Ukerevyen:

«Kan jeg se deg i skrittet?»

Intimgrensene forsvinner når en jobber så mye og tett sammen som gjengen i Ukerevyen. Det blir lite søvn og få studiepoeng, men veldig mye motivasjon. Slik er det å arrangere Ukas største begivenhet. 

Publisert Sist oppdatert

– Vi kommer nok i mål, sier revysjef Marte Guldvog. 

Hun sitter på tribunen i Storsalen på Studentersamfundet, hvor skuespillere, syersker og teknikere vandrer opp og ned scenen. Et blått lys kastes på det mørke tregulvet, og noen skuespillere titter ut av en hemmelig sidedør. I kveld har Ukerevyen premiere for 50. gang.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

LES OGSÅ: Arkitektstudentene åpnet Uka

Stort engasjement, mangel på søvn

– Vi snakker alle bare om revy og det er ikke noe annet som skjer i livene våre for tiden, ler Guldvog.

I ukene før revypremieren er det aldri rolig i Storsalen. Fra åtte om morgenen til seks om kvelden har skuespillerne øvinger, mens kulissegruppen har rommet til disposisjon de påfallende åtte timene. Det gir lydteknikerne seks arbeidstimer tilgjengelige mellom klokka to på natten og åtte om morgenen. Som revysjef må Guldvog følge opp alle ledd.

– Det har vært mange dager med kun tre og fire timers søvn, men mye kaffe og energidrikker gjør susen, sier hun. 

Ved noen tilfeller har hun ikke sovet på to døgn.

– Det handler om hva man gjør det til. Jeg kunne selvsagt valgt å balansere revy, søvn og skole bedre, men jeg har valgt å gi all tiden til revyen. 

For når man først er slukt av Uka-følelsen er det vanskelig å gi slipp på engasjementet. 

– Å ha et felles mål er veldig spesielt. Man får et uvurderlig samhold, sier hun.

«Samfundet var raka fant»

Guldvold er ikke den eneste som blir slukt av Uka. Revyhistorien kan spores tilbake lenge før navnet Uka var et tema. Allerede i 1912 satte en gruppe studenter opp revy, men innholdet var importert med et allerede skrevet manus. I 1917 begynte studentene å lage egenprodusert forestilling som ble satt opp en hel uke for å gi Studentersamfundet en større inntektskilde. 

– Man var rett og slett raka fant, sier skuespiller Sander Eide.

– Det er man fortsatt, ler Guldvog. Hele målet med Uka er jo å tjene penger.

Etter at revyen spilte en hel uke fikk konseptet navnet Uka. Revyen ble så populær at den måtte spilles enda lenger da forestillingen skulle produseres to år senere. 

– Det er faktisk kun én Ukerevy som har vart én uke, ler Eide. Til kontrast settes revyen opp i 31 forestillinger i år.

Gonoré eller Vivillé?

Det er tirsdag ettermiddag og om ikke lenge skal skuespillerene ha prøve. En gjeng på gulvet roper «Har vi et gøy Uka-navn eller??» mens resten av gjengen roper en miks av høylytte «uææææ» og «jaaaaa» og kjører jazzhender mot taket. 

– Dessverre er ikke Uka-navnet Gonoré. Det hadde vært jævlig morsomt, utbryter en skuespiller under lydtesten. 

Årets festivalnavn er riktig nok Vivillé, men revy gir rom for mye fjasing. 

– Årets innhold er fjasetid og hvordan vi nordmenn håndterer verdensproblemer. Hva gjør vi med dem? Det blir veldig mye tøysing, ler Guldvog.

Til sammen er det nesten 180 personer som er involvert i begivenheten. Blant de frivillige finnes kostymeprodusenter, lyd- og lysteknikere, band, kulisserledere, forfattergrupper, skuespillere og produksjonsapparat. Omtrent alle frivillige har noe med revyen å gjøre. Det er ikke rart at revyen kalles Ukas hjerte.

– Hva er det med revy som samler så mange?

– Å jobbe mot et felles mål tror jeg motiverer flere. Dessuten var det jo revy som startet hele Uka-festivalen i sin tid.

Fra Trondheim til Oslo

– Norsk student- og revyhistorie følger hverandre veldig tett, sier Eide. Man ser det i hele Norden: Både Sverige og Danmark har lange tradisjoner med studentrevyer.

– Det finnes også eksempler på at sanger skrevet til Trondheimsrevyene får nasjonal oppmerksomhet. «Lænsmainn i Nyork» av Gustav Lorentzen fra Ukerevyen i 1971 ble en stor radiohit, men det mest kjente eksempelet er allikevel «Det umulige er mulig». Opprinnelig var den skrevet som avslutningen til en Ukesrevy i 1997, men senere har den blitt en DDE klassiker. 

