Gjesteskribenten:

Hvordan lære å bruke sko igjen?

Hjemmekontor innebar i starten å loffe rundt i de mest behagelige klærne, men så i april en gang skjedde det noe, skriver Nora B. Kulset.
Jålete Nora på hjemmekontor:  Så altså, da jeg plutselig denne dagen i midten av april innser at jeg har sittet der i en måned i så godt som pysjen, ja, da ble jeg nesten litt lei meg.  
        
            (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

Jålete Nora på hjemmekontor: Så altså, da jeg plutselig denne dagen i midten av april innser at jeg har sittet der i en måned i så godt som pysjen, ja, da ble jeg nesten litt lei meg.   Foto: KRISTOFFER FURBERG

Du vet den kurven jeg gjetter de fleste av oss har sett, den med hvor langt du har kommet i livet (eventuelt i utdanningsløpet) og hvor mye du vet? Jo lengre du kommer, jo mindre vet du?

Jeg har en sånn kurve for livet på hjemmekontoret. Jo lengre du har hatt hjemmekontor, jo flere hjemmekontor-klesstiler har du vært gjennom. Og jo mindre vet du om hva som egentlig blir rett.

Og nei, da snakker jeg ikke om en så enkel teori som «the Zoom shirt». Hallo.

Jeg var syk da nedstengingen i mars traff oss. Videomøter uten kameraet mitt på, fra senga. Sove mellom de enda uvante Teamsmøtene med alarmen på til neste møte. Trengte overhodet ikke å bekymre meg for bekledningen. Og alle andre hadde uansett enda bare rare vinkler på kameraet sitt, som slo seg av og på, mye hvitt tak, og alle var mest av alt litt stressa og forvirra og ropte og pustet i mikrofonen på headsetet så det skrapte og skrallet til vi alle fikk pipetone i ørene. Så bekledning var vel det siste vi tenkte på da.

Deretter kviknet vi jo til, jeg og husbonden, og oppdaget at vi begge var plassert på hjemmekontor. Dustoreallverden, noe så behagelig! Loffe rundt i de mest behagelige klærne man hadde, se noenlunde presentabel ut i ansiktsområdet, muligens børste håret (satt jo med headset på uansett, ingen ser egentlig hvordan man ser ut på håret da), rekke et møte kl 08:00 selv om man våknet kl 07:50. Loved it!

Vi kjørte full Amish. Vide, gode, behagelige økologiske bomullsklær (som vi ikke hadde vevd selv, riktignok). Brukte god tid på å tilberede middag av det vi allerede hadde i skuffer og skap. Ingen kom og ingen dro og ingen skulle noe sted, og det eneste vi hadde som fast holdepunkt (i tillegg til en full arbeidsdag), var den daglige pressekonferansen kl 1600. Loved it! (Nå avslører jeg muligens et skremmende lavt kunnskapsnivå om/fordomsfulle holdninger mot Amish-folket.)

Så var det en morgen, sånn i midten av april. Jeg hadde et tidlig morgenmøte med én av mine kollegaer, én av dem som alltid ser både smashing ut OG er klok, uansett tidspunkt på døgnet (hei, Anne Marit). Jeg må samtidig innrømme at jeg kvelden i forveien hadde hatt en onlinefest med tre utrolig gode venner, en fest som hadde tatt litt for mye av ut fra hva vi hadde tenkt siden det var midt i uka (hei, Hege, Anikken og Kristian), så jeg var kanskje littegranne redusert på grunn av...av strålingen som hadde funnet sted på denne digitale festen. Men uansett, onlinefest eller ikke, så hadde jeg nesten ikke sett en hårbørste på én måned.

Ops.

Loved it not.

Jeg er nemlig en over middels jålete person. Ikke forfengelig. Det er to helt forskjellige ting. Jeg er jålete. Jeg liker å pynte meg. Jeg er hun som ikke er redd for å «overdress», tvert imot, jeg er redd for å «underdress». Jeg benytter enhver anledning til å ta på meg de fineste kjolene jeg har. Livet er tross alt for kort til å ikke bruke de fineste klærne sine. Hvor ofte har noen slitt ut en ballkjole? (Da mener jeg etter at man var student og både titt og ofte var på galla hvor det kunne gå litt hardt for seg.) Jeg simpelthen elsker å pynte meg. Har til og med foreslått (før jeg ble en ansvarsfull instituttleder) at fredager på jobb burde være pyntedagen. (Jeg tror dette kan være en direkte konsekvens av at jeg vokste opp med to unge progressive foreldre på 70-tallet hvor hele familien hadde hjemmesydde brune busserull, kortklipt hår og fotformsko. Mens jeg elsket rosa. Akk ja.)

