Gjesteskribenten:

Norge er ikke rustet for dagens befolkning

Til tross for stort fokus på hva pandemien har ført til i Norge, så er det sider ved den som i altfor liten grad blir satt fokus på.

En krise går som regel hardest utover de som har det tøft fra før. Hvordan har vi greid å ivareta disse gruppene? spør Gunhild Thunem.
Publisert Sist oppdatert

Du trykker på nettlesere for å få en oppdatering på nyhetene, skrur på radioen eller setter deg ned foran TV, det er korona som går igjen over hele linjen. Ulike konsekvenser av restriksjonene vi har blitt pålagt samt ulike teorier om smittevern og smittespredning diskuteres og problematiseres.

I all hovedsak er det konsekvensene i Norge vi fokuserer på, har vi blitt for navlebeskuende? Hva er konsekvensene ute i verden?

Hva med de som ikke har tilgang på rent vann, eller hånddesinfeksjon? Hvordan går det med barna i Moria-leiren? Hva med flyktningkrisen, er det slutt på den? Og hva med andre viktige saker som går under radaren i disse tider.

 I Ungarn ser det politiske styret krisen som en anledning til å innføre lover som vil få alvorlige konsekvenser for transpersoner. Når media snur rygge til og aktivistene sitter hjemme, kan usosial politikk få fritt spillerom.

Smittetall i somaliske miljø

I Norge ble inkorporeringen av konvensjonen for menneskerettigheter for personer med funksjonsvariasjon nedstemt da den ble behandlet i forrige uke. Altså ønsket ikke stortinget å likestille mennesker med funksjonsvariasjon med resten av det norske folk. Dette fikk forbigå uten særlig diskusjon.

Til tross for stort fokus på hva pandemien har ført til i Norge, så er det sider ved den som i altfor liten grad blir satt fokus på. En krise går som regel hardest utover de som har det tøft fra før. Hvordan har vi greid å ivareta disse gruppene? Det er få mediesaker som ser på hvordan koronakrisen påvirker de funksjonsvarierte, de med annen etnisk bakgrunn, de eldre, eller de med psykiske vansker.

I den grad minoritetsgruppene får fokus, bidrar sakene ofte til å skape ytterligere polarisering og fremmedgjøring. Eksempel på dette er sakene rundt smittetallene i det somaliske miljøet. Når smittetall presenteres uten nyansering av årsaksfaktorer, har dette ført til en ekstra belastning og stigmatisering av det somaliske miljøet. Så snart tilpasset informasjon var på plass, sank smittetallene.

Det flerkulturelle miljøet har selv gjort en kjempedugnad med telefonsamtaler, dørbanking og digital informasjon. Dette er en informasjon som burde kommet fra statlige organer fra dag 1 i pandemien. Tegnspråktolk var heller ikke på plass på de første pressekonferansene, når tolken først var på plass var det ikke alle TV-kanaler som inkluderte bildet av tolken i sine sendinger.

Behov for økt kompetanse på mangfold

Pandemien har vært en temperaturmåling som avdekker at Norge ikke er rustet for dagens befolkning. Det norske folk er mangfoldig, vi har ulike kulturer, kjønn, legninger, religioner og bakgrunn. Det vi har sett så langt viser med all tydelighet at vi trenger økt kompetanse på mangfold på alle nivåer. Helseinformasjon må ut til alle. Vi trenger et helsevesen som er rustet til å møte hele befolkningen.

Har vi på NTNU greid å ivareta mangfoldsperspektivet i denne perioden?

Da Norge ble stengt ned, skulle hundrevis av sykepleierstudenter ut i praksis. Vanlig veiledet praksis ble avlyst, og ble erstattet med arbeidspraksis, hospitering og læringspakker. Dette grepet ble tatt for at studentene skulle kunne oppfylle kravene til kompetanse og studiepoeng i perioden. Når de fleste av læringspakkene har tatt form av skriftlig arbeid, så er dette kanskje ikke spesielt inkluderende. For studenter som sliter med skriftlig fremstilling så var det kanskje nettopp i praksis de skulle vokse og få vise seg frem.

Jobbe til klokken 18?

Alle vi som har jobbet med å få på plass en alternativ praksis, har lagt ned enormt mange arbeidstimer. Vi har gjort så godt vi har kunnet med de ressursene vi har hatt, men dette er noe vi må ta med når vi i etterkant skal evaluerer hvordan vi har håndtert situasjonen.

Nå planlegges åpning av campus, og jeg tror både studenter og ansatte har godt av å komme seg tilbake til undervisningssalene og kontorene. Smittevernhensyn må tas, så det vil bety redusert antall studenter på campus samtidig. Utvidelse av undervisningstiden frem til klokken 18 er et av forslagene som har kommet frem. Dette er jo i utgangspunktet et godt forslag for å utnytte romkapasiteten, men har man da vurdert hvordan dette vil påvirke småbarnsforeldre, og kanskje spesielt enslige forsørgere?

Redusert antall studenter på campus vil automatisk føre til at man går en delvis digital høst i møte. De fleste av oss har tilegnet oss kompetanse og erfaringer på dette i denne perioden. Diskusjonene rundt bruk av digital undervisning har vært mange. Ulike fagmiljøer har ulikt syn på digital undervisning, noen ser på utstrakt bruk av digital undervisning som en mulighet, andre som en trussel. Det er mange spørsmål som må besvares før man kan nærme seg en konklusjon på hvor effektiv digital undervisning er, og hvilke pedagogiske metoder som kan anbefales digitalt. Sist, men ikke minst, hvilke fag egner seg for digital undervisning. Dette haster det med å få svar på. For å sikre studiekvaliteten må vi ta med oss mangfoldsperspektivet når det konkluderes, og det kan ikke være hver enkelt lærer som skal ha ansvar for å vurdere dette alene.

Trives ikke med digital hverdag

Hvordan digital undervisning påvirker studentene vår er en ting, men det blir også viktig å se på hva dette gjør med oss som undervisere.

For egen del må jeg si at jeg ikke akkurat trives med den digitale hverdagen jeg har fått. Undervisningen min blir til sammen med studentene, både verbalt og nonverbalt språk er med på å forme undervisningen. Det å snakke til et kamera eller en svart skjerm, gir langt fra samme dynamikken, om det gir noen som helst dynamikk. Relasjonskompetansen er sentral i sykepleieryrket, og dette kan ikke utvikles foran en pc. 

Digital undervisning er et godt verktøy som vi må ha et bevisst og reflektert forhold til. NTNU bør ha en overordnet strategi for hvordan man skal planlegge den digitale høsten. Denne strategien må de enkelte instituttene skreddersy og operasjonalisere. Hvilke fag bør prioriteres på campus og hvilke fag egner seg for digital undervisning. Når disse strategiene legges, må man sørge for at man ivaretar mangfoldet av studenter og ansatte som vi har på NTNU.