– Det er veldig gøy at ting blir tatt med videre på den måten, sier han.

Revy som nattasang

Selv har Eide vokst opp i Trondheim og Uka har dermed vært en viktig del av bybildet for han.

– For et år siden var jeg hjemme og sang på en sang mens pappa kommer inn og lurte på om det var revylåta fra Uka 1987 jeg sang på. 1987 var året han studerte, og nettopp den sangen pleide han å synge for meg ved sengekanten da jeg var liten. 

Eide er en av flere engasjerte sjeler som ikke har full studieprogresjon dette semesteret. 

– Jeg mener det er både viktig og fint å bruke tid på revy. Det gjør ingenting for meg å ha et litt lengre studieløp bare jeg får deltatt i Uka. Man lærer mye som ikke kan læres på skolebenken. 

– Det er også en del som satser på at det går bra med skippertak i november, sier Guldvog.

Selv har hun ikke vært på skolen dette semesteret, og har fått fritak fra en del obligatorisk undervisning. I november tror hun mange Uke-funker(frivillige i Uka journ.anm) kommer til å låse seg inn på lesesalene og ikke se hverandre før eksamen er over. 

– Da blir det lesning fra åtte om morgenen til ti på kvelden.

Høye ambisjoner

For to år siden ble Guldvog målrettet. Foran henne sto den daværende revysjef som fortalte varmt om hvordan det var å produsere Ukerevyen. Noe rykket i Guldvog. Hun skulle bli revysjef.

– Jeg tenkte «Det der vil jeg gjøre om to år. Det der skal bli meg.»

Hun var allerede med i Samfundets interne teater, og måtte bare søke. 

– Når revyen hadde førpremiere for Uke-funker deltes det ut en rose til hver person i salen som var involvert i revyen. 

– Å se at såpass mange var med bak kulissene var overveldende. Gleden jeg så i øynene på deltakerne var dermed avgjørende.

– Hele produksjonen inspirerte meg veldig: Alle menneskene som er en del av dette og ikke minst hvor utrolig proft det er. Uka-jubileet i 2017 gjorde produksjonen veldig ambisiøs. Da jeg så det ville jeg også ha et innblikk i en slik produksjon.

«Kan jeg se deg i skrittet?»

På Knaus står Silje Marie Helgedalsrud ved et stort bord fullt av stoff, nåler og sakser. Hun er arbeidsleder for sygruppa og har blitt boende i Trondheim et ekstra semester kun for å være med på Uka.

– Jeg må vel få meg jobb snart, sier hun.

Hun stiller seg bak at det er fantastisk å produsere noe stort i fellesskap.

– Det er veldig gøy å starte med et tre meter langt stoff og se at det tar form til noe som sitter kjempegodt på en skuespiller. Det ligger så mye tid i hvert eneste plagg. Å se det ferdige resultatet på scenen gir meg tårer i øynene, sier hun.

Sygjengen har vært samlet minst 32 timer i uka siden 10. august. Det gir flere nære relasjoner. Noen ganger mister samtalen alle hemninger. Under prøving av kostymer kan det være helt normalt å spørre skuespillerne om man kan se dem i skrittet, ler studentene. 

– Det blir få intimgrenser etter hvert, smiler syerskene Bettina Pedersen Bye og Kari Stan Faugstad.

Noen dager er mer kaotiske enn andre. Jentene kan jobbe en hel dag med å sy sammen et plagg som plutselig ikke passer. Da må man sprette opp alle sømmer og starte fra bunnen. 

– Det kan være ekstremt demotiverende. Vi har dager med tårer hvor folk vil gi opp plaggene sine, men på en eller annen måte løser det seg.

Ikke bare bare med 100 år gammel tradisjon

Guldvold rusler tilbake i Storsalen. Skuespillerne har startet øvingen av andre akt. Guldvold virker spent. Det er ikke lenge til premiere.

– For ett år siden var jeg enda mer spent. Hvordan skal vi komme fram til resultatet?

– Hvilke utfordringer har dere møtt på?

– Det som gjør meg mest nervøs er at dette er en såpass lang tradisjon. Å samle alle disse tradisjonene og gjøre alle tidligere frivillige fornøyde er vanskelig. Man vil jo gjerne også gjøre noe nytt og kan dermed møte på utsagn som «men sånn gjorde vi det i fjor», sier hun.

Denne fredagen er det akkurat ett og et halvt år siden Guldvog ble revysjef. Det kan bli en god dag for å vise fram produktet hun har brukt så mye energi på. Forhåpentligvis får hun også sove med god samvittighet.