En middelmådig professors bekjennelser

Aftenposten publiserte 26.02 et leserinnlegg og en artikkel om kvalitet i forskning. Konklusjonen er at norsk forskning er middelmådig. Jeg har i den forbindelse en bekjennelse å komme med: Jeg heter Lise, jeg har nettopp fylt førti, jeg er professor ved NTNU, og ... jeg er middelmådig.

Jeg har aldri publisert i Nature eller Science og jeg tviler på om jeg noen gang vil gjøre det. Jeg blir ikke motivert av konkurranse- eller publikasjonspoeng, og jeg har ikke noe ønske om å være eksellent bare for å høste anerkjennelse. Med mine 4 år som fast vitenskapelig ansatt, 55 oppføringer på Google Scholar, 439 siteringer og en h-index på 12 (i følge samme base) når jeg ikke engang de store gutta til knærne.

Jeg drar inn EU-finansierte prosjekter, jobber med universiteter, institutter og bedrifter nasjonalt og internasjonalt. Jeg har initiert et nytt fagfelt, jeg elsker å drive formidling, og jeg har vært gjesteprofessor på Harvard. Jeg har brukt tid på styre- og tillitsverv både på og utenfor universitetet. På tross av dette, og på tross av at jeg til tider har jobbet så mye at familien min snart lurer på om jeg fortsatt bor hos dem, vil jeg bli evaluert som middelmådig. Så, hva er det da som driver meg?

Svaret er at jeg ønsker å være en del av noe som er større enn meg selv. Jeg ønsker å gjøre en forskjell. Noen gjør en forskjell gjennom grunnforskning som publiseres i høyt rangerte tidsskrift. Jeg har valgt en annen og mer anvendt tilnærming. Betyr det at min forskning er uten nytte og betydning for samfunnet?

Jeg blir motivert av å ha en mulighet til å gjøre livet bedre for andre. Jeg brenner for utvikling av medisinsk diagnostikk og -teknologi. Jeg ønsker å bidra til bedre helse, mer kunnskap og gjerne også næringsvirksomhet og innovasjon. Måles slike verdier godt nok i dag? Er det plass til forskere som meg i fremtiden?

Vi må satse på kvalitet i alt vi gjør, og på å bygge robuste fagmiljø. Ikke alle kan eller skal være eksellente. Vi trenger en diskusjon om hva vi legger i begrepet kvalitet. Vi må ivareta spissene og grunnforskningen, men samtidig ta vare på talentene og de nye bidragene. Hva gjør vi for å gjøre de nest beste bedre? Ivaretar vi bare spissene og elitemiljøene ender vi fort opp som grunnforskningsfundamentalister.

Jeg er stolt av å være ansatt ved NTNU og mener jeg har verdens beste jobb. Jeg får lov til å jobbe med unge mennesker som vil noe og som kanskje ikke alltid skjønner hvor stort potensiale de har. De kommer til å være med å forme næringslivet og industrien i Norge fremover, og bidra til vår produktivitet og konkurranseevne. For å kunne gi dem det best tenkelige utgangspunktet er det viktig at jeg er en god forsker og at jeg kan faget mitt. Er det nok å være middelmådig da?

(Denne teksten ble publisert i går onsdag i Aftenposten.)