En middelmådig professors bekjennelser

"Jeg heter Lise, jeg har nettopp fylt førti, jeg er professor ved NTNU, og ... jeg er middelmådig." Slik innleder NTNU-professor og Teknapresident Lise L Randeberg sin bekjennelse.




Aftenposten publiserte 26.02 et leserinnlegg og en artikkel om kvalitet i forskning. Konklusjonen er at norsk forskning er middelmådig. Jeg har i den forbindelse en bekjennelse å komme med: Jeg heter Lise, jeg har nettopp fylt førti, jeg er professor ved NTNU, og ... jeg er middelmådig.



Jeg har aldri publisert i Nature eller Science og jeg tviler på om jeg noen gang vil gjøre det. Jeg blir ikke motivert av konkurranse- eller publikasjonspoeng, og jeg har ikke noe ønske om å være eksellent bare for å høste anerkjennelse. Med mine 4 år som fast vitenskapelig ansatt, 55 oppføringer på Google Scholar, 439 siteringer og en h-index på 12 (i følge samme base) når jeg ikke engang de store gutta til knærne.



Jeg drar inn EU-finansierte prosjekter, jobber med universiteter, institutter og bedrifter nasjonalt og internasjonalt. Jeg har initiert et nytt fagfelt, jeg elsker å drive formidling, og jeg har vært gjesteprofessor på Harvard. Jeg har brukt tid på styre- og tillitsverv både på og utenfor universitetet. På tross av dette, og på tross av at jeg til tider har jobbet så mye at familien min snart lurer på om jeg fortsatt bor hos dem, vil jeg bli evaluert som middelmådig. Så, hva er det da som driver meg?



Svaret er at jeg ønsker å være en del av noe som er større enn meg selv. Jeg ønsker å gjøre en forskjell. Noen gjør en forskjell gjennom grunnforskning som publiseres i høyt rangerte tidsskrift. Jeg har valgt en annen og mer anvendt tilnærming. Betyr det at min forskning er uten nytte og betydning for samfunnet?



Jeg blir motivert av å ha en mulighet til å gjøre livet bedre for andre. Jeg brenner for utvikling av medisinsk diagnostikk og -teknologi. Jeg ønsker å bidra til bedre helse, mer kunnskap og gjerne også næringsvirksomhet og innovasjon. Måles slike verdier godt nok i dag? Er det plass til forskere som meg i fremtiden?



Vi må satse på kvalitet i alt vi gjør, og på å bygge robuste fagmiljø. Ikke alle kan eller skal være eksellente. Vi trenger en diskusjon om hva vi legger i begrepet kvalitet. Vi må ivareta spissene og grunnforskningen, men samtidig ta vare på talentene og de nye bidragene. Hva gjør vi for å gjøre de nest beste bedre? Ivaretar vi bare spissene og elitemiljøene ender vi fort opp som grunnforskningsfundamentalister.



Jeg er stolt av å være ansatt ved NTNU og mener jeg har verdens beste jobb. Jeg får lov til å jobbe med unge mennesker som vil noe og som kanskje ikke alltid skjønner hvor stort potensiale de har. De kommer til å være med å forme næringslivet og industrien i Norge fremover, og bidra til vår produktivitet og konkurranseevne. For å kunne gi dem det best tenkelige utgangspunktet er det viktig at jeg er en god forsker og at jeg kan faget mitt. Er det nok å være middelmådig da?

(Denne teksten ble publisert i går onsdag i Aftenposten.)

Teknas president, professor i biomedisinsk optikk og fotonikk ved NTNU, Lise L. Randeberg, om kvalitet og middelmådighet (arkivfoto) 
        
            (Foto: Sølvi W. Normannsen)

Teknas president, professor i biomedisinsk optikk og fotonikk ved NTNU, Lise L. Randeberg, om kvalitet og middelmådighet (arkivfoto)  Foto: Sølvi W. Normannsen

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

UA-kommentaren:

En debatt på nippet til å gå bananas

Det nærmer seg politisk behandling av NTNUs store campusprosjekt. Det er nå det gjelder. Da er det fristende for aktørene å ty til retoriske virkemidler.

To nye meritterte undervisere ved NTNU

Førsteamanuensis Paula Rice og professor Arne Krokan er tildelt stats som meritterte undervisere.

Bevar ironien?

«Utbygging av Vestskråningen og ivaretakelse av grøntarealer er ikke gjensidig utelukkende. En utadrettet utbygging av Vestskråningen vil sannsynligvis føre til større bruk av den minst brukte delen av Høyskoleparken.» skriver styret ved Studentersamfundet i denne ytringen.

The big challenge: Ein festival for folk flest?

«Store og flotte ord, men handlingar talar som kjend høgare enn ord, og det å setje ein skyhøg pris på billettane gjer festivalen utilgjengeleg for mange studentar. Kven er neste generasjon som skal forsøke å løyse framtidas utfordringar viss ikkje studentane?» skriv studentleiaren i denne ytringa.