Det middelmådige universitet

I stillingsannonser skryter universitetsbyråkratiet ved NTNU stundom på seg at det er en "kunnskapsorganisasjon", og tilbyr arbeidsoppgaver som kontroll, system og rutiner. For oss professorer stemmer slike arbeidsoppgaver godt med hvordan vi opplever avmakten overfor et byråkrati som hersker etter prinsippene Dokumentér, Rapportér, Evaluér, Publisér (akronymet er treffende: DREP kreativitet, initiativ og arbeidsglede). I økende grad velger universitetene å organisere seg etter et mønster med streng definisjon av arbeidsoppgaver, vekt på kommando og kontroll samt standardisering og kvantitet som viktigste målestokk, ikke ulikt den katolske kirke eller tidlig 1900-talls industriproduksjon. Vi påtvinges kommando, kontroll og et absurd press for å skaffe penger samtidig som NTNU har en halv milliard de sliter med å få brukt opp. Etter vårt syn skal universitets mål være å søke viten og sannhet. Hos oss er målet å skaffe penger! Undervisning og forskning går ut på å få flest mulig gjennom et system som kun teller studiepoeng og publikasjoner. Om studentene lærer noe har liten betydning.

Det krampaktige behovet for telling og måling uten at man riktig forstår hensikten fører til en ubehagelig konsekvens: Hvis man ikke kan måle det man vil oppnå, oppnår man det man måler, dvs. man blir veldig flinke til å telle de mest meningsløse ting. I dagens klima er det produksjon for budsjettnøkkelen som teller. Det gjør akademia mer og mer snuskete. Som ordtaket sier: "Nød lærer famlende forsker å fuske, og tomme tanker romler mest". Lær deg knepene; gå sammen med kolleger og avtal gjensidig forfatterskap for alt dere publiserer. Vips, så flommer publikasjonene, karrieren skyter fart, og byråkratiet jubler. Her er det bare fantasien som setter grenser. Fem middelmådige artikler uten innhold teller mer enn en artikkel av høy vitenskapelig kvalitet! Byråkratene teller bare, for dem er innholdet komplett likegyldig. Likevel skal instituttene lage strategiplaner. Vi blir etterhvert mestere i øvelsen "tilløp uten hopp" der det gjelder å holde flest mulig møter og seminarer samt å formulere mest mulig svada, hvoretter alt forblir som før. Fantasiplanene, ikledd kansellispråk og prokuratorknep, har vist seg omtrent like virkningsfulle som den katolske kirkens avlatsbrev. Til syvende og sist fattes de konkrete beslutningene etter bikkjeslagsmålsprinsippet.

Saksbehandlere har skyttergraver, nemlig systemene som de dekker seg bak, enten det er regelverk eller forstenede datasystemer. Ethvert spørsmål blokkeres kontant med at "systemet krever det", dvs. det sitter noen byråkrater bak, de har laget instrukser som veier tyngre enn sunn fornuft og man lar seg definitivt ikke forvirre av fakta. Mot dem kan intet reflektert menneske oppnå annet enn skallebank! Det er dessverre ikke bare universitetene som er befengt av denne smitten som kom fra England og USA på 1980-tallet. Viruset kalles NPM (New Public Management), og det finnes ingen kjent vaksine eller kur. Foruten utdanningssektoren er også helseverket, NAV, jernbanen og andre offentlige sektorer så hardt rammet at de neppe kan reddes.

Med sykdommen følger også undertrykking av demokrati og ytringsfrihet. Fortsatt "velges" instituttbestyrere blant likemenn, men det er ofte bare en kandidat å velge blant til denne uriaspost hvor man utsettes for et umenneskelig press både ovenfra og nedenfra. Skal du ha håp om å få sitte ved dekanus’ bord må du være ja-menneske, men da kan du til gjengjeld tillate deg å være bøllete overfor kolleger som ikke passer inn. Her er det viktig at ingen skal tenke nytt eller annerledes. Det gjelder å være mest mulig konform, dvs. "normal" slik at avvikende tanker ikke forekommer. At normal ikke er annet enn gjennomsnittlig vises i de middelmådige resultatene universitet presterer på internasjonale rangeringslister. Den kreative tanke krever fritt spillerom uten regelverkenes tvangstrøyer.

Hvordan skal en reagere på ideen om at kvalitet skapes gjennom jus og byråkrati også er i ferd med å forvitre utdanningen av sivilingeniører? Under dekke av ”Kvalitetsreformen” har man gått drastisk til verks med ”Kvalitets­sikringssystem” (reglementer, prosedyrer, skjemaer og formularer), samt kurs i ”Jus og regelverk ved evaluering, sensur og behandling av klager på sensur”. Faglig innhold og pedagogisk opplegg snakkes det lite om. Byråkratiske formaliteter og juridiske spissfindigheter florerer, mens læringskvaliteten forvitrer.

Som et første tiltak vil vi foreslå å fjerne fakultetene. De er kun et lag av byråkrati, som med fjonge navn og titler plager oss med planer og rapporteringskrav, men er uten noen funksjon innen hverken undervisning eller forskning. Studentene tas opp til studieprogrammer og instituttene bidrar med ressursene. Enkelt og greit; en milliard spart, og mye tid til overs!

Fremragende akademiske prestasjoner kommer som resultat av entusiasme og konkrete handlinger, mens svulmende organisering og overdreven vekt på kvantitet aldri kan frambringe noe utover det middelmådige, om enn på en svært kostbar måte. I en nøkkelnovelle i tidsskriftet Minerva lanserte professor Arild Pedersen ved Universitetet i Oslo begrepet "Admiversitetet". Det er ubehagelig treffende. NTNU vil nok forbli et middelmådig universitet!