Moria-brannen har ført til sterkt engasjement i Norge. Det er mange som krever at regjeringen skal gjøre mer enn å hente 50 mennesker fra den ødelagte leiren. Diskusjonen er polarisert. Noen vil hente så mange som mulig, andre vil sende penger for å bistå flyktningene der de er.
I dette innlegget diskuterer jeg hvorfor vi skal være svært skeptiske til argumenter som dehumaniserer flyktningene og barna som er stengt ute fra Europa og fysisk stengt inne under umenneskelige forhold.
Engasjement og følelser
Jeg har tidligere skrevet om hvordan mange fenomener i dag både er en «objektiv» sannhet, og gjenstand for konstruksjon gjennom media. Dette gjelder også flyktningkrisen, men i dette tilfellet er det trolig snakk om en motsatt effekt. Langvarige katastrofer gir ikke den samme sensasjonspregede nyhetseffekten. Derfor er Moria-brannen en sterk påminnelse om alle de vi har glemt under våre egne luksusproblemer knyttet til korona-håndteringen her hjemme.
Enkelte mener engasjementet for flyktningene fra Moria er en form for uinformert føleri. Det vises til at det er mer rasjonelt, billigere og langsiktig å opprettholde kvoter og stønad til naboland. Det fremheves hvordan det er mange flere som trenger bistand, og at Norge allerede er generøse. Samtidig er det et merkelig argument at siden mange flere er i nød, skal man hjelpe færre. Norge kan ikke hjelpe alle, men alle må trolig gjøre mer. Moria-leiren er bare toppen av isfjellet, og flyktningeutfordringen får for lite oppmerksomhet.
Det er påfallende hvordan nasjonalstater lar det være opp til hjelpeorganisasjonene å håndtere flyktningene som er sperret inne under umenneskelige forhold og med en svært usikker fremtid. Helseutfordringene for flyktningene er massive, psykiske lidelser er utbredt, og det er vanskelig å opprettholde menneskeverdet under den pressede situasjonen mange befinner seg i.
Også lenge før brannen var en rekke frivillige organisasjoner på plass. Leger uten Grenser, Redd Barna, UNICEF, Dråpen i Havet og Flyktningehjelpen signaliserer et sterkt behov for humanitær hjelp. Allikevel skjer det lite i den politiske håndteringen av Moria-flyktningene og de andre flyktningeleirene i Europa. Hvorfor er det slik?
Fengsel for mennesker i nød
Flyktningeleiren Moria på den greske øya Lesvos er bare én av mange. I Hellas alene ankom det nesten 60 000 båtflyktninger i 2019. Moria-campen er en såkalt hotspot, designet for å være det første mottaksstedet av migranter på grensen til EU. Slike leire finnes på de greske øyene Lesvos, Chios, Samos, Leros og Kos. Leirene ble utviklet som et svar på den såkalte flyktningkrisen og skal bidra til å redusere irregulær migrasjon fra Tyrkia til EU. I Tyrkia befinner det seg omkring 3,6 millioner syriske flyktninger.
Disse hotspot-leirene ble satt opp for å huse et begrenset antall flyktninger og migranter, og har for lengst overskredet antallet de opprinnelig ble designet for. Leirene fungerer som en barriere mot flyktningestrømmen mot Europa, men blir et fengsel for mennesker i nød.
Sammensetningen av menneskene som blir plassert her er relevant for å forstå den politiske håndteringen av krisen, for mens mange flyktninger kommer fra områder med væpnede konflikter, kommer en minoritet av dem fra steder som ikke vil gi rett til opphold på humanitært grunnlag. Det har bidratt til store kontroverser og uenighet om hvordan flyktninge-strømmen skal håndteres.
EU krever og finansierer at Hellas, Italia og noen afrikanske stater sender migranter tilbake. Siden asylsøkere må be om beskyttelse ved grensene eller i destinasjons-staten, vil det å sende dem i retur før de kan nå Europa, bidra til å kunstig redusere antallet som krever asyl. Samtidig er målet som ligger bak denne forvaringen av immigranter å avskrekke flyktninger fra å flykte mot Europa. Denne politikken er feilslått, og brannen i Moria leiren har eksponert hvordan håndteringen av flyktninger av de europeiske landene er kortsiktig, inhuman og ineffektiv.
