Nestekjærlighet vil jage frykten vekk

I løpet av de siste dagene har det kommet mange begrensninger på allmennhetens adferd og ferdsel. Skole- og arbeidsplasser har blitt stengt, kulturarrangementer er avlyst og folk flest oppfordres til å reise så lite som mulig for å minimere spredning. Mange har allerede blitt plassert i karantene, og enda flere frykter denne beskjeden. Her kommer noen tanker om hvorfor det ikke trenger å være så ille å være innendørs to uker i strekk.

Sammenfaller med påskefasten

En av årsakene til at folk er bekymret er at man står ovenfor en veldig uvant situasjon. Dette er ikke uten grunn, siden vi iverksetter «de mest inngripende tiltak Norges befolkning har opplevd i fredstid». Mange av oss er vant til å kunne gjøre hva vi vil – når vi vil. Når dette ikke lenger er tilfelle, krever dette en omstilling av måten vi lever på. Heldigvis er mennesker svært tilpasningsdyktige – folk har kommet seg gjennom trange tider før, noen har til og med funnet verdi i å møte motgang.

Koronavirusets ankomst til Europa sammenfaller på passende vis med den tradisjonelle påskefasten. Fasten er en tid for forberedelse, der man i en periode gir avkall på underholdning, nytelse og fest.
I stedet bestreber man å leve enkelt og gi av sitt overskudd til dem som trenger det. I denne artikkelen ønsker jeg å trekke sammenligninger mellom fastetiden og karantenetilværelsen, for å vise hvordan fortiden kan lære oss å se de restriktive (men også helt nødvendige) smittevernstiltakene i et mer positivt lys.

Tidligere preget fasten de fleste sider av samfunnet, og sporene finnes fremdeles i kalenderen. Fastelavnssøndag, blåmandag og fete-tirsdag har fått sine navn etter matvanene som innledet fastetiden. På denne delen av året bremset samfunnet kollektivt ned, mens i nyere tid har spørsmålet om faste hovedsakelig vært opp til enkeltpersoner – inntil nå. Forskjellen med denne «korona-fasten» er at den ikke er selv-pålagt, men kommer fra myndighetene på bakgrunn av helsemyndighetenes ekspertråd. Forutsetningene for å lykkes er likevel mange av de samme – en vellykket faste er gjerne preget av nøkternhet, måtehold og takknemlighet.

Er du den som bukket under?

Siden de nye begrensningene kommer uten- og ovenifra, er det normalt å føle en form for avmakt. Man har mistet litt av kontrollen over eget liv. Da blir det viktig å fokusere på det man faktisk har kontroll over – sin egen reaksjon i møte med utfordringene. Den beste måten å gjenerobre kontrollen på er å innføre og opprettholde gode rutiner. På denne måten vil man kunne øke trygghetsfølelsen, ivareta psyken og holde kaoset på avstand.

Denne omstillingen er ikke bare nyttig for å håndtere den nye hverdagen i karantene, det kan også være berikende dersom man klarer å ta med seg disse verdiene videre. Når alt dette kommer på avstand, hvordan vil man kunne se tilbake på handlingene sine? Vil jeg være den som bukket under for presset og plasserte meg selv i første rekke, eller vil jeg være den som mønstret den nødvendige selv-kontrollen for å trøste de redde, pleie de syke og oppmuntre de motløse?

Frykten er menneskets største fiende, med den lammende effekt den har på motivasjonen. Dersom man tillater frykten å ta overhånd, mister man motet og slutter å kjempe for det gode. Heldigvis finnes det en annen kraft som jager frykten ut av hodet, gang på gang: kjærligheten til sine neste. Dette er ikke en tom klisjé, prøv det selv neste gang du er redd. Tenk på hvor mye du elsker dine familiemedlemmer, venner og kjærester – og du vil finne viljen til å kjempe videre.

Å skjønne hva som er viktig

Selv om karantenen innebærer fysisk separasjon fra sine neste, betyr ikke dette nødvendigvis at man må være ensom. Det finnes fremdeles mange former for tilstedeværelse som ikke forutsetter fysisk nærvær. Som følge av avlyste arrangementer har kreative mennesker allerede begynt å omstille seg og opprettet nye digitale, sosiale møteplasser. Siden eldre mennesker ikke er på nett i samme grad som den yngre garde, og det oppfordres til forsiktighet for ikke å smitte dem, kan dette være en god anledning til å sende dem en tanke og slå på tråden.

Situasjoner som denne kan få en til å innse hvor skjørt livet er, og dermed gjøre det enklere å verdsette alt man er vant til å ha rundt seg. Situasjoner som denne kan få oss til å legge bort hverdagslige bekymringer, og få oss til å innse hva som egentlig er viktig. Situasjoner som denne gir oss muligheten til å sette ned tempoet, og bli bedre kjent med oss selv og våre nærmeste.
Hvem vet, kanskje dette er tiden for å begrave stridsøksen og tilgi et familiemedlem man ikke lenger prater med?

Til syvende og sist blir karantenen hva man gjør den til. Dersom man bestemmer seg på forhånd om at det kommer til å bli uutholdelig, kan det godt hende at det blir det. Men dersom man omfavner karantenen og utforsker mulighetene den tilbyr for personlig vekst – kan man potensielt komme styrket ut av situasjonen, samtidig som man bidrar til å redusere smittefaren for samfunnets beste.