UA mener:

Å ta seg friheter med ytringsfriheten

NTNU-forskeren Trond Andresen beskyldes for å spre jødehat. Saken viser hvor vanskelig det er å lære noe av massakren i redaksjonslokalene til Charlie Hebdo.

Publisert Sist oppdatert

NTNU-ansatte Trond Andresen planlegger å gå i 1. mai-tog, i år som i de to foregående, under den selvsnekrede parolen «Det stadige gnålet om antisemittisme er en avsporings-taktikk».

Det mener noen han ikke bør få lov til. Daniel Johansen, kunsthistoriker og NTNU ‘er, argumenterer for at han bør nektes å få ta denne parolen med inn i toget. Johansen får støtte av SVs stortingspolitiker – og tidligere NTNU-ansatte – Snorre Valen.

Å tolke NTNU-forsker Trond Andresens famøse parole som rasistisk og hatefull (”fremmer jødehat”) fordrer et resonnement som går i flere ledd. I Daniel Johansens versjon (støttet av Valen) går det omtrent som følger:

Norske jøder som sier de har opplevd økt antisemittisme de senere år, gjør dette for å avlede oppmerksomheten fra Israels massive overgrep mot palestinerne. Dermed anvender disse jødene påstander om antisemittisme som politisk våpen. Å påstå noe slikt, som Andresen gjør, er å mistenkeliggjøre norske jøder, og nøre opp om klassiske forestillinger som jøder i diaspora som femtekolonnister i statene hvor de bor, klar til å begå forræderi mot disse statene når som helst.

Som man ser, er det nødvendig å gå gjennom 3-4 ledd i resonnementet for å sette jødehaterhatten på Andresens hode. Det er 2-3 ledd for mange.

Det har ikke gått mange måneder siden attentatet mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. Attentatet var et angrep på jødene, og på ytringsfriheten. Hvordan kan lærdommen anvendes på slike tilfeller som en parole i et politisk demonstrasjonstog i Trondheim?

En: Jødehat må bekjempes overalt hvor det er å se.

To: Å forsvare ytringsfrihet er vanskeligere enn man skulle tro.

For å ta den første lærdommen: Det kan ikke være tvil om at hatet mot jødene har vokst i de senere år. Det er heller ingen tvil om at det er blant muslimer fra land i Midtøsten at jødehatet står særlig sterkt. Vi ser det særlig i Frankrike, hvor jøder kjenner økende ubehag og redsel. Vi har også sett det i København og i Malmø. Dette er et objektivt faktum, og undertegnede finner det usmakelig av Trond Andresen å karakterisere europeiske jøders redsel for dette hatet som ”avsporingstaktikk”.

Så er det viktig å sette dette, spesifikke jødehatet, inn i en kontekst. Det er et hat som skriver seg fra staten Israels langvarige, massive overgrep mot det palestinske folket. Det er jødehat i en annen kategori enn den klassiske, europeiske antisemittismen, som foranlediget talløse pogromer i Øst-Europa, og kulminerte i Holocaust. Dette spesifikke jødehatet har en politisk karakter. Det er et hat mot en stat som holder et folk i verdens største utendørs fengsel (Gaza), og som har gått over til å bli et hat mot det folket som utgjør hoveddelen i denne staten (Israel).

Dette politisk funderte jødehatet skal bekjempes der det er å se. Man gjør også klokt i å forsøke å forstå det.

For å ta den andre lærdommen: Andresens karakteristikk av redselen for "antisemittisme" (han setter begrepet i hermetegn) som forsøk på avsporing, kan karakteriseres som usmakelig og utidig, sterkere ord fins. Men det er ikke rasistisk, og det er ikke hatpropaganda.

Om Johansen og Valen hadde gått i mot parolen på uttalt politisk grunnlag, er uproblematisk. 1. mai-komiteen har full rett til å tillate og utestenge hvilke paroler man vil.

Men å ville utestenge parolen fordi man oppfatter den som rasistisk og hatefull er problematisk, fordi rasistiske og hatefulle ytringer er brudd på norsk lov. Dermed blir dette til et spørsmål om ytringsfrihet. Det burde være ganske enkelt: Om et utsagn uttrykker fordomsfulle holdninger overfor bestemte personer eller grupper av personer, og/eller uttrykker hatefulle holdninger mot disse, skal de forbys. Alt annet tillates.

Om arrangørene av 1. mai-toget synes Andresens ytring passer inn i togets politiske budskap, er en sak for seg.