Undervisningsmetoder og læring – et samspill

Uklare begreper

Jeg ønsker å knytte noen betraktninger til en debatt der det brukes ganske mange begrep som neppe kan sies å ha analytisk kraft, og som dermed ikke bringer forståelsen videre slik at læringsprosessene blir mer effektive. Forelesning er ingen gitt størrelse, men representerer et utall av varianter, noen gode og noen dårlige. Alternative undervisningsmåter er også vanskelig å bruke som et analytisk begrep i jakten på effektiv læring. Å huske er en primitiv form for læring. Da vet en kanskje hva og hvordan, men lite hvorfor ting er som de er. Forståelse er avhengig av å kunne svare på hvorfor ting er som de er. Når en har forstått trenger en ikke å huske så mye, for forståelsen er en type minne som er lett å hente fram og som har lang holdbarhet. Å huske er langt på vei en overfladisk form for læring der kapasiteten raskt blir overbelastet.

Undervisningens funksjon

På de universitetspedagogiske kursene har vi følgende definisjon på undervisning: All aktivitet som legger til rette for læring. Det betyr at undervisning ikke er det samme som læring, men at undervisningsmetodene skal støtte studentenes læringsarbeid. Å lage et godt kompendium eller relevante og gode øvingsopplegg blir derfor en del av undervisningen. Hva studentene husker etter en forelesning blir derfor et ganske uinteressant spørsmål. Det sentrale blir heller å stille spørsmål: Hva gjør studentene av forberedelser før de kommer, og hva slags arbeid gjør de i etterkant av forelesningen/undervisningen? I et slikt perspektiv blir det interessant å se på forelesningens funksjon og på foreleserens rolleforståelse. Hva tenker foreleseren er sentrale oppgaver?

Etter å ha observert mye undervisning på NTNU de siste 20 årene ser jeg at mange forelesere ser det som sin hovedoppgave å presentere mest mulig stoff på en refererende måte. Det vil i de fleste tilfelle oppleves som kjedelig. Et stort steg framover vil være om stoffet ble presentert på en reflekterende måte ved at det blir stilt spørsmål ved hvordan og hvorfor kunnskapen er utviklet. Forskningsmetodenes styrker og svakheter kan drøftes slik at det blir mulig å ta stilling til kunnskapens gyldighet i ulike kontekster. I et reflekterende perspektiv vil det være naturlig å inviterer studentene til å delta ved bruk av summegrupper og korte oppsummeringer, noe som blir svært tydelig ved hensiktsmessig bruk av flipping, men som også kan gjennomføres uten denne teknologien.

Forelesning er input, læring er bearbeiding av input

Sentrale utfordringer knyttet til undervisningsarbeid er å gjøre det mer dialogbasert, invitere og kreve studentdeltakelse, og synliggjøre relevans og sammenheng. Undervisning er noe langt mer enn bare forelesning, men etter som denne undervisningsformen er ganske utbredt, velger jeg å fokusere på denne i første omgang. Enkelt sagt kan en si at forelesningen representerer en masse input for studentene. Input er informasjon. Kunnskap blir det først når denne informasjonen er bearbeidet, dvs. når læringsarbeidet er gjort. Dette læringsarbeidet kan delvis gjøres på forhånd, delvis på selve forelesningen og mest i etterkant i form av øvinger, kollokvier, oppgaver, ekskursjoner, presentasjoner og seminarer for å nevne noen former. Ulike fag vil ha ulike tradisjoner her, og fagenes egenart vil medføre ulike måter å arbeide hensiktsmessig på.

Foreleseren som læringsleder

Alle fagområder representerer et stadig voksende fagunivers slik at det etter hvert er enorme informasjonsmengder å forholde seg til. Den kompetente lærer skal introdusere studentene for dette faguniverset gjennom sitt utvalg av tema, presentasjon av metoder, begreper og fagstruktur. Dette er etter min mening av uvurderlig betydning for å støtte studentene i deres læringsarbeid. I tillegg bør foreleseren betrakte seg som en arbeidsleder for studentenes læring. En leder presenterer mål, inspirerer og motiverer, prioriterer, koordinerer, bidrar til oversikt og sammenheng, inviterer til problemløsning og refleksjon, og gir tilbakemeldinger som stimulerer studentenes læringsarbeid. Kjernen i dette arbeidet er å bidra til at studenter utvikler en oversikt over faget og en analytisk kompetanse som gjør dem i stand til fortsatt læring innenfor området etter hvert som forskningsfronten beveger seg. Kommunikasjon og dialog blir derfor bærende elementer, og det er ferdigheter som kan trenes. Mine observasjoner avdekker at en del universitetslærere både trenger en del trening og en klarere rolleforståelse.

Alternative undervisningsformer og utdanningskvalitet

Etter som begrepet alternative undervisningsformer stadig dukker opp, vil jeg tenke litt høyt rundt det. Studentrepresentantene trekker fram PBL og Eksperter i team. Dette er nyttige og spennende måter å jobbe på fordi de stiller store krav til deltakelse og fordi styrken i disse arbeidsformene er at de fremmer forståelse bedre enn andre metoder. Samtidig er de svært tidkrevende. Et studium kun basert på disse metodene ville derfor kunne bearbeide en begrenset mengde fagstoff. Verdien ligger først og fremst i at studentene utvikler samhandlingskompetanse og problemløsningskompetanse. Når den er erfart og bevisstgjort tar de den med seg inn på andre undervisnings- og læringsarenaer slik at de forholder seg til den informasjonen de får der på en mer kvalifisert måte. Læringsstrategiene blir mer effektive og evnen til å analysere og prioritere hjelper dem til en mer effektiv læringsprosess. For meg vil det derfor gi bedre mening om en hadde snakket om supplerende eller utvidete undervisningsformer. Arbeidsmåten (metoden) kan i noen sammenhenger betraktes som en del av pensum fordi den gir studentene et større repertoar av metoder i sitt eget læringsarbeid. Et studie skal derfor kontinuerlig både øke faglig oversikt og innsikt, og bidra til bedre læringsferdigheter i form av flere metoder og økt bevisstgjøring. Å sette metodene opp mot hverandre blir meningsløst. Metoder er ikke gode eller dårlige i seg selv, men mer eller mindre hensiktsmessige i forhold til det man ønsker å oppnå.

Sentrale sider ved utdanningskvalitet og effektiv læring blir derfor å balansere ulike typer undervisningsformer, problemløsningsmetoder og læringsarenaer på en best mulig måte. Koordinering, logistikk, oppfølging, veiledning og vurdering blir derfor sentrale utfordringer i arbeidet med å legge til rette for studentenes læring. Ferdighetslab. og klinikk på medisinerstudiet er ikke strukturert som PBL, men erfaringer fra arbeidsmetodikken i PBL bidrar til at studentene møter disse arbeidsformene på en mer bevisst måte. Læring og undervisning er komplekse virksomheter som fordrer høy grad av bevissthet og tilstedeværelse. Og det er to parter i dette arbeidet. Det er derfor viktig med en debatt som kan bidra til å tydeliggjøre disse to komplementære rollene på en slik måte at samspillet mellom dem gir mest mulig effektiv læring. På grunn av kompleksiteten må denne debatten foregå mer eller mindre kontinuerlig.