Gjesteskribenten:

Mitt liv som digital

Du verden, så attikomme en stakkars dame på 48 år (som tross alt og på no time ble en, riktignok selverklært, kløpper på Teams og Zoom) kan føle seg!

Og så har du dem som prater i vei, uten å avmjute seg. De vugger og prater og hører ikke at opptil flere roper «du må avmjute deg!»
Publisert Sist oppdatert

Åtte måneder og tretten dager.

11. mars hadde jeg et tverrfakultært møte som måtte avlyses. (Ironisk nok om PPU i praktisk-estetiske fag. Der har jo Regjeringen i mellomtida gjort om på spillereglene i så stor grad at møteagendaen vår fra mars uansett har endret seg.) Årsaken til avlysningen var at jeg hadde hjemmekontor siden jeg var litt snufsete. ( Ja, jeg hadde covid-19, har det i ettertid vist seg.) Tidlig morgen 11. mars 2020 sendte jeg derfor ut følgende e-post med en nå episk tråd tidsvitnemessig sett:

« Jeg har blitt litt forkjølet og holder meg derfor pga. omstendighetene, borte fra jobb. Jeg kan delta på møtet via Skype på avtalt møterom i Olavskvartalet. Vi kan også ta det på Skype fra hver våre kontor

Svarene var som følger:

« Skype fungerer ikke til denne typen møter. Jeg går for utsettelse

« Enig. Vi finner en ny dag heller. Riktig god bedring

« OK! Da går jeg ut fra at møtet utsettes. Riktig god bedring til Nora!»

Og så videre.

Alle vet hvordan det gikk. Ca. 48 timer etter denne e-postutvekslingen, var alle på Teams og hadde digitale møter. (Og Skype? Hva er det?)

Har jeg fortalt om da jeg stakk innom kontoret mitt rett før sommeren for å endelig ha en kontordag på campus igjen? Jeg kastet de døde plantene (og kaffekoppen med muggen kaffe som så ut som en levende masse fra en dårlig science fiction film. Eller i grunnen en ganske bra science fiction film, så ille så det ut), samt oppdaget at jeg ikke hadde Teams installert på maskina som sto på kontoret mitt? Verktøyet jeg hadde utført all jobb på de siste tre månedene var ikke engang installert på maskina jeg forlot 9. mars. Hashtag raske digitale endringer.

Nåvel.

Nå er vi jo drillet. Jeg er, i all beskjedenhet, dritgod på å lede møter både på Teams og Zoom. Jeg vet hvilket verktøy som passer til hva. Allmøte med studentene? Zoom. Møte i beredskapsgruppa? Teams. Vi er mange som har blitt dritgode på det.

Vi har sågar fått helt nye uttrykk som vi alle forstår hva betyr. Som å «avmjute mikrofonen». Å avmjute mikrofonen gir veldig lite mening, egentlig. (Litt som det trønderske «å slokk på lyset».) Men det er en sjarmerende språklig nødvendighet som plutselig poppet opp. «Ei gammel hånd» likeså. «Er det ei gammel hånd, Tone?» Og ikke bare vet vi nå hva uttrykket «ei gammel hånd» betyr, men vi vet også hva slags ansiktsuttrykk og tilhørende gestikulasjon som hører med når man bekrefter at det er ei gammel hånd. Det er pussig nok som regel ikke et rolig nikk, mer panisk vifting med hender akkompagnert av ville øyne og risting på hodet. Vi forstår at det betyr et bekreftende, til og med rolig og fattet, at «ja, det var ei gammel hånd». Vedkommende er jo mjutet, altså ikke avmjutet, og må ta i bruk hele sitt gestiske språk for å fortelle at hen ikke mente å være på talelisten. Det var bare ei gammel hånd.

Så er det noen fallgruver. På Teams kan man lett komme i skade for å forlate møtet ved en feiltakelse når man egentlig bare skulle slutte å dele skjerm. Avslutt. Det er en underlig følelse de første sekundene når man sitter der helt alene. Eller skru av sitt eget kamera i stedet for å ringe andre man vil ha med i møtet. Det er jo et videoikon begge deler. Imidlertid viser det seg at man ikke får opp kontaktlista ved å skru av eget kamera. Jeg snakker av erfaring. Nyere egenutført forskning peker også på at det er fullt mulig å gå inn i feil møte, sitte der alene og jobbe (fornøyd) uforstyrret mens man venter på andre, inntil man etter fem minutter (eller mer...) forstår at noe må være galt.

