Gjesteskribenten:

Derfor er det så viktig med en flerkulturell kompetanse

Skal vi få et velfungerende flerkulturelt samfunn, må den flerkulturelle kompetansen økes på alle nivåer, skriver Gunhild Thunem.

På lik linje med at innvandrerne må tilegne seg kunnskap om den norske kulturen, så trenger vi å tilegne oss kulturkompetanse og evnen til å være kultursensitiv.
Publisert Sist oppdatert

Ali er 15 år, han kom til Norge for to år siden som enslig mindreårig flyktning fra Syria. Han snakker forbausende godt norsk etter bare å ha vært her i to år. Han skal nå innlegges på dagkirurgisk avdeling for et bagatellmessig kirurgisk inngrep. Han blir fulgt av en ansatt fra boligen der han bor. Du tar imot han på avdelingen iført grønn uniform og med hette på hodet. Ali blir helt hvit i ansiktet og vill i blikket, han begynner å kaldsvette og skjelve voldsomt når du forsøker å hilse på han. Hverken du eller personen som følger han, får kontakt med han.

Maria har nettopp født sitt første barn. Maria snakker ikke norsk. I kulturen til Maria blir barselkvinner vist heder og ære ved at de får servert en helt spesiell suppe etter fødselen. Maria får servert det norskeste av norsk mat, brødskive med brun ost. Maria begynner å gråte.

Dette er reelle situasjoner, begge hentet fra helsevesenet. Jeg kunne kommet med eksempler fra en rekke andre profesjoner, som opplever utfordringer rundt å håndtere mangfold. Kompetanse og bevissthet om mangfold vil være avgjørende for hvordan man håndtere dette, og det er avgjørende for opplevelsene til alle de involverte.

Eksemplene viser to ytterpunkt, dette illustrerer spennet i kunnskapen som trenges for yte likeverdige tjenester.

Det første eksempelet handler om et menneske som har vært utsatt for alvorlige traumer, og som på grunn av lyder, lukter eller syn gjenopplever sine traumer. Dette er utfordrende situasjoner som krever kompetanse og erfaring. Vi må ha kunnskap om at slike reaksjoner kan oppstå.

I det andre eksempelet, handler det om omtanke og bevissthet om at pasienten faktisk har en annen kulturell bakgrunn enn norsk. Selvsagt kan det ikke forventes at de som jobber på avdelingen kjenner til skikken med den spesielle suppen, men det skal ikke mye fantasi til for å tenke at brødskive med brunost kanskje ikke står på menyen til denne kvinnen.

Elendighetsbeskrivelse

I 2018 kom det 4700 personer som flyktninger til Norge (SSB). Langt fra alle har med seg traumeerfaringer, slik den første historien beskriver. Men alle har med seg sin kultur og sine livserfaringer, som må møtes med respekt. 

Det er tøft å starte på bar bakke i et ukjent fremmed land, det er mye som skal læres, kunnskap som for oss som har vokst opp her er en selvfølge. Mange har med seg en grunnleggende mistillit til det offentlige, basert på erfaringer fra hjemlandet sitt. Denne tilliten må bygges opp. Dette er ekstra krevende for dem som har vært utsatt for traumer og overgrep av myndighetspersoner. I tillegg til dette så har mange savn og bekymring for nær familie å håndtere.

Flyktninger utgjør en liten del av innvandringen til Norge, men det er desidert den gruppen som er gjenstand for mest diskusjon og bekymringer. Fremstående politikere har tatt til orde for at innvandring truer den norske kulturen og at vi står i fare for å bli snikislamisert.

Den offentlige debatten er i stor grad preget av stereotypier og fordommer, og en elendighetsbeskrivelse av flyktninger. Dette bekymrer meg.

Hvordan påvirker den offentlige debatten innvandrere sine muligheter og handlekraft? Og hva gjør dette med de av oss som møter flyktninger enten privat eller gjennom arbeidet vårt?

Påvirker det menneskers egenverd å bli fremstilt som en belastning for samfunnet en skal delta i, og ønsker å bidra inn i? Det er vondt å bli omtalt som en snylter som ikke vil bidra, når alt du ønsker er å bidra. En asylant jeg snakket med konkluderte:

 «I Norge er jeg ingenting, bare en belastning»

Den offentlige debatten fører til et stigma som kan gjør det vanskelig å se mulighetsrommet. Og det er et dårlig utgangspunkt dersom vi skal få det flerkulturelle samfunnet til å fungere.

Jeg mener ikke at det ikke skal stilles krav til innvandrere, men de må møtes med respekt og oppnåelige krav. På lik linje med at innvandrerne må tilegne seg kunnskap om den norske kulturen, så trenger vi å tilegne oss kulturkompetanse og evnen til å være kultursensitiv. For å oppnå det, er kunnskap om kultur, kommunikasjon og bevisstgjøring av egne holdninger sentralt.

Dette er kompetanse alle som møter innvandrere, og uttaler seg offentlig om innvandring, bør ha. Kompetanse er også avgjørende for at vi skal kunne tilby likeverdige offentlige tjenester enten det er via Nav kontor, flyktningetjenesten, politiet, skoler, barnehager, helsestasjoner, sykehus eller sykehjem. Likeverdige offentlige tjenester er sentralt for å lykkes med integrering av innvandrerbefolkningen.

Må integreres i alle utdanninger

Jeg er studie- og programansvarlig for Videreutdanning i flerkulturell forståelse, ved NTNU i Ålesund. Studentene der gir tilbakemelding på at kunnskapen de har fått gjennom studiet har gjort at de har lagt om rutiner på jobben for at tilbudet de gir skal bli mer likeverdig. Og de har gjennom studiet blitt bevisst på fordommer som de ikke visste de hadde.

Skal vi få et velfungerende flerkulturelt samfunn må den flerkulturelle kompetansen økes på alle nivåer. Som utdanningsinstitusjon må vi kjenne vårt samfunnsansvar. Kompetanse på dette området må integreres i alle utdanningen vi tilbyr, og vi må tilby videreutdanninger. Kanskje må NTNU også se på hvordan vi tilrettelegger for studenter med flerkulturell bakgrunn? Får studenter med norsk som andrespråk ekstra tid til eksamen? Vi trenger tilsatte med flerkulturell bakgrunn med ulik fagkompetanse både i privat og offentlig sektor.