Vannprosjekt i Realfagbygget:

Ble kvitt legionella og kuttet strømregningen med 80 pst.

En effektiv kur mot farlige legionellabakterier pluss en splitter ny varmepumpe, har kuttet elforbruket på sanitæranlegget i Realfagbygget med nær 152 000 kilowattimer.

Energisparing i praksis. - Vi er konstant på jakt etter nye og bedre løsninger for å kunne drifte universitetet mest mulig smart, lønnsomt og miljøvennlig, sier Olav Høyem (til venstre) og Trond Rikhard Haugen.
Publisert

- Så enkle tiltak, og så stor effekt i form av spart energi, tidsbruk og penger, sier overingeniørene Olav Høyem og Trond Rikhard Haugen om prosjektet som NTNU Campusservice er i ferd med å sluttføre.

Store energitap på vann

Realfagbygget, med sine 60 000 kvadratmeter, er et av Midt-Norges største bygg. Det krever enormt med energi å varme tappevann til et slikt bygg, og Høyem og Haugen forteller at, slik tilfellet ofte er i store bygg, nær 60 prosent av denne energien går tapt i sirkulasjon gjennom rørsystemene.

I løpet av prosjektet er elforbruket til sanitæranlegget i bygget sunket fra 516 kilowattimer i døgnet, til under 100. På ett år betyr det en nedgang fra 188 340 til 36 622 kilowattimer. De to overingeniørene har plansjer som viser at kostnadene er gått ned fra 153 000 til knappe 30 000 kroner i året. Og de mener det er mer å hente.

- Vi er konstant på jakt etter nye og bedre løsninger for å kunne drifte universitetet mest mulig smart, lønnsomt og miljøvennlig, sier Olav Høyem og Trond Rikhard Haugen.

De to tar UA med på en liten runde dypt nede under Realfagbygget. Her, fire etasjer under bakken, ligger selve kjernen i det hele. Varmesentralen, med sine intrikate røropplegg, digre varmtvannsberedere, energimålere, den nye varmepumpen og det nye helautomatiske vannrensesystemet til samarbeidsfirmaet Apurgo.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Startet med kamp mot legionella

Prosjektet «Behovsstyrt sanitæranlegg» har altså skapt resultater som ingen drømte om på forhånd. Det startet med et sterkt behov få bukt med mer eller mindre jevnlige oppblomstringer av den farlige legionellabakterien i rørsystemer og tappevann.

Den eneste grunnen til at alt tappevann ved NTNU og andre steder holder 70 grader eller mer, er nemlig legionellabakterien.

- Vi trenger altså så høy temperatur for å hindre at bakterien blomstrer, men vi trenger jo ikke det for å vaske hender eller dusje, sier Olav Høyem. 

Bakterien trives i vannanlegg og vannrør. Den smitter ved at vanndamp infisert med bakterien pustes ned i lungene via dusjhoder, vannkraner, luftrenseanlegg, boblebad og liknende. Den er potensielt dødelig, og i Norge er det rundt 40 tilfeller av legionærsykdommen per år.

Bakterien formerer seg i ledningsnett med begroing, eller mikrofilm, og ved temperaturer over 35 ºC øker de sykdomsfremkallende egenskapene. Faren avtar med økende temperatur, og derfor har klor og varmtvann vært de viktigste metodene for å hindre oppblomstring.

Kunne senke vanntemperaturen med 20 grader

Campusservice sin samarbeidspartner Apurgo har utviklet et system for vannbehandling som dreper legionellabakterien, amøbene den kan gjemme seg unna i, og andre farlige bakterier. Det skjer uten bruk av kjemikalier, men vannet tilsettes svært små mengder sølv og kobber. Firmaet garanterer at deres løsninger er trygge og ikke medfører noen vitenskapelig dokumentert belastning på miljø eller mennesker. Også Innovasjon Norge og Miljøteknologiordningen er med på prosjektet.

Når bakterien holdes nede, kunne temperaturen på tappevannet i Realfagbygget reduseres fra 70 grader til 50 grader. Anlegget er blitt behovsstyrt, slik at NTNU Campusservice kan styre sanitæranlegget ut fra brukerhensyn, slik at for eksempel kantinene fortsatt har tilgang på varmere vann. Dette igjen reduserte døgnforbruket på elektrisitet til tappevann med 215 kilowattimer, eller et årsforbruk på 78 500 kilowattimer.

I tillegg er NTNU Campusservice opptatt av det enorme energitapet på vannet som sirkulerer i ledningsnettet. Av 516 tilførte kilowattimer per døgn, forsvant 354 kilowattimer i tap. I en perfekt situasjon uten tap, trenger man altså bare å tilføre 162 kilowattimer per døgn.

Krympet elforbruk med 80 prosent

- Vi tenker alltid driftsøkonomi. Når vi raskt så disse resultatene, så vi en ny mulighet for en mye mer effektiv måte vi kunne varme opp vannet på, nemlig varmepumpeteknologi, forteller Olav Høyem.

De installerte en vann-til-vann varmepumpe, som krympet elforbruket til tappevannsoppvarming ytterligere. Reduksjonen er gått fra 516 til 100 kilowattimer, altså rundt 80 prosent. En annen fordel med varmepumpen er at den også kan brukes til kjøling. I varmesentralen under Realfagbygget peker Høyem på de svarte rørene fra varmepumpen AquaSnap og forklarer at de er koblet til kjøleanlegget på NTNUs superdatamaskin som står noen etasjer lenger opp.

De to ingeniørene forteller med stor entusiasme om de store mulighetene de nå ser åpne seg for NTNU. De vet med sikkerhet at det er enorme besparelser på å tenke energiøkonomisering på denne måten. Ikke minst mener de at kunnskapen de sitter på må trekkes inn i campusprosjektet.

Sponser flere professorer i året

- Når vi ser disse effektene av dette prosjektet etter bare halvannet år, mener vi det er helt naturlig å fortsette dette arbeidet. Vi samarbeider også med relevante fagmiljø ved NTNU om nye løsninger. For oss handler det om å få mest mulig av hver driftskrone. Samtidig gjør vi noe med CO2-regnskapet og energibruken, sier Trond Rikhard Haugen.

Høyem tilføyer at de er opptatt av at deres innsats bygger opp under universitetets hovedgeskjeft, nemlig utdanning av studenter og forskning. Han sier at kostnadene de sparer, går rett inn i NTNUs driftsbudsjett, og at tiltakene de setter i gang nok kan finansiere flere professorstillinger i året.

Avdelingen har i alle år jobbet med enøk-tiltak, og praktiskerne her har blant annet bidratt til å halvere NTNUs bruk av fjernvarme, fra 40 til under 20 gigawattimer per år.

- Det er ikke alltid at det vi tenker ut finnes, da kan det også skje at vi tenker ut, utvikler og setter systemene i drift selv, smiler Olav Høyem.