Kan noen være så snill å lukke vinduet?

Knut H. Sørensen skriver om farene ved trosbaserte fusjonsprosesser i dette innlegget , hvor han går i rette med Ida Munkeby.

- I motsetning til søsteruniversitetene i Oslo og Bergen reagerer NTNU med lydighet på kunnskapsministerens befaling, skriver professor Knut H. Sørensen i dette innlegget.
Publisert Sist oppdatert

I høyt tempo utvikles nå fusjonsplaner som innebærer NTNU skal slå seg sammen med fire høyskoler hvorav tre ligger langt unna. Angivelig skal dette være gunstig for NTNU fordi institusjonen vil bli mye større og få tilført noen få sterke fagmiljøer og en rekke utdanningstilbud på bacherlor-nivå som NTNU ikke har i dag. Prosessen så langt er hermetisk fri for refleksjoner over hvordan fusjonen praktisk skal gjennomføres, hva som skal oppnås og hvilke utfordringer dette kommer til å by på. Det er en frapperende iver etter å kopiere den katastrofale fusjonsprosessen som er blitt gjennomført i Århus, men den er det kanskje ingen som har lest noe om?

Regjeringa: Ideologi foran kunnskap

Norge har i dag en regjering som styres mer etter ideologi enn kunnskap. Regjeringens fremste ideolog er antakelig kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Han tror på prinsippet «jo større, jo bedre», i hvert fall når det gjelder høyere utdanning. «Tro» er et nøkkelord, for kunnskapsgrunnlaget er svakt. Troen ligger til grunn for et radikalt reformframstøt for å endre på strukturen i høyere utdanning i Norge gjennom sammenslåing, gjerne slik at universitetene blir større ved å fusjonere med en eller flere høyskoler. I tillegg skal det lukes i små fagmiljø.

Ideologen Isaksen behøver ingen undersøkelser for å slå fast at små fagmiljøer er dårligere enn store. Han bare vet. Den angivelige liberale ministeren har dessuten skiftet profil og blitt sen-autoritær. Sammenslåing og luking SKAL gjennomføres.

Lydige NTNU

NTNU ser ut til å reagere lydig på Isaksens befaling, i motsetning til universitetene i Oslo og Bergen som foreløpig yter motstand.

NTNUs prorektorer for henholdsvis forskning og undervisning uttaler seg oppsiktsvekkende nok med stor begeistring om de foreliggende planene som de TROR vil være til beste for institusjonen. Organisjonsdirektøren skriver i UA at dette er en mulighet som NTNU ikke kan la gå fra seg («Tidsvinduet står åpent nå»), uten å belegge hvorfor denne muligheten må gripes.

En fusjonsprosess som vil involvere drøyt 40 000 studenter og om lag 6 000 ansatte, spredt på en rekke campuser med til dels store geografiske avstander, baserer seg tydeligvis på ren synsing. Foreliggende informasjon inneholder ingen referanser til relevant forskning om fusjonsprosesser, det er ikke utført noen undersøkelser om kultur, organisering og styring av de involverte institusjonene, og vi har heller ikke fått presentert noen ideer om praktisk gjennomføring, inklusive håndtering av alle de store og potensielt brennbare kulturelle, økonomiske og styringsmessige forskjeller som vanligvis foreligger mellom selvstendige institusjoner. Det eneste vi møter er løse ideer om noen begrensede strategiske muligheter. Kort sagt, en naiv, trosbasert tilnærming.

Høyrisiko-prosjekt

NTNU er et produkt av en 45 år lang prosess som startet med opprettelsen av Universitetet i Trondheim i 1969. Fortsatt er ikke alle interne kulturforskjeller borte, selv om de fleste er blitt fornøyd med NTNU-konstruksjonen. Hvor lang tid vil det gå før et fusjonert stor-NTNU har fått harmonisert administrative systemer, studieplaner, bevilgningssystemer, faglige og profesjonelle kulturer, osv.? Er det produktivt for NTNU å få tilført en lang rekke nye konflikter om regionale hensyn, insentivordninger, fordeling av tid til undervisning og forskning, faglig utforming av et stort mangfold av studietilbud, oppfatninger om hva som er god undervisning og prioriteringer av nye satsninger på forskning og undervisning?

Det er mulig at svaret på dette er ja og at NTNUs ledelse trenger nye utfordringer fordi de mener at målene for det nåværende NTNU er nådd og/eller at dekaner og instituttleder enkelt kan løse de gjenværende problemene. Jeg kunne godt tenke meg at NTNUs ledelse reflekterte mer omkring dette. Fra mitt utsiktspunkt er det liten tvil om at NTNU har et godt stykke å gå når det gjelder å styrke kulturen for god undervisning og forskning tvers gjennom organisasjonen. Men det er kanskje ikke viktig nok?

Ideologiminister Isaksen har startet et høy-risikoprosjekt som gjennomføres i halsbrekkende tempo og som lett kan ende i middelmådighet. Jeg kan med min beste vilje ikke forstå hvorfor NTNU skal ta sjansen på en fusjonsprosess som er så dårlig utredet, så svakt forankret i de institusjonene det gjelder, og med så stor risiko for å gå galt. Forhåpentligvis vil Styret lukke vinduet før konfliktstormene blåser det av hengslene.