Det er greit med ring, men hva med vår felles stolthet Hovedbygningen?

Enhver student av historien gjenkjenner statslederens ønske om stabilitet etter en rask utvidelse av rikets landegrenser. De dyktigste ledere har vært bevisst den samlende kraften i kunst og symboler, og aktivt benyttet kunsten i maktens tjeneste. Blant disse var Keiser Napoleon, som sørget for at museer straks ble bygget i imperiets nyvunne provinser. Frankrikes ferskeste undersåtter skulle opplæres i fædrelandets historie, sette pris på landets kulturarv og utvikle god smak.

One ring to rule them all

I lys av dette er det forståelig at ledelsen av et nylig fusjonert universitetet ønsker å skape en felles identitet. Denne fellesskapsfølelsen skal oppstå gjennom en ring, tiltenkt alle de som oppnår mastergrad ved NTNU, uavhengig av studieby og -retning. I tillegg har det blitt nedlagt forbud mot at “ fakulteter, institutter og andre enheter skal produsere egne ringer, smykker eller lignende som kommer i konkurranse med de offisielle ringene.” La det ikke være noen tvil: denne identiteten skal innføres ovenfra og ned.

Som forhenværende studentsanger er jeg i utgangspunktet positiv til fellesskapsbyggende symboler og ritualer, men jeg frykter at master-ringen favner for bredt. Jeg utelukker derimot ikke at ringen kan vokse på meg, og at jeg med tiden vil krype til korset og åle meg inn hos gullsmeden for å anskaffe en. Men i mellomtiden undrer jeg på en ting: Hvorfor tar ikke universitetet utgangspunkt i sitt eget, allerede eksisterende og høyt elskede symbol?

Akademias høyborg, den vitenskapelige katedral, Norges eget Galtvort - selvsagt tenker jeg på Hovedbygget på Gløshaugen.

To tomme konsoller

Det var der eventyret begynte. Den i dag landsdekkende kunnskapsinstitusjonen NTNU hadde sin spede begynnelse i dette bygget, påtenkt i en selvsikker og forventningsfull periode i vårt lands historie. Norge var på vei ut av unionen med Sverige, og var i ferd med å oppnå en grad av selvstendighet man ikke hadde sett maken til siden middelalderen. Derfor er det forståelig at arkitekt Bredo Greve benyttet seg av den romanske rundbuestilen - et formspråk som oppstod i den tidlige middelalder og som åpenbart refererer til nasjonalhelligdommen Nidarosdomen.

Det er flere elementer på Hovedbyggets fasade som leder tankene til Trondhjems Domkirke. De karakteristiske tårnene på hver sin side av midtgavlen, “rosevinduet” og de groteske, utskårede steinfigurene som klatrer langs veggen. Men fasaden preges av en detalj til, som jeg ønsker å vie sårt trengt oppmerksomhet. Gjennom årenes løp har nok mang en student lurt på hvorfor det står to tomme konsoller, som minner litt om nisjene som rommer Vestfrontens helgener, på universitetets utadrettede ansikt. Den siste uken har dette spørsmålet iallfall opptatt meg.

Vulkan og Minerva

For å finne svaret på denne gåten oppsøkte jeg førsteutkastet til Hovedbygningen, tegnet av Greve i 1903. Her ser man klart og tydelig to stående statuer, plassert i hver sin konsoll. Den ene står foran en ambolt, holder en hammer med sin høyre arm og en tang i sin venstre. Ut ifra disse attributtene kan figuren tolkes som å representere Vulkan - den romerske guden for smeder og godartet (nyttig) bruk av ild. Den andre statuen holder en tavle i sine hender og har en ugle ved sine føtter - det at den i tillegg fremstår mer feminin enn den første statuen gjør det sannsynlig at vi ser på visdomsgudinnen Minerva. Ved å tegne dette paret av allegoriske statuer over universitetets hovedinngang, kommuniserte arkitekten noe overordnet om bygningens rolle og funksjon. Dette kan ha vært Greves måte si at slik den dyktige og flittige Vulkan veiledes av den vise Minerva, skal også teknologien brukes klokt og til menneskehetens beste.

original

I byggeprosessens oppstartår 1905 - to år senere, ble bygningen tegnet opp på nytt. Av årsaker som for meg er ukjente, ble ikke statuene inkludert i denne omgang. Ville det kanskje blitt for dyrt å ta dem med? En mulig tolkning av dette kan være at beslutningstagerne anså allegoriske figurer som upassende og for tilbakeskuende for en fremtidsrettet, teknisk høyskole, selv om symbolspråket de talte var aldri så beskrivende for bygningens funksjon.

