Det vi har sett den siste måneden er hvordan velferdsstaten svarer på kriser. Servert som en felles « dugnad» i kampen mot viruset innførte styresmaktene de strengeste tiltakene i etterkrigstiden for å håndtere smittesituasjonen i landet. Det er interessant hvordan svenskene har valgt en noe annerledes tilnærming enn oss, noe som viser at til tross for at vi deler mye av visjonene for velferdssamfunnet, er det fremdeles forskjeller mellom hvordan nabolandene håndterer krisen.
Koronapandemien avslører samtidens behov for kontroll. Da tiltakene mot viruset ble rullet ut i midten av mars, var mange av reaksjonene i offentligheten knyttet til frykt. Frykt for smitte, for andres manglende smittehensyn, for markedenes kollaps og frykt for usikkerheten. Måten vi har brukt forskjelligartede kontrollsystemer til å håndtere korona-krisen på, vitner om vår tids behov for å temme usikkerhet.
Den sosiale responsen
Koronapandemien som herjer handler ikke bare om et virus, men om menneskers håndtering av kunnskap, eller også hvordan vi reagerer i mangel på kunnskap. Mens mange fokuserer på virusets egenskaper, medisinsk forskning og statistikken over antall døde, er det mye annet som også skjer. Her kan vi lære om hvordan vi forholder oss til trusselen viruset representerer, særlig ved å se på hva som kommer i spill.
Som samfunnsviter er det interessant å følge med på hvordan samfunnet har håndtert den nye krevende situasjonen og hvordan vi forsøker å finne mening i den store usikkerheten viruset har ført med seg. En bekjent med bakgrunn fra medisin nevnte for meg at jeg ikke burde spekulere i hvordan situasjonen ville arte seg videre ut over våren: «Vi har ikke nok kunnskap om viruset ennå». Påstanden overrasket meg, kanskje mest fordi det illustrerte hvordan mange oppfatter krisen vi befinner oss i som et direkte resultat av Covid-19. Det er en positivistisk inngang til å forstå vår nåværende situasjon: Bare vi får nok kunnskap om viruset kan vi fatte objektivt riktige beslutninger for å redusere dødeligheten som følge av viruset. Men de samfunnsmessige konsekvensene vi ser nå, er først og fremst knyttet til den sosiale og politiske responsen på trusselen, ikke til virusets epidemiologiske egenskaper.
Det er politikere som har stengt skoler og barnehager, det økonomiske systemet er ikke skapt for reduksjon i produksjonen og stengte bedrifter i kombinasjon med rekordhøy arbeidsledighet fører til økonomisk depresjon. Samtidig er det vår tillit til styresmaktene som gjør at vi følger rådene vi får fra folkehelseinstituttet og regjeringen. Dette er alle sosiale systemer som inngår i kompliserte nettverk av forbindelser, som samfunnsvitenskapen er langt bedre enn legevitenskapen til å studere.
Risikosamfunnet
Vi lever i en tid preget av utstrakt bruk av teknologi og et generelt raskt tempo. I Norge er vi opptatt av å være en kunnskapsnasjon som satser på skole og utdanning i en konkurransepreget verdensøkonomi. Vår oljerikdom har gjort det mulig å skape en tillitsbasert velferdsstat, som er en relativt trygg utkikkspost til den store sosiale nøden denne krisen vil føre med seg globalt, og vi har, i hvert fall foreløpig, råd til å håndtere de økonomiske konsekvensene av stengte barnehager, skoler og permitterte arbeidere.
Sosiologen Ulrich Beck ga i 1986 ut boken «Risikosamfunnet», som beskrev samtidens håndtering av risiko og de mange menneskeskapte katastrofer som følger måten vi lever på, og som kan fungere som en linse vi kan se håndteringen av krisen gjennom. Risikosamfunnet kan sies å være et "refleksivt samfunn", som konstant både reflekterer over og reagerer på seg selv.