Men forfengelig er jeg altså ikke. Bare jålete når det passer meg. Jeg kan nemlig også gjerne komme på jobb kledd for å gå en lang tur med hunden min etterpå. (Og nei, jeg har ikke fancy turklær, og jeg tar meg heller ikke nevneverdig godt ut i turklær. Helt sånn ganske langt under middels.)

(Merk deg nå den viktige forskjellen på de to begrepene som altfor ofte rotes sammen som innholdet i en sminkepung man ikke har ryddet i på altfor lenge.)

Så altså, da jeg plutselig denne dagen i midten av april innser at jeg har sittet der i en måned i så godt som pysjen, mens jeg har sett på meg selv (for det gjør man jo på digitale møter, enten man mener det eller ikke. Man ser jo seg selv hele tiden, selv om man egentlig ser på de andre), altså sittet der og sett på meg selv helt uten å pynte meg for meg selv, ja, da ble jeg nesten litt lei meg. Lei meg på vegne av meg selv. Jeg liker jo å pynte meg for meg selv.

(Ja, nå snakker jeg nesten som om jeg er to personer. Hun som pynter seg for meg, og hun som ser at jeg har pyntet meg for meg. Akkurat sånn er det.)

Ok, tenkte jeg, deilig med hjemmekontor, men her må det tas grep!

Jeg gikk rett til den andre ytterligheten. Eller, vel, jeg gikk ikke helt til full galla, men nesten. Det var et herlig løft for hjemmekontorlivet, akkurat som Amish-livet hadde vært det måneden før. Nå kjørte jeg fine kjoler, topper, smykker, sminke og...og gode sko.

For er det noe jeg fremdeles den dag i dag river meg i håret over, så er det hvordan i huleste jeg skal klare å presse føttene mine inn i noe annet enn Birkenstock-sandaler igjen.

Jeg liker sko. Som en helt gjennomsnittlig litt jålete dame, så liker jeg sko ganske godt. Det er helt normalt (sier jeg til mannen min, og er overbevist om at jeg lett ville ha funnet empiri på det ved behov). Problemet nå er at jeg får sjokk hver gang jeg tar på meg noe annet enn Birkenstock-sandaler eller joggesko. Og når jeg ser på formen på foten min og formen på de skoene jeg brukte å klemme meg inn i, så kan jeg bare ikke fatte og forstå hvordan jeg klarte å gå med dem hele dagen, dag etter dag. Mens jeg også klarte å bruke hjernen. Til noe annet enn å tenke på at føttene gjorde vondt.

Men det blir vel kanskje med skoene som det ble med å komme tilbake til kontoret på campus.

Først var jeg nølende. Tenkte at dette kom ikke til å gå. Det var jo utrolig praktisk med hjemmekontor. Jeg brukte ingen tid på å frakte meg fram og tilbake til jobb, jeg fikk trent hjemme, og jeg fikk stekt meg speilegg til lunsj. Barføtt eller i Birkenstock-sandaler.

Nå elsker jeg simpelthen å være tilbake på kontoret mitt på campus. Her får jeg jo sett folk i helfigur, med hele armer og hender, full torso, lange bein og føtter.

Men med gode sko. I det minste ikke barføtt.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Nora Bilalovic Kulset
Instituttleder Nora Bilalovic Kulset er en av UAs seks gjesteskribenter. 
        
            (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

Instituttleder Nora Bilalovic Kulset er en av UAs seks gjesteskribenter.  Foto: KRISTOFFER FURBERG

  • Utdanning: Doktorgrad i musikkvitenskap
  • Nåværende jobb: Instituttleder ved Institutt for musikk, NTNU
  • Tidligere roller i UH-sektoren: Timelærer i musikkfag ved mange UH-læresteder siden 1997. Nå sist postdoktor med undervisning ved Institutt for musikk.
  • Faglige interesser: Betydningen musikk har i menneskets liv både som kunstform og som hverdagslig samværsform.
  • Er opptatt av: Forskningsformidling.
UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Nesten 50 prosent økning i antall utestengelser på grunn av juks

Antallet studenter tatt for juks har skutt i været. Nesten 50 prosent flere er utestengt etter å ha blitt tatt for juks nå enn for et halvt år siden.

«Rasistisk» benk: – Markerer en viktig del av vitenskapens historie, sier UiO-rektoren

Bydelsutvalget i Gamle Oslo ønsker benken tilegnet Carl von Linné fjernet. For første gang uttaler nå UiO-rektor Svein Stølen seg om den "rasistiske" benken.

Forskningsdagene:

Åpen forskning er et gode for alle

Den raske utviklingen av datateknologi og håndtering av store datamengder gjør utvidet bruk av forskningsdata mulig for mange.

Utrettelig mas om arbeidslivsrelevans

Arbeidslivsrelevans er ikke fyrlykten institusjonene bør styre alle studieprogrammer etter.