Kronikk om studieprogram

- Fagmiljøene må med

«Jeg ønsker at rektoratet gjennomfører en bred prosess i denne viktige saken der fagmiljøene får være med», skriver Tim Torvatn i denne kronikken, hvor han anfører gode grunner til at små studieprogram kan være verdt å beholde.


Styret og rektoratet har nå tatt opp en viktig sak, nemlig NTNU sin studieprogramportefølje. I forbindelse med styresak 50/13 ble det i oktober diskutert at vi muligens har for mange studieprogram, og at det ikke er en tilstrekkelig strategisk styring av studieprogramporteføljen. Signaler har kommet på at det særlig er små studieprogrammer som skal «under kniven», der tallet 15 er blitt nevnt som en mulig grense for «små» studieprogrammer.

Det er selvfølgelig svært viktig og veldig velkomment at vi nå får en debatt innad i organisasjonen om studieprogrammene, innbefattet hvor mange vi skal ha. Jeg håper og tror at denne debatten vil bli gjennomført på en måte som drar fagmiljøene med som aktive støttespillere i prosessen, og ikke minst at man anerkjenner at dette ikke er stedet for enkle løsninger der det settes endimensjonale antallsbegrensninger for hvilke studieprogram vi skal ha fremover.

For det første

er det slik at studieprogram kan være viktige brikker i rekrutteringspolitikken. Nye studieprogram kan ofte interessere helt nye grupper av studenter som ellers ikke vil søke studier ved NTNU. Små studieprogram kan derfor være en nøkkel til å rekruttere flere studenter, heller enn en kostnad.

Et annet aspekt

som er viktig med studieprogram er at de i mange tilfeller utdanner personer med en helt spesiell kompetanse som er etterspurt i samfunnet og/eller som skaper et grunnlag for videre doktorgradsstudier. Det å måle hvor mange av studentene ved et program som går ut med en jobb/videreutdanning som er relevant for studieprogrammet de gikk på kan derfor være et vel så viktig mål som antallet studenter på programmet.

En tredje dimensjon

er kostnader. Det kan se ut til at noen oppfatter antallet studieprogram som et mulig problem fordi de ser på studieprogram som kostnadsdrivere. Det kan like gjerne være antallet emner som er kostnadsdrivende. I så fall vil studieprogram være kostnadsdrivere kun i den grad de har unike emner knyttet til seg.

En fjerde

relevant dimensjon kan være at det å ha et eget studieprogram kan være svært viktig for et fagmiljø. Det kan bety prestisje og representerer dessuten noe som er under lokal kontroll og som fagstaben blir motivert til å jobbe med, i mulig motsetning til å være en liten bit av en stor