Gjesteskribenten:

Hvem «eier» egentlig døden?

Et merkelig spørsmål vil kanskje noen hevde. Likefullt har dette spørsmålet dukket opp hos meg flere ganger dette siste året, hvor jeg som gjesteskribent for UA har delt ulike refleksjoner knyttet til min mors død for snart et år siden.
Er det slik at døden er flyttet fra den private sammenhengen over til helsetjenesten? 
        
            (Foto: Privat)

Er det slik at døden er flyttet fra den private sammenhengen over til helsetjenesten?  Foto: Privat

Det er utgangspunktet også denne gangen. Hun døde hjemme i sin egen bolig. Jeg var så heldig å få være sammen med henne denne siste natten hun levde. En helt spesiell hendelse for meg. Jeg følte meg priviligert som fikk mulighet til å være der og være nær. Dette har jeg valgt å dele, blant annet i Sykepleien i januar 2020.

Helsetjenestens domene?

Dette spørsmålet -hvem «eier» døden, ble på ny aktualisert da jeg nylig var tilstede på en debatt for hvor omsorg for døende var tema. Legen i panelet sa: «...for det er jo jeg som har ansvaret!» Det var omsorg for alvorlig syke barn som var tema denne gang. Hva er det denne legen mente hun hadde ansvar for? Disse barna det her var snakk om, hadde jo sine egne foreldre, sine egne familier. Var legens uttalelse et uttrykk for det som etterhvert kanskje har blitt en almen oppfattelse: Døden som helsetjenestens domene- noe som reguleres av lover forskrifter og kvalitetsindikatorer. Er det virkelig slik?

Hvis det er blitt en del av virkelighetsforståelsen vår, hvilke konsekvenser gir det? At når du nærmer deg døden, er du først og fremst et helsetjenesteanliggende, noe vi forventer at storsamfunnet tar seg av? Hva mister vi ved å «fase ut» døden fra sin opprinnelige kontekst?

Å dø en privat eller offentlig hendelse?

Når jeg sitter hos mor denne siste natten, er det på et tidspunkt en tanke som streifer meg: Burde jeg varslet noen av hjelperne som var involvert? Mor hadde i tillegg til fastlegen hjelp av hjemmesykepleien. På et tidspunkt spør jeg mor som var ved bevissthet hele veien: «Skal jeg ringe Karin?» - dvs fastlegen.

«Hun kan ikke få gjort noe nå, vet du..» svarer min sykepleiermor. Sant nok. Men denne tanken som streifet meg og som delvis uroet meg var: Ville noen stille spørsmål til det som skjedde der hjemme i ettertid? Mor hadde vært oppegående på siste besøk fra hjemmesykepleien kvelden før...

At tanken i det hele tatt dukket opp, har opptatt meg mye i ettertid. Det var ikke først og fremst behovet for hjelp og støtte underveis som utløste denne tanken. Mors dødsprosess var av det rolige slaget. Hun var tillitsfull, klar for det som var i ferd med å skje og stolte på meg. Jeg for min del var trygg på det som skjedde, min mors ro preget også meg. Mengdetrening på å være til stede når noen dør, var i tillegg noe jeg har. Det var altså ikke mors eller mitt behov som utløste denne tanken om å varsle hjelperne på utsiden. Hva var det da?

På morgenen ringer jeg fastlegen til mor. Fastlegens spontane reaksjon, da hun skjønte at mor var i ferd med å dø var: «Jeg skal ringe hjemmesykepleien, så de kan komme..!»

Men der og da kjentes besøk av hjemmesykepleien som forstyrrende og et fremmedelement. Det vi var felles om hjemme hos mor, var vart og fint og vårt. Vår familie klarte dette fint på egen hånd. Det var en hellig stund hvor roen hadde senket seg hjemme hos mor fire dager før julaften.