En annen fascinerende ting er hvor utålmodige mange er når møtedeltakeren skal rekke å avmjute seg når hen har fått ordet. Det tar knapt et nanosekund før møteleder, og opptil flere andre, roper i mikrofonene sine «du må avmjute deg! Vi hører deg ikke!» Teknologien er lunefull, og ofte må man vente noen flere sekunder enn når et laiv menneske sitter foran deg og har blitt gitt ordet. Jeg tar alltid dette som et hjertevarmt og sjarmerende tegn på at vi mennesker tross alt er ment for å sitte fysisk ansikt til ansikt i dialoger og møter av ulike slag.

Og så har du dem som prater i vei, uten å avmjute seg. De vugger og prater og hører ikke at opptil flere roper «du må avmjute deg! Vi hører deg ikke!» I slike øyeblikk blir jeg faktisk ofte fullstendig sjarmert over kroppsspråket og ansiktsuttrykket til den som prater. Som altså prater mjutet, ikke avmjutet. Man ser mennesket som snakker med kroppen, uten å høre verken stemme eller meninger. Kroppsspråket forsterkes. I disse dager er det nok til å gjøre meg, som per definisjon er håpløst forelsket i menneskeslekten, svært glad.

Jadda. En kløpper i Teams og Zoom og hybridmøter og what have you not. Følte meg på toppen av verden.

Inntil vi i høst skulle gjøre vår sedvanlige rekrutteringsturne om til rekruttering på sosiale medier. (Institutt for musikk har egne opptak med egne frister og egne opptaksprøver på alle våre program, både teoretiske og praktiske. Disse kjører vi helt selv utenom NTNUs system eller Samordna opptak.)

Jeg anså meg selv for å være ganske god på dette med kommunikasjon. Inkludert SoMe, altså sosiale medier. Men i anledning denne digitale rekrutteringen, så tok jeg likevel en prat med mine egne barn som er mellom 20 og 25 år. De bare: «Mamma, du trenger hjelp av studentene dine. Punktum.»

Jaha.

Så da ba jeg studentene mine om det. Og så fikk jeg det.

Hjelp.

Både hjelp og «hjelp».

Du verden, så attikomme en stakkars dame på 48 år (som tross alt og på no time ble en, riktignok selverklært, kløpper på Teams og Zoom) kan føle seg! (For den som stusser over begrepet attikomme så anbefaler jeg å snakke med en trøndersk kollega for begrepsforklaring.)

Selv var jeg, for inntil få uker siden, på et nivå på Instagram som handlet om å 1.) huske at jeg har en Instagramkonto, og 2.) poste bilder der.

La oss si det slik, for å ikke gjøre denne teksten for lang, at allerede det første møtet med studentene (på Zoom), hvor hensikten var en idémyldring samt at undertegnede skulle rettlede dem inn på riktig og ønsket spor, resulterte i at jeg følte meg så oppgradert i digital kommunikasjon at jeg følte meg helt selvlysende.

«Du må legge ut historier, for da kommer de øverst som om de er i en reklamebanner, og så må du tagge noen i historiene, for da kan de dele det i sin egen historie, og da er det flere som ser det øverst som en reklamebanner, og så lager vi høydepunkt temavis hvor vi samler historiene, og vi må selvsagt dele historiene som historier på Facebook også. Skal vi lage en challenge?» Ser dere for dere hvordan øynene mine bare blafret mens jeg tok i mot all denne, for meg, totalt nye informasjonen? Og da har jeg ikke en gang startet med filmrull og IGTV.

Lang historie kort: jeg ga ingen rettledning for å få dem inn på riktig og ønsket spor, for å si det sånn. I stedet ba jeg pent om å få bli med i de kommende møtene de skulle ha, og å få være med i chattetråden de uanstrengt opprettet underveis i det første møtet. Det fikk jeg. Og burde ha betalt studieavgift, egentlig.

Og nå er de i fri utfoldelse der på Instagram og Facebook (@ntnumusikk), og besøkstallene våre skyter i været. Mens jeg knoter meg gjennom Teams og Zoom og innser at det er et helt digitalt univers der ute jeg fremdeles ikke vet noe om.

Men heldigvis er det staben ved musikkteknologi sin tur til å arrangere årets julebord ved Institutt for musikk. På Zoom. Man kan ikke stille med bedre ekspertise enn akkurat dét for å arrangere tidenes digitale julebord!

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.