Hedersplass for Moserne?

I så fall kan man spørre seg hvorfor man valgte å beholde konsollene. Hadde det ikke vært like greit å droppe dem i sin helhet? Kanskje var det et bestemt valg å la hedersplassene stå tomme, i påvente av at noen skulle gjøre seg fortjent til å plasseres på dem. Skulle de således fungere som dinglende gulrøtter, som man passerte på veien til og fra universitetet, i håp om at man en dag ville bli plassert der selv? Man kan høre ekkoet av denne tankegangen i en bok om trøndersk arkitektur, skrevet av Ingrid Pedersen i 1956. Etter å ha beskrevet bygningens inngangsparti, fortsetter hun: « … Høyere oppe er også plass for to statuer. Plassen er tom ennå. En gang kommer det vel noen folk opp der som uomstridt fortjener plassen. Jeg vil ønske at den ene plassen blir for en kvinne , kanskje får vi en gang en norsk madam Curie. Hold plassen oppe for damer! La det ikke bare bli to menn på konsollene.»

For fem år siden fikk NTNU sin egen Madame Curie, ikke bare det - samtidig fikk man også en Monsieur Curie. Nobelprisvinnerne May-Britt og Edvard Moser fremstår derfor som det naturlige valget av personer til å representere forskningsmiljøet på Hovedbyggets fasade.

Før jeg rakk å bli revet med av dette skjebnesvangre sammentreffet, kom jeg på at et århundre har passert siden Bredo Greve tegnet de tomme konsollene, og det har skjedd store forandringer innenfor billedkunsten i løpet av 1900-tallet. Monumentale statuer av “store” mennesker i det offentlige rom er noe man i dag ofte assosierer med autoritære regimer. Slik kunst fremstår for mange litt vel seriøs, lukket og bastant. Innenfor samtidskunsten er man dessuten blitt mer opptatt av den spontane, kunstneriske prosessen fremfor det endelige, permanente verket. Derfor ville nok mange rynket på nesen dersom man gjorde noe slikt i dag. Dessuten tror jeg ikke det å bli udødeliggjort av en permanent steinskulptur ville føles helt riktig for den uformelle Edvard Moser.

Gnomer på konsollene

Ingrid Pedersen er ikke den eneste som har påpekt tomrommet på hovedbygningen. For femten år siden klatret en gruppe elektrostudenter opp ytterveggen og plasserte to pappmasjé-gnomer på hedersplassene. Gnomene fikk dessverre ikke nyte utsikten så lenge, da de raskt ble fjernet av teknisk avdeling. Fryktet man kanskje den gang at gnomene representerte rektoren og universitetsdirektøren?

I mine øyne satte ironigenerasjonen et meget tidsriktig preg på fasaden. Deres raske aksjon kan beskrives som leken og utfordrende, samtidig som den representerer vår tids avslappede holdning til autoriteter. Selv om deres performance ikke resulterte i noen permanent utstilling, lyktes studentene med å påpeke et tomrom som lenge har ventet på å bli fylt.

Hvem bør hedres?

En ring er fint for dem som har det, men Hovedbygget er noe alle kan være stolte av. Det symboliserer vår felles begynnelse, og er en identitet man allerede har i kraft av å være tilknyttet NTNU - samme om man ble med på laget i 1910, 1968, 1996 eller 2016. Bygningens historiske referanser representerer en mye større og samlende fortelling, enn en ring som er ment å vise ens personlige medlemskap i “lauget”. Dessuten er det bare et spørsmål om tid før alle nye ringer blir underordnet Den ene ringen som ble etablert i 1914. Tillat meg derfor å slå et slag for Hovedbygningen som felles symbol for NTNU, og foreslå en alternativ designkonkurranse - hvis tid begynner å bli overmoden: Hvem eller hva burde hedres på Hovedbygningens konsoller?

I tråd med tidsånden (og vernemyndighetene) hadde man ikke trengt å plassere noe permanent der oppe, men hadde det ikke vært fint å benytte Hovedbygningen til å kommunisere med omgivelsene - slik det opprinnelig var tenkt? Hva med å ha noe utstilt på konsollene for et semester av gangen? Hvilken gavepakke til universitetets kunstneriske miljøer! Jeg håper tanken resonnerer med flere, og at man med dette kan starte en større diskusjon rundt kunst på campus.