Om studentenes dåpsritualer og "hazing"

Verden over driver studenters linjeforeninger med ulike initieringsritualer. Særlig gjelder det profesjonsutdanningene og mest vet vi om situasjonen i de anglosaksiske landene. Tradisjonen går ut på å initiere nye medlemmer i linjeforeningenes "hemmelige samfunn" gjennom ritualer som kan innebære uskyldig ydmykelse og latterliggjøring, men også ulike former for overgrep, fysisk og psykisk.

Mislykkede forbudsforsøk

Nykommerne bakbindes, isoleres og tvinges, og i noen tilfeller er både brennmerking og seksualisert vold inne i bildet. Denne verste formen omtales som hazing. Det finnes en del forskning som viser at de amerikanske "greek letters"-foreningenes opptaksritualer har forårsaket flere dødsfall, hovedsakelig på grunn av alkoholforgiftning. Drikkepress og stort alkoholkonsum er nok den største helserisikoen ved ritualene. Skoler og universiteter har i alle år prøvd å forby slike dåpsritualer, uten synderlig hell. For å få bukt med de verste utslagene, må man også forstå de sosiale og kulturelle omstendighetene rundt ritualene.

Dåpsritualer har en lang forhistorie. Til sjøs har det alltid vært en tradisjon for å gi førstereisguttene de verste jobbene, og gjennom ydmykelse, practical jokes og voldsbruk lære dem sin plass i det jernharde hierarkiet om bord. Et tilsvarende mønster fant man i de førindustrielle laugsvesenet. Lignende praksis finnes også i det militære og i idretten, og i de mange ulike lag og organisasjoner som sivilsamfunnet består av, er det også mer eller mindre åpenlyse "ilddåper" man som ny må gjennom. Tanken bak utspekulerte, harde ritualer er å skape lojalitet og tilhørighet gjennom disiplinering.

Stjal trikk, ramponerte hytte

Ved NTNU er det særlig de gamle linjeforeningene ved den tekniske høyskolen som har bemerket seg med slike ritualer. I de fleste tilfellene har disse ritualene blitt ansett som et lystig innslag i bybildet. Hvilken by ville ikke likt å få sine trikkeskinner rengjort med tannbørste? Kritikken har likevel vært der helt siden de første årene av NTHs historie. Chemikerforeningen har skrevet om dette i sin forbilledlige historiebok. De beretter om "dødsseilasen" med stjålet trikk i 1931, og ramponering av studenterhytta som eksempler på at det har gått for hardt for seg før også. Verst var likevel den overdrevne drikkingen, og den hardhendte "pHnockingen" av de nye "partickler" som dåpsritualet ble kalt ("barsling" var betegnelsen hos skipsingeniørene i Mandhullet). I mellomkrigstiden var derfor flere kjemistudenter faktisk ikke medlem av linjeforeningen.

Rent mannlige organisasjoner

Linjeforeningene var anlagt som rent mannlige organisasjoner, med noen unntak. Det ble av og til arrangert møter og selskapeligheter med kvinner til stede, men siden få linjer hadde kvinnelige studenter før på 1980-tallet fantes det knapt kvinnelige medlemmer. Det ble en utfordring da kvinnene begynte å gjøre seg mer gjeldene på Gløshaugen. Chemikerforeningen fikk kvinnelige medlemmer allerede i 1932, en ”kvinneinvasjon” bestående av tre jenter. Deres inntog gjorde det pinlig med en del innarbeidete ritualer, som høytlesingen fra foreningsavisen Sugepumpen, med et innhold som ble ansett upassende for kvinner. Nå er kvinnene med for fullt i de fleste foreninger, men det er uklart om det har betydning for opptaksritualene. Generelt burde det vært gjort mer forskning på linjeforeningene i vår del av verden.

Må finne seg i kritikk

Linjeforeningene må likevel finne seg i å bli gjenstand for kritikk. Nykommerne blir initiert inn i foreninger som potensielt er hemmelige nettverk av mektige industriledere. Jeg undrer om ikke de som om høsten ligger bakbundet i Duedalen innerst inne jubler over å bli innlemmet i en elite. Likevel er det særlig skillet mellom den harmløse ertingen og den potensielt skadelige mobbingen som er av betydning. At linjeforeningene velger ritualer som vekker sjokk og avsky for tilskuerne, er ikke noe nytt. Foreningene må stå fritt til å fremstå som uvitende og politisk ukorrekte, selv om mange ønsker at "våre beste hoder" framsto som enda mer ansvarlige og edruelige. Det største ansvaret de har er å sørge for at ingen tar skade på verken kropp eller sjel som følge av ritualene. Tar linjeforeningene det ansvaret?