Rett og plikt til forskning og undervisning

Er det gjennom brudd på arbeidsmiljøloven at man skal vise seg verdig til forskningstid ved NTNU? Spørsmålet stilles av NTLs hovedtillitsvalgte på NTNU og HiST i dette leserbrevet.

Sturla Søpstad, hovedtillitsvalgt NTL NTNU.
Publisert Sist oppdatert
Ronny Kjelsberg, hovedtillitsvalgt NTL HiST.

I et intervju i Forskerforum 3. mars, med tittelen “ Meir forskingstid til dei beste”, uttaler prorektor for forskning ved NTNU, Kari Melby at “i lengden ser vi det ikke som rimelig at de som yter lite eller ingenting med hensyn til dokumenterte forskningsresultat, skal ha en like raus forskningsressurs som de som drar det tyngste lasset”

Konklusjonen i en oppfølgingsartikkel i På Høyden 5. mars er at fusjonen mellom NTNU, HiST, HiG og HiÅ vil bety slutten på 50/50-fordelingen av forsknings- og undervisningstid på NTNU.

En debatt om forskning og undervisning må være basert på fakta og ikke myter og synsing, og den må basere seg på en langsiktig strategisk tenking rundt hva slags universitet vi ønsker å ha.

For å ta det første først. Da universitetet i Tromsø slo seg sammen med Høgskolen i Tromsø og Høgskolen i Finnmark, ble 50/50-fordelingen beholdt. Det er altså ikke noen uoverstigelig økonomisk belastning for et universitet å bevare dette i den type fusjoner vi her snakker om. Vi i NTL er derfor helt på linje med NTNU-styremedlem Helge Holden som advarer mot en slik utvikling. Den er ikke nødvendig.

Vi har med utgangspunkt i tall fra DBH beregnet at å løfte alle de ansatte med førstekompetanse fra høgskolene opp til NTNUs nivå på forskning, vil innebære en økning på i størrelsesorden 70 årsverk. Innfaset over litt tid, vil dette være en svært liten utgift for en institusjon på størrelse med nye NTNU. Til sammenligning vil nye NTNU ha ca 1350 årsverk. Fusjonen kan dermed ikke være det saklige grunnlaget for å rokke ved 50/50-fordelingen.

Melby gir med sine uttalelser videre inntrykk av at det på NTNU finnes mange vitenskapelig ansatte som ikke bruker forskningstiden sin. Vi vil utfordre Melby på hvor stort dette problemet faktisk er. Det er ikke slik at NTNU-ansatte ikke blir fulgt opp av sine ledere når det gjelder forskning i dag.

Men gir Melbys framstilling et riktig bilde av virkeligheten for det store flertallet av vitenskapelige ansatte som ikke tilhører spissede elitemiljø? Vel, dette er det faktisk forsket på. Rapporten “Tidsbruk, arbeidstid og tidskonflikter i den norske universitets- og høgskolesektoren” fra Arbeidsforskningsinstituttet i 2012 gir et noe annet bilde enn det Melby forsøker å male.

Hovedfunnet fra rapporten er at “vitenskapelig ansatte i heltidsstillinger ved universiteter og høgskoler i Norge i 2010 jobbet i gjennomsnitt 47,6 timer per uke. Dette er ti timer mer enn avtalefestet arbeidstid for statsansatte og nesten åtte timer over den lovlige grensen nedfelt i Arbeidsmiljøloven.”

Går man inn i dataene så finner man at mye av denne tiden er nettopp forskning. Mange ansatte opplever ikke at de får nok tid tid forskning i arbeidstiden, og sitter dermed hjemme på kveldstid og gjør dette som gratisarbeid. Og det er de som gjør mest av dette gratisarbeidet som publiserer mest. Disse tallene bekreftes i NTNUs egen arbeidsmiljøundersøkelse fra 2014.

Dette setter Melbys uttalelse om at “Det er en liten del av de ansatte som står for en stor del av publiseringene” i et litt annet lys. Er det gjennom brudd på arbeidsmiljøloven at man skal vise seg verdig til forskningstid ved NTNU?

Dette gratisarbeidet og den manglende sammenhengen tiden til forskning som et flertall av ansatte i sektoren opplever burde vært ansett som et betydelig problem. På tross av tilgjengelig kunnskap, velger man likevel å heller fokusere på noen som visstnok sluntrer unna.

Et siste element når det gjelder tidsbruk, går på de delene av samfunnsoppdraget til et universitet som ikke gir forskningspoeng. Det gjelder både formidling og popularisering av kunnskap, deltagelse i samfunnsdebatt, samt den ofte glemte U’en i FoU. Særlig på mange høgskoler foregår det både forsknings- og utviklingsarbeid som ikke nødvendigvis gir publisering i prestisjefylte tidsskrifter, men som er tett på arbeidslivet innenfor ulike fagområder, og gir viktige bidrag inn til nettopp dette. Dette viktige arbeidet tar også tid, selv om det ikke er satt av tid til det.

Dette handler også om hva slags universitet vi vil ha.

NTL frykter at utviklingen over tid kan resultere i et todelt universitet, hvor noen få elitemiljøer driver med forskning, mens de fleste ansatte bruker sin tid på undervisning. Det vil bety slutten for forskningsbasert undervisning i den betydningen begrepet normalt har hatt. Er det bra for undervisningskvaliteten? Med en slik modell har vi kanskje nådd slutten av den utviklingen Rune Slagstad advarte mot da han i etterkant av kvalitetsreformen, snakket om en “gymnasifisering av universitetet”.

Forskningsfrihet er noe alle slutter opp om i festtaler, men hva betyr det i praksis, dersom forskere skal måtte søke om tid til den forskningen de vil utføre, og denne søknaden deretter skal vurderes og eventuelt forkastes av andre? I realiteten er forskningsretten, inkludert tid til forskning, grunnmuren som den frie forskningen er bygget på.

Som andre rettigheter i arbeidslivet mener NTL at forskningsretten skal være en kollektiv rett for hver enkelt ansatt.

Vi ser at Petter Aalestad modererer Forskerforbundets uttalelser fra På Høyden, og står fast på en fortsatt 50/50-fordeling i en kommentar under Universitetsavisas sak. Det er vi i NTL glade for. Vi har alltid stått sammen med Forskerforbundet om dette tidligere, og håper vi kan gjøre det også nå.

Arbeidsbetingelsene skal ikke være en forhandlingsgjenstand for den enkelte. Norske universiteter er gode på forskning og gode på undervisning. Denne kvaliteten har vokst frem av en bred satsing og stor frihet. Troen på at kunnskap utvikles best i fellesskap er i ferd med å erstattes med en ideologi om at det er den enkelte eliteforskeren som drar fellesskapet etter seg. Mens eliten i virkeligheten er vokst frem av felleskapet. Gode arbeidsbetingelser skal ikke gjøres til et knapt gode som utsettes for individuell konkurranse. De skal være med å sikre gode og forutsigbare rammer for den frie forskningen som skal være tilgjengelig for alle.

Forskningstid skal ikke gjøres til et knapt gode som utsettes for individuell konkurranse, men en plikt og rett for alle vitenskapelige ansatte. Gode arbeidsbetingelser skal være med på å sikre forutsigbare rammer for den frie forskningen.

Vi vil utfordre NTNUs ledelse på hvor store problemene faktisk er. NTNU-ansatte blir i dag fulgt opp av sine ledere når det gjelder forskningsinnsatsen og resultatene den enkelte oppnår. Ledelsen må spørre seg selv om NTNU er godt nok på å tilrettelegge for forskning, ikke ensidig peke på manglende resultater.