Torbjørn Færøvik:

Taushet er ikke gull: Ta Kina-debatten på alvor

«'Alle' gleder seg nå om dagen. De gleder seg over den vellykte kunnskapsreisen til Kina – og de gleder seg til fortsettelsen. Jeg gleder meg ikke,» skriver Torbjørn Færøvik i denne kronikken.
(Foto: NTB, Scanpix)

Foto: NTB, Scanpix

Kunnskapsminister Iselin Nybøs reise til Kina i april fikk stor oppmerksomhet. Ikke bare fordi hun dro av gårde med 250 personer på slep, men også fordi regjeringen synes å legge så stor vekt på akademisk samarbeid med verdens største og farligste diktatur. Ja, for Kina er nettopp det.

Jeg har vært «samboer» med Kina i hele mitt voksne liv. I 1974 tok jeg et hovedfag i moderne kinesisk historie ved Ui0. Senere har jeg besøkt Kina rundt sytti ganger – og jeg har skrevet tre bøker om landet. Den, siste «Maos rike – En lidelseshistorie», utkom i 2012 (hedret med Brageprisen samme år).

Med årene er jeg blitt usedvanlig var for totalitære ideer og  alt som smaker av diktatur. Nettopp derfor er jeg engstelig for utviklingen i dagens Kina. Da landet åpnet seg for verden på 1990-tallet (etter de tragiske hendelsene i 1989), håpet mange at regimet gradvis ville tillate større politisk frihet. Presidentene Bill Clinton og George Bush jr. var overbevist om at det gjaldt å «engasjere» landet med handel og annet, resten ville gå av seg selv.  

Med ett skulle alle til det storslåtte Midtens rike. Vestlige akademikere strømmet til i håp om å bidra på sitt vis. I dag sitter mange forsmådd tilbake. De siste årene har regimet strammet grepet på land og folk, ikke bare ved hjelp av synlig og usynlig politi, men også med avansert teknologi. Med det nye sosialkredittsystemet, kunstig intelligens, digital ansiktsgjenkjenning, DNA-prøver og massiv sensur skal nær 1,4 milliarder innbyggere holdes i sjakk. Målet er ikke å avvikle diktaturet, men å perfeksjonere det.

President og partisjef Xi Jinping er samtidig travel med å gjøre seg selv til Den store leder. Kultusen av ham er økende. På nasjonalforsamlingens vårsesjon vedtok delegatene en grunnlovsendring som gir ham mulighet til å beholde presidentvervet på livstid. Hans uovervinnelige tanker, kalt «Xi Jinpings tenkning», er nedfelt i partistatuttene. Plakatene av ham, som i noen tilfeller er så store at de bare kan løftes med byggekraner, får meg til å tenke på fortidens Mao-dyrkelse.

Et totalitært Kina i sterk vekst utgjør en trussel, ikke bare mot naboene, men også mot fjernere land, mot Vesten og våre liberale verdier. Kina setter oss allerede under press, og våre politikere viker. Der vi før snakket fritt, pakker vi ordene våre inn i bomull. Selv de intellektuelle, de som skal vise vei når alle andre svikter, viser tegn til vakling. Når diktaturet utøver så stor innflytelse allerede nå, hva da om fem år, ti år eller femti år? Har våre universitetstrektorer reflektert over det?

Jeg savner de dypere Kina-diskusjonene i våre kunnskapsmiljøer. I iveren etter å oppnå praktiske resultater i Kina-samarbeidet blir viktige, prinsipielle problemstillinger liggende urørt. Intellektuelle skal analysere, problematisere, se fram i tid og tenke konsekvenser. Faren ved et omfattende akademisk samarbeid med Kina er at diktaturet ufarliggjøres og får en legitimitet det ikke fortjener. Vi risikerer også å bli vevet inn i et avhengighetsforhold som kan bryte med prinsippene for sann akademisk virksomhet.

Det betyr ikke at jeg er motstander av ethvert samarbeid med Kina. I visse tilfeller kan det være riktig og nødvendig. Men vi må være selektive og tenke oss nøye om for hvert skritt vi tar. Når 250 norske akademikere kommer hjem fra Kina og avgir ukritiske, begeistrede kommentarer, gir de inntrykk av det motsatte.

Gunnar Bovim, rektor ved NTNU, hevder at det akademiske samarbeidet med Kina vil virke «demokratiserende» (Dagsnytt Atten 04.04). Denne våren er det ingenting som tyder på det. Enhver som observerer utviklingen i landet, vil vite at det motsatte er tilfelle. Kina går i gal retning, ikke fordi det skorter på akademikere med fromme ønsker, men fordi landet styres av et allmektig kommunistparti.

I det orwellske Kina som nå tar form, vil akademikere og intellektuelle bli ekstra strengt overvåket. Maktens menn har bitre erfaringer med dem. Ved hver viktig korsvei i landets nyere historie har de skapt «problemer». I 1989 sto de bak demokratiopprørene i Beijing og andre byer. I 2008 signerte de Charta 08, et frihetsbrev med krav om demokratiske rettigheter. Blant initiativtakerne var den ikke ukjente Liu Xiaobo. Fremdeles blir de minste tegn til opposisjon kvalt i fødselen. For som salig Mao så riktig sa: «En gnist kan tenne en stor præriebrann.»

«Vi må gjøre våre universiteter til bastioner for kommunistpartiet,» erklærer partisjef Xi Jinping.

Det betyr at det lovpriste Kina-samarbeidet har begrenset verdi. Våre universitetsrektorer må tørre å fortelle det, og hvis de anser seg som sanne intellektuelle, må de stimulere til debatt om temaet – ikke det motsatte. De må også fortelle oss hvilke alternativer som finnes til et bredt Kina-samarbeid. For alternativene finnes.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Ny rapport: 9 av 10 masterstudenter får relevant jobb

Langt de fleste som tar masterutdanning har etter få år en jobb som krever kompetansen deres. Andelen som ikke hadde trengt master varierer mellom faggruppene. 

Studenters helsedata lå åpent tilgjengelig på NTNU-nett

En tabbe førte til at studenters helsedata lå åpent tilgjengelig på NTNUs intranett i to år før man oppdaget hva som hadde skjedd.

Stort engasjement for nybygget ved Studentersamfundet

Nybyggkomiteen ved Studentersamfundet har fått inn over 1500 forslag fra medlemmer og frivillige på hvordan det nye bygget skal se ut. Torsdag kveld blir tre ferdige forslag avduket på huset.

Ytring:

Campus… men hva så?

«Også vi tapere må avslutte Campus-saken, f.eks. ved å gråte noen tårer over forsømte muligheter», skriver professor emeritus Arne b. Johansen i denne ytringen.