et ord om immunsystem og restitusjon og umetta fettsyrer? Kroppen var det verktøyet som overlevelsen var avhengig av. Tungt arbeid med fôr, dyr, jord, stein, skog og ved var livgivende. Skader og sykdom var veien til nød og død. Å holde varmen, sove og spise og hvile var essensielt.

Slurving med søvn og «nedpåtid» som opphav til sykdom – både av fysisk og psykisk art er ubestridt. Red bull til frokost for å løse tretthet som snarvei er intet mindre enn høyrisikoadferd.

Når livet tilspisser seg hos oss andre kan verdien av «grå hverdagselementer» vise sin relevans. Syke barn, egen sykdom, skilsmisse, tillitsbrudd, konflikter, stress, skam og bekymring er kompliserende, energislukende og sykdomsfremkallende. Igjen er det søvn og leggetider, faste måltider, avtaler å gå til, rutiner omkring logistikk som gjelder. «Rutiner er det eneste du har å holde fast i når livet er som verst», forteller Anne Grasaasen. I sin studie om ventesorg til dem som kanskje har det verst i vår vestlige verden – som gruppe: pårørende til barn som snart skal dø. Foreldre som klarte å holde på hverdagsrutine scoret vesentlig høyere på helserelatert livskvalitet enn dem som ikke klarte det. Rutiner er dødsalvorlig.

Erfarne fosterforeldre for barn som har de verste opplevelsene i kofferten forteller at sjansen for å lykkes med å stable livet litt på rett plass igjen hos denne unge gruppa med svart utgangspunkt er langt større dersom de klarer å få til felles måltider.

Akademias rolle?

Livsstilsrådene hagler i alle retninger. Svimle værhaner finnes i alle samfunnslag. Tryggheten som skapes av egenerfaring er underkommunisert. I vår verden forkludrer vi «ikke-verdensmestere» med å jakte på «optimale» trenings og matregimer. Om vi går til dem som presterer best får vi ganske kjedelige svar. Som vi ikke vil ha- og haster videre. Det er jo her samfunnsoppdraget til folkehelse-, ernæring-, trenings- og fysisk aktivitets- og livsstilsutdannede mennesker ligger. Å skape ro og trygghet omkring dagsvarierende råd om optimalisering, snarveier og vanskeliggjøring av biokjemi og prestasjoner. Vi må tørre å snakke om det kjedelige som diamanten i hverdagen.

Svingende blodsukker og tretthet vil gjøre livets verste perioder enda verre. Værhaner gjør seg best på taket.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.