En varslet krise
Risikosamfunnet er et samfunn som i stadig større grad er opptatt av fremtiden og av sikkerhet, noe som genererer en forståelse av risiko. Den moderne verden er preget av teknologisk rasjonalisering som har endret arbeid og organisering på en slik måte at verden endres raskere enn noen gang tidligere i historien. Vi kjøper varer fra den andre siden av kloden, vi benytter verdensomspennende teknologier daglig, og inngår i kompliserte nettverk av varer og tjenester. Dette har gjort livene våre mer bekvemmelige, og vi omfavner tilgangen på varer og teknologier som en sentral del av det å være en moderne verdensborger i dag. Samtidig er globale risikoer en pris vi må betale for den økende tilknytningen mellom oss.
Verdensøkonomien gjør at en virussykdom som først blir et problem i en avgrenset del av verden, i relativt raskt tempo kan spre seg til den andre siden av kloden. Dette skjer på grunn av måten vi reiser og utveksler varer og kunnskap på. Viruskrisen var på mange måter en varslet krise. Forskere har lenge pekt på farene ved virussmitte som følge av økt frihandel. Vi har også nokså nylig blant annet opplevd lignende virus som SARS og MERS med mindre utbredelse. Likevel kom det overraskende på mange da koronasykdommen gikk fra å være et problem for kineserne til en global risiko som måtte håndteres av verdensomspennende organisasjoner, nasjonalstater og av enkeltindividet.
Vi skaper også krisene
Koronakrisen har mange paralleller til andre utfordringer verdenssamfunnet står overfor. Mens mange mener klimakrisen er en medieskapt krise, er det internasjonale forskningsmiljøet på global oppvarming samstemte, verden blir varmere. Men opplevelsen av den medieskapte krisen henger nok sammen med hvordan mediefokuset endrer seg over tid. Noen forsøk på avsløringer av « fake news» handler således om at det faktisk også stemmer at medier kan sette dagsorden gjennom måten de kommuniserer på, og hvilke tema som får oppmerksomhet er avhengig av om noen ønsker å konsumere nyhetsstoffet. Mediene bidrar således til å skape oppmerksomhet, men det betyr ikke utelukkende at det de dekker kun er sosialt konstruert, derav misforståelsen om at noe enten er en objektiv sannhet eller en sosial konstruksjon.
Svært mange fenomener i dag er både en objektiv sannhet og gjenstand for forhandlinger gjennom media. Sosiale medier har skapt kommunikasjonskanaler for klimaforkjempere som tidligere ikke hadde fått like stor oppmerksomhet. Nå er det mulig å gå viralt med en skolestreik for klimaet. Klimaproblemene er samtidig ikke noe som har oppstått nylig, men er resultatet av hvordan vi utnytter naturen og av det moderne menneskets forbruksmønstre.
Det største sosiale eksperimentet
Etterpåklokskapen avslører altså at vi faktisk har underkommunisert potensielle trusler. Plasten vi finner i havet har hopet seg opp gjennom manglende søppelhåndtering gjennom flere generasjoner, i tillegg til manglende kunnskap om hvordan den blir værende i økosystemet. Mediene har derfor mye å si for hvordan risikoer blir formidlet og forstått av befolkningen, og de blir ofte styrt av markedsmekanismer som forsterker sensasjonspregede nyheter. Verdenssamfunnets omfattende sammenflettethet gjør oss altså avhengige av hverandre, men samtidig også mer bundet til hverandres kriser.
For noen tiår siden var den store risikoen oppfattet å være atomkrig og frykten for nedsmelting av atomkraftverk. Krisene som verdenssamfunnet må håndtere er mange. Derfor fikk det kanskje mindre medieoppmerksomhet at Korona-viruset viste seg å overbelaste helsevesenet i den hardt rammede byen Wuhan i Kina. Kinesiske styresmakters utstrakte bruk av smittevernutstyr, i haste-tiltak som kraftig økt sykehuskapasitet og bruken av tvungen karantene for millioner av mennesker fikk ikke særlig stor medieoppmerksomhet i Norge før krisen nådde vårt eget kontinent.
