Mørkemannen Høybråten var den siste modige politikeren

Fylkesveg 51 går forbi Beitostølen og til helsestasjonen 18 kilometer unna der jeg skulle på fireårskontroll med datteren min. Jeg var motivert og hadde et arbeidsliv som tillot at jeg kunne sykle, hadde kjøpt utstyr, og var ikke nevneverdig skvetten i trafikken og stolt av å ha medaljer fra sykkel-NM og en stk Trondheim-Oslo deltakelse.

Likevel er det hundre prosent uforsvarlig å sykle til helsestasjonen med tilhenger med fireåringen oppi. Det er trailere som kjører i over hundre kilometer i timen. Veien har verken midtlinje eller skulder. Verken livsstilsveiledning fra en utdannet helse-/ernæring/folkehelseutdannet kandidat eller en glossy brosjyre fra helsedirektoratet hjelper meg en centimeter på veien. De ber meg bevege meg til butikken og til daglige gjøremål.

Men barrieren ligger verken i min vilje, min form, mitt utstyr, min tid eller mine penger.
Infrastrukturen er ikke der. Hvem velger å sykle langs denne veien da?

Attraktive valg må bli snublende nær

Ansvaret for helsefremmende samfunn må flyttes inn i rådmannens stab og planleggingsseksjonen minst like tungt som hos helsesjefen og de frivillige i kommunen. Nitti prosent av det helsefremmede og forebyggende arbeidet foregår utenfor helsevesenet, altså handler det mer om gravemaskiner og plassering av signalbygg, enn veiledningsarbeid for overvektige.

Vancouver i British Columbia var av de første regionene i verden som innså verdiene i infrastruktur for å gjøre sunne vaner attraktive. Containerhavna ble flyttet og hele kyststripa ved downtown ble parkområde. Det ble satset på belysning og beplantning. Resultatet er en kystlinje som syder av mennesker som skater, går, løper, sykler, spiller, kaster og slår ball.

Sosial ulikhet i helse gjør seg utslag i både kvalitet og tilgang på helsetjenester, men kan også eksemplifiseres i overskudd til å ta gode valg. Skrautvål langrennsarena er en timinutters biltur fra Fagernes. Nydelig plassert med lysløype og Norges beste preppa løyper som brukes til både NM og som utgangspunkt for store fjellturer. MEN: å smøre 5 par ski, putte pulk og hund og unger og motivere store og små etter skole og arbeid i stedet for å tenne peis og sløve på sofaen, krever krefter til å lage og gjennomføre en plan. De færreste orker.

Oi! Er DEM ute?

Motsatsen er enkel: gangveien mellom to kjøpesentra i Valdres, Fagernes og Leira, er 4 km og flat og ligger langs Strandefjorden. Å bygge en gangvei her er det beste lokalmiljøet har gjort for hverdagsbevegelse. Gangveien får sjelden stå i fred.

Møtevirksomhet, innsamling av penger og rollefordeling resulterte i isbane og langrennsløype på Strandefjorden. Innsatsen var av kommunal, frivillig og næringslivsart for å kunne lønne en som brøyta og kjørte scooter. Prosjektet var nydelig. Ingen skumle nedoverbakker, ingen tunge motbakker, rett uttom’ døra.

Drømmen er jo at hun som står gjemt bak gardina og ser mylderet på isen tenker: «oi – er DEM ute – da kan jo jeg og».

Men prosjektet døde – ildsjeler og noen titallstusen kroner er ikke nok for å opprettholde en suksess.

Vi trenger et trille- og gangalternativ til fylkesveien. Grøfting og duk og pukk og et topplag som gjør at gangveien tåler brøyting på vinter og en vårløysing er viktig, men heller ikke mer enn det. Rådyre granittsteiner, superprosjektering, belysning i toppklasse og fylkeskommunale prioriteringer dreper ethvert initiativ fordi vi får beskjed om at vi jobber i et 20-årsperspektiv. Hvem bestemte at en gang- og trillemulighet skulle ha en slik standard for å fremme bevegelse?

90/10

For noen år tilbake observerte en videregående skole innen maskin og mek at de fleste elevene droppet matpakka og benytta skolens cola-automat ca 3 ganger om dagen. Skolen hadde noen valg. De kunne brukt tid og krefter for å kjøpe brosjyrer eller leie inn foredragsholdere som fortale om diabetesrisiko, fedme og raske karbohydrater. I stedet brukte de pengene på en vannautomat med strenge regler. Det skulle være gratis, ryddig, rent og kaldt vatn hele tida.

Med dette tiltaket traff de ca nitti prosent av elevene. Det gode valget var snublende nært, intuitivt og attraktivt. For de mer innbarka coladrikkere trengtes selvsagt andre tiltak og da nærmer vi oss helsesektorens tiltak, veiledning og individuell motivasjon.

VIS MEG EN MODIG POLITIKER

Den siste modige politiker var Dagfinn Høybråten. Å kjøre knallhardt på et forbud mot røyk med kloke Per Fugelli som hovedmotstander, kostet mye. Høybråten bør være takknemlig for at kommentarfeltene var i sin spedbarnsperiode da han var Norges største hatobjekt.

Utebransjens svartmaling og frykt for publikumsboikott ble solid slått til jorden. Ute- og nattelivet eksploderte etter røykeloven til Mørkemannen Høybråten.

Hvilken politiker tør å gjøre smågodt og sjokolade og chips til et realt lørdagsfenomen, med å øke prisen 5 ganger? Slik kan hverdagsmat: ost, grønnsaker, meieriprodukter, kornprodukter og rent kjøtt og fisk bli tilsvarende rimelig og forskyve våre forbruksvaner. DET ER BARE Å BESTEMME SEG.

 Det ER jo politikkens vesen å skulle gjøre gode vaner og valg attraktive:

- Synlig søppel gjør terskelen min lavere for å slippe ispapiret på bakken

- Ser vi folk som går, velger vi å gå

- Er det øl på hvert gatehjørne drikker vi mer øl

- Frukt i fellesområdet på skolen og på jobben gjør at vi spiser vi mer frukt.

- Dyrere/færre parkeringsplasser og bedre kollektivtilbud gjør at Oslo-folk har endret sine reisevaner

- Mangel på gang-og trillealternativer og dårlig kollektivtilbud gjør at folk på bygda må velge bilen uansett hvor vi skal

- Etablering av miljøstasjoner og søplesortering og gratis poser med forskjellige farger, gjør at vi faktisk sorterer

- Rimelige flybilletter gjør at vi flyr mer

Mitt personlige valg kunne mange ganger være å kjøre 140km/t, men det er en lykke at min frihetsfølelse begrenses av en 80 km/t-grense på den veien.

Svenskehandel og «frihet» er brukt som populistiske politiske argumenter for å slippe å bli beskyldt for å gripe inn i våre personlige valg. Ved å IKKE tørre å bruke den politiske makten de kjemper med alle midler for å få, flyttes ansvaret til en individuell valgsituasjon som nettopp er med på å skape forskjeller mellom de som har overskuddet og de som blir sittende igjen med skam og avmakt over å ta det usunne, dumme, skamfulle valget. Igjen.