Tappet for energi

Hva sakene har til felles? En utmattende forskningspolitisk ledelsesretorikk som svever høyt over vitenskapelig praksis, og som både forsterker og bidrar til det store gapet mellom ansatte og ledere i dagens akademia. Misnøye over fusjonen er bare én av brikkene i mosaikken. Kunne jeg valgt et lydspor for forskningspolitikken, hadde det vært denne.

Tverrfaglighet. På årets NFR kunnskapsgrunnlagskonferanse var tema tverrfaglighet. Det skal det bli mer av i framtida. Generelt skal det blir mer av alt ifølge forskningsministerens åpningstale: «ny, flere og bedre», sa hun og «ny og enda bedre». Hun sa ikke noe om hva som var dårlig fra før. Hun sa heller ikke når godt var godt nok. Arbeidsforskning viser ganske tydelig at det å ha konkrete, realistiske mål som er oppnåelige er helt sentralt for arbeidsmotivasjon og for å unngå utmattelse. Skal alle akademisk ansatte vinne en nobelpris, bli kåret for årets beste foreleser, eller dra i land et senter for eksellense? Er det her målestokken skal ligge?

Hva gjelder tverrfaglighet, så har jeg kommet over svært få som ikke jobber tverrfaglig de siste årene. Og ved å intervjue ca. 60-70 forskere har jeg kommet over en god del. Samarbeid med leger, brukere og på tvers av fag - de fleste holder på sånn. Hva er det disse ropene om mer tverrfaglighet relaterer seg til? Hvilket kunnskapsgrunnlag baserer de seg på? Ikke den nylig lanserte konsulent-rapporten som ramser opp en hel del fraser og stereotyper, som engelske forskere uten kunnskap om det norske systemet har skrevet basert på to månedsverk, håper jeg.

Under konferansens paneldebatt argumenterte rektorene ved NTNU og UiO nok en gang for at man trenger bygg for å få tverrfaglighet. Det minnet meg om en engelsk ordfører som ved et seminar en gang fortalte at hvis han vil bygge en ny svømmehall i sin by og det finnes en ‘obesity-policy’, så skal han argumentere for at svømmehallen er god anti-obesity-politikk. Hvis det finnes en ‘anti-criminality’ policy, så argumenterer han for at svømmehallen kommer til å holde ungdom bort fra gata. Det er flott at de ansvarlige sørger for at midlene kommer. Problemet oppstår hvis de selv begynner å tro på det de sier. Det blir ikke tverrfaglighet gjennom bygg. Aldri har jeg utvekslet et ord med geografene som delte gangen med oss på Dragvoll. Samtidig har jeg mange samarbeidsrelasjoner mellom Dragvoll og Gløshaugen.

Open Science. Ved NARMAs vårkonferanse fikk forskningsadministratorer over hele landet en grundig innføring i Open Science. Det er mye bra i ideen bak dette konseptet. En grunnleggende tanke er å re-organisere forholdet mellom samfunnet og vitenskapen. Vitenskap skal være tettere på samfunnets problemer og være åpen for input, samt dele resultatene rausere. Open Science peker også på at det blir for smalt å vurdere forskning kun etter antall publikasjoner og at vi trenger flere måter å verdsette vitenskap på. Alt dette er fint. Det bærer allikevel galt av gårde når foredragsholdere begynner å argumentere for at forskere må dele resultater så tidlig i prosessen som mulig og administratorer spør hvordan de kan få gamle, konservative professorer til å dele resultater før en forskningsartikkel er ute. For: er det egentlig et vitenskapelig resultat før artikkelen er ute? Jeg vil si nei. Vitenskap blir til vitenskap gjennom en nøysom peer review-prosess. Her spriker den forskningspolitiske retorikken igjen med vitenskapelig praksis.

Foretaksmodell. Hvorfor skal universiteter organiseres som et foretak? Hva konkret er problemet med mangel på institusjonell frihet fra staten? Hvordan utarter problemet ved denne mangelen seg? Hele forskningen og engasjementet mitt er basert på å jobbe for at forskning og universitetene er demokratiske og kommer samfunnet til gode. Selvfølgelig er det bedre at universitetene er bundet til statlige prioriteringer, som er styrt av demokratisk valgte partier, enn av frie markedskrefter, og at det er viktigere å ha ansatte enn eksterne representert i styrene. Hvordan kan det settes spørsmålstegn ved det? Hva er poenget med høyere utdanning og forskning hvis alt utvannes til et rent rotterace om eksterne midler og undervisning utelukkende blir skreddersydd til hva som lønner seg?

Hva skal vi med alt dette, og hva vil folk oppnå? Jeg skjønner det ikke. Det er sikkert endringsviljen min jeg må jobbe med. Eller kanskje må jeg oppsøke psykolog?