Å ta døden tilbake i egne liv

Har vi «faset ut» døden fra den konteksten den en gang hørte hjemme - blant dem som naturlig er relatert til hverandre gjennom slektskapsbånd og naturlig samkvem som venner, naboer osv.? Er det slik at døden er flyttet fra den private sammenhengen over til helsetjenesten? Og i så fall hva preger dødsprosessene når den foregår på helsetjenestens arena? Å overlate denne viktige hendelsen til fremmede profesjonelle hjelpere, kan gi oss en opplevelse av å overlate denne krevende oppgaven i «de beste hender». Men å skjerme oss fra nettopp denne viktige hendelsen i våre egne liv, gjør at vi også står i fare for å distansere oss fra døden som fenomen. Vi blir ikke mindre dødsfornektende, mindre redd for døden som en del av livet ved å skyve den fra oss.

De fleste som dør i landet vårt, dør enten på sykehjem eller sykehus. Hva er det sykehuset og sykehjemmet kan tilby som ikke de nærmeste kan? I hvert fall ikke et levd samliv på godt og vondt.

Døden er sosial, ikke medisinsk, sa Christy Withney fra Hope West Hospice i Colorado da hun deltok på et seminar på Stortinget i 2017. Hun representerte et spesialisert hospice-tilbud som nettopp er pasient- og familiesentrert. 

Det er ikke uvesentlig hva og hvordan vi tenker om disse spørsmålene når livet skal fullføres.

Astrid Rønsen
Astrid Rønsen er en av UAs seks gjesteskribenter. 
        
            (Foto: Privat)

Astrid Rønsen er en av UAs seks gjesteskribenter.  Foto: Privat

  • Utdanning: Kandidat i sykepleie, UiO, 1999
  • Nåværende jobb: Førstelektor, Institutt for helsevitenskap, Gjøvik. Fagansvarlig for tverrfaglig videreutdanning i palliativ omsorg.
  • Tidligere roller i UH-sektoren: Studieleder helsefag ved Lovisenberg diakonale Høgskole, Høgskolelektor HiA (nå Oslomet).
  • Faglige interesser: Utvikling av tjenestetilbud til alvorlig syke og døende og de som skal leve videre - hospice.
  • Er opptatt av: Hvordan styrke profesjonelle utøvere til å stå i utfordrende menneskemøter, jeg jobber fortsatt «bedside» og er nasjonalt og internasjonalt engasjert i hospice-arbeid. Utenom dette: Elsker fjellet og familien min som stadig vokser med flere barnebarn.
Relaterte artikler

Gjesteskribenten:

Når arrogant faglig motstand utestenger andre perspektiver

I krig og kjærlighet er alt tillatt, sies det. Innen ulike fagområder kan en vel hevde at det er mye som tyder på krigstilstander.

Ytring:

Godt samarbeid om lindrende behandling

Den «krigen» og «arrogansen» Astrid Rønsen beskriver, er ikke vårt virkelighetsbilde, skriver to leger som jobber med lindrende behandling.

Ytring:

Derfor er det vanskelig å samarbeide om Hospice

«Hvis våre tilbud og vårt strev med å utvikle tjenester for befolkningen skal lykkes må vi uansett meninger og ståsted begynne å spørre de som er avhengig av våre tjenester» skriver Rønsen i dette svarinnlegget.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

UA mener:

Dekantilsettinger: Utvalget av kandidater er for skrint

Prosessen med å ansette prorektorer er avsluttet. Snart skjer tilsetting av NTNUs dekaner. Sikrer dagens ordning at man får et godt nok utvalg av kandidater? Tja.

Gjesteskribenten:

Jeg valgte å si nei til cellegift

Mitt såkalte valg var jo ikke noe som ble gitt meg. Det oppsto fordi jeg stilte spørsmål.

- Hvorfor er det viktig å diskutere medvirkning?

- Debatten om medvirkning kommer aldri opp ved utenlandske universiteter. Hvorfor er den så viktig i Norge? spurte eksternt styremedlem Maria Strømme.

PST: Kina og Russland spionerer på norsk oljeteknologi

PST mener russiske, kinesiske og andre lands etterretningsorganisasjoner henter informasjon om den Norske oljesektoren.