Nå er det nesten ingenting annet enn «koronanyheter» i alle medier, og flere skriver på Facebook at de må slutte å følge med for de blir overveldet av den negative informasjons-strømmen i alle nyhetsformidlere nasjonalt og internasjonalt. Det er ikke rart. Denne krisen kommer til å bli den mest dokumenterte globale hendelsen noensinne, og vi befinner oss alle sammen i verdenshistoriens største sosiale eksperiment med smitteforebyggende tiltak som i stor grad innskrenker friheten til enkeltindividet. Samtidig er dette også en menneskeskapt krise.
Tiltak for å få kontroll
Det er vårt samfunns respons på risiko som fører til at vi innfører ulike tiltak, og det er forståelsen av behovet for kontroll som gjør at vi aksepterer dem. Kontrollen gjenoppstår ved at vi reduserer den komplekse usikkerheten til noe enklere, noe vi kan håndtere, noe mer konkret. De fleste tiltakene mot viruset handler derfor også om å bidra til en følelse av at vi har kontroll. WHO anbefaler tiltak for å begrense spredning av viruset, og sikre at helsesystemene i de rammede landene ikke skal kollapse. Regjeringen i Norge fører en rekke tiltak mens kommunene har egne planer for å håndtere krisen.
Risikosamfunnet, som Beck beskriver, gjør at en rekke aktører og organisasjoner må vise hvordan de kan håndtere trusselen gjennom konkrete handlinger. Vi lever nå i en tid preget av mange ulike handlingsplaner. Universitetet er også en organisasjon som må skape trygghet gjennom å iverksette tiltak, og man var også her tidlig ute med å utarbeide egne retningslinjer for virksomheten. Tiltakene er knyttet til at de ansatte som hovedregel skal ha hjemmekontor, studentene ikke får møte på campus og universitetsbiblioteket er stengt. Undervisning og forskning er forventet å skulle fortsette som før, da gjennom nettbaserte løsninger. Alt dette skal skape trygghet for oss i en tid preget av usikkerhet.
Når tiltakene er forvirrende
Samtidig finner vi at noen tiltak ikke er basert på de samme vurderingene, og løsningene er forhandlet mellom ulike typer av forventninger. Man skal altså forhindre smitte, sørge for trygge rammer som vi er villige til å følge, samtidig som normal virksomhet ikke bør rammes for hardt.
Mange kommuner har innført egne smittetiltak. Et eksempel er den såkalte søringkarantenen som skapte en opplevelse av trygghet for innbyggerne i Nord-Norge, men som av regjeringen ble betegnet som unødvendig fordi kommunenes tiltak rammet økonomien i for stor grad. Noen tiltak er også direkte motstridende, noe som kan skape kognitiv dissonans hos flere. Når foreldre som ikke vil sende barna tilbake til skole og barnehage blir bedt om å forholde seg til fakta, mens det samtidig er uklart hva faktaene egentlig er, opplever de at innsatsen de har lagt ned i dugnaden plutselig er mindre viktig. Dette skaper ny usikkerhet. Man kan også snart dra til frisøren som ikke har noen mulighet til å holde to meters avstand, mens vi fremdeles ikke får møte kollegene våre på kontoret eller omgås med venner på fritiden.
Her kan dessverre ikke legevitenskapens kunnskap om virusets egenskaper hjelpe oss, for dette er dilemma som skapes av kompliserte forhandlinger om legitimitet. Forvirrende tiltak vil vi nok se flere av i tiden som kommer, ettersom ulike organisasjoner og aktører er tvunget til å komme med tiltak for å håndtere nettopp usikkerhet. Da avsløres det hvordan krisen også er sosialt skapt.