En tredjedel av flyktningene som har kommet seg til Europa er barn. Vi har lenge fått rapporter fra frivillige organisasjoner og hjelpearbeidere om at forholdene i disse leirene er umenneskelige, Corona-pandemien førte til isolasjon og karantene for alle 13 000 som var bosatt der og den greske reaksjonen var å bygge høyere gjerder rundt leiren. Brannen av Moria har ført til massive protester i norske medier, men det har ennå ikke kommet politiske signaler på at vi skal bidra i særlig grad.
Modernitet og distanse
Zygmunt Bauman er en anerkjent sosiolog og samtidsteoretiker som har beskrevet moderniteten som en flytende prosess som kan føre til at mennesker mister sitt intime forhold til moralske forpliktelser. Han var inspirert av nærhetsetikken, og er kjent for boken Moderniteten og Holocaust, utgitt i 1989.
For Bauman handlet ikke holocaust om personlig ondskap, sadisme eller grusomhet, men om distansen mellom leddene i de byråkratiske-teknologiske apparater, frembragt av moderniteten. Holocaust ble beskrevet som et biprodukt av den moderne trangen til en gjennomplanlagt og fullt ut kontrollert verden. Man kan også se det som en uforutsett konsekvens av fornuftens stigende dominans. Bauman er kontroversiell, men samtidig interessant.
Manglende nærhet til andres lidelse muliggjør umenneskelig behandling. Europa er i vår tid i et veiskille, delt mellom behovet for å forbli tro mot sine sentrale demokratiske verdier og friheter, opprettholde et område med frihet og rettferdighet og behovet for å beskytte sine innbyggere. Vi ser derfor en innvandringspolitikk som er styrt av frykt.
Bauman pekte på hvordan nyttetenkning, produksjon og orden var blitt overordnede mål for nasjonalstaten, slik at solidaritet og ansvar for medmennesker er forskjøvet fra enkeltindividet til et ansiktsløst byråkrati. Disse beskrivelsene av samfunnet kan hjelpe oss til å forstå hvordan dagens flyktningsituasjon skaper store debatter, men alt for lite handling.
Mens vi som enkeltpersoner ser på nyheter og leser skildringer om nød og urettferdighet, skaper dette frustrasjon hos mange av oss. Vi ser hvordan det er etisk problematisk at byråkratiet skyves foran som en buffer mot ansvar. Vi må derfor passe på at en økonomisk kalkulerende flyktningpolitikk drevet av frykt ikke dominerer den solidariske tilbøyeligheten.
Vi kan ikke være nøytrale
Det er moralsk feil å la små barn sove ute på gata, det er de fleste enige i. Men hvorfor klarer ikke det europeiske folket å hjelpe disse menneskene? I diskusjonen om hvordan flyktningesituasjonen skal håndteres, er det noen argumenter som går igjen. Mange mobiliserer på sosiale medier for å øke antallet som skal hentes til Norge og trygler også politikere til å ta et ansvar.
Enkelte av oss som jobber ved universiteter og høgskoler befinner oss i den villfarelsen at må man opprettholde et nøytralt synspunkt i slike kontroversielle samfunnsspørsmål. Årevis med studier av sosiologi har hjulpet meg med å drøfte og diskutere saker på den ene og den andre siden, og å bygge opp logiske argumenter og resonnementer som kan brukes for å åpne opp og nyansere det vi tar for gitt. Kanskje er det lettere å avfeie mennesker i nød når vi kan se for oss at de er annerledes enn oss selv? Hadde de vært mer like som oss i kultur og utseende, ville vi ha engasjert oss mer.
Det er ikke riktig at forskning skal være uten moral. Det er etter min mening, vår plikt som forskere å engasjere oss i samfunnsspørsmål hvor det skjer urett.
Jeg har ikke tenkt å komme med et anslag for hvor mange mennesker Norge skal hente hit. Samtidig mener jeg bestemt at vi skal ta imot flere, og legge press på EU som ikke har håndtert denne situasjonen godt nok.
Hvis vi ikke gjør det vi kan for å hjelpe disse menneskene nå, så ødelegger vi ikke bare for deres fremtid, vi ødelegger også oss selv. Hvem er vi om vi ikke bruker alle våre midler, vår kunnskap og våre verdier om menneskeverdet til å bistå uskyldige mennesker på flukt? Hvor mye er det europeiske samarbeidet verdt om vi ikke setter mennesker foran frykt og symbolpolitikk? Hvem skal vi be om hjelp når krisen rammer oss?
Forskere har en plikt til å engasjere seg i denne debatten, og må bidra med innsikt og kunnskap om hvorfor og hvordan vi skal håndtere flyktningespørsmålet i nåtiden og fremtiden.
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
Les flere ytringer her.
