Ytring:

Girards syndebukkteori

12 ansatte ved institutt for historiske studier varslet nylig om illegitim maktbruk mot en kollega ved NTNU.

Det er snakk om spenninger og gruppedannelser mellom ansatte, og mellom ansatte og ledelsen som blant annet førte til at verneombudet måtte trekke seg i fjor. I denne krisen, som i andre, har ledelsen ved NTNU valgt å peke ut en person i rollen som syndebukk, i dette tilfelle en tidligere tillitsvalgt i Forskerforbundet, professor Kristian Steinnes.

Syndebukkmekanismen er blitt kjent gjennom den franske teoretikeren René Girard. Mekanismen danner kjernen i hans teorier om interpersonal vold og han betrakter den som avgjørende for etableringen av en sosial orden. Dette kan hjelpe oss å forstå krisen ved instituttet for historiske studier, og ledelsens håndtering av denne. Prosessen utfolder seg på en bestemt måte forklarer Torleiv Haus i artikkelen «René Girard og det mimetiske teori i Vårt Land den 7. oktober 2014.

 Når den kulturelle orden blir truet eller destabilisert kan hele samfunnet bevege seg mot en krisetilstand, skriver Haus med henvisning til Girard: «Krisetilstanden kan utvikle seg til alles krig mot alle eller en voldelig naturtilstand, slik Thomas Hobbes beskriver det. (…) I denne kaotiske tilstanden er det ren illusjon å forestille seg at krisen kan løses ved at partene inngår en sosial kontrakt på rasjonell basis som Hobbes eller Locke tenkte seg. Krisen kan ifølge Girard bare løses ved at aggresjonen transformeres fra "alle mot alle" til "alle mot en".  Gruppen oppnår samling ved å utpeke og utstøte en person som gjøres ansvarlig for krisen, og kan oppnå samme resultat ved å samle seg mot en ytre fiende.» ( Haus 2014)

Utstøtelsen av Kristian Steinnes fra instituttet følger samme logikk. Han utpekes som syndebukk av ledelsen ved NTNU uten at de kanskje forstår motivene bak sine avgjørelser. De forsøker å 1. personliggjøre konflikten ved instituttet, og 2. kanalisere krisen gjennom flytting av en person, og kanskje som en måte å få kontroll over en tidligere ledende tillitsvalgt.  Kristian Steinnes tok i likhet med Hilde Skeie opp uheldige sider ved styreformen i Universitetsavisa; hun reiste spørsmål om ressursbruken, mens han problematiserte instituttlederens, tidligere førsteamanuensis Tor Fagerlands-  bruk av tilrettevisninger. Dette gjorde professor Steinnes på vegne av ansatte. Det kan i beste fall betraktes som naivt av ledelsen å tro at spenningen i arbeidsmiljøet ved instituttet skyldes en tidligere tillitsvalgt i Forskerforbundet.

Regelmessigheten i tvangsplasseringene lar oss ane et mønster som bekrefter de 12 ansattes forståelse av Illegitim maktbruk ved NTNU. Det vil være tilslørende å betrakte utstøtelsen/volden fra ledelsens perspektiv ettersom de dekker over problemene ved instituttet og fraskriver seg ansvar.  Dette skjer ved at professor Steinnes blir tillagt ansvaret for både krisen og løsningen. For å holde sammen må gruppen innbille seg at den tidligere tillitsvalgte Kristian Steinnes er skyldig, og at de selv ikke er det. De ser ikke sin egen aggresjon mot den de har ofret/ utstøtt.

For ifølge Haus tillater syndebukkmekanismen et fellesskap å gjenvinne likevekten etter en krise bare hvis det klarer å skjule for seg selv hva det gjør; «Mytene er tause om den voldelige syndebukkmekanismen, og det er umulig å avsløre denne fra innsiden».   Det dannes myter som inneholder sannheter som gruppen har et sterkt behov for å skjule eller bortforklare. Vi så eksempelvis at den ene gruppen ved instituttet- i den intime kretsen rundt instituttlederen- ikke ønsket at saken ble opplyst i mediene, og vi leste også at ledelsen gikk i dekning bak begrepet «personalsak» i Khrono. De må se prosessene de styrer etter og endre de blinde kreftene som fører til utstøting.

Girards tanke er at enhver sivilisasjon er basert på vold ved at man kanaliserer gruppens rivaliserende, voldelige tendenser mot en forsvarsløs syndebukk (den sykemeldte) fordi de tror at det er han som forårsaker problemene i gruppen.  Det handler om at den ene anklages for all elendighet, og man utrydder elendigheten ved å lynsje offeret. Dette skjedde under andre verdenskrig da jødene ble utpekt som syndebukk, det skjer med flyktninger i en rekke europeiske land, og det skjer i skolegården når enkeltpersoner blir mobbet og ekskludert av gruppen.

Det skjedde også med Jesus. I boken «Kains barn, religion og vold fra det gamle testamentet til 11. september» skriver Torkil Brekke om øyeblikket i historien da en gruppe mennesker gjennomskuet de sosialpsykologiske mekanismene som drev gruppen til å drepe et uskyldig offer.  De klarsynte menneskene var de første kristne, skriver Brekke. Syndebukken var Jesus.  

null
Ledelsens behandling av professor Kristian Steinnes får ingen støtte fra denne Ytring-forfatteren. 

Ledelsens behandling av professor Kristian Steinnes får ingen støtte fra denne Ytring-forfatteren. 

Relaterte artikler

Beskylder ledelsen for «illegitim maktbruk»

Professor Kristian Steinnes er sentrum i en bitter konflikt ved Institutt for historiske studier (IHS). Et varsel om flytting av ham får en gruppe kolleger til å reagere skarpt. – Et uventet og hardt slag, sier Kristian Steinnes om flyttevarselet.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Etikken blir viktigere i søknader om midler fra Forskningsrådet

Hopper du harelabb over forskningsetikken når du skal søke Forskningsrådet om midler? Nå vil det straffes hardere.

Forskere i folkemøte om klima:

- Klima taper mot internasjonalisering

Ytring:

Hvem har rett til å mene noe om Høyskoleparken?

Å fremme et argument ved å prøve å frata meningsmotstanderen troverdighet, er et kjent retorisk knep. Men ikke akkurat tillitsvekkende.

Ytring:

Plagiat – den nye utfordringen for forskere?

Her er en historie om hvordan forskningsjuks kan utføres i praksis. Forskere stjal innholdet i et paper skrevet av Antje Klitkou og hennes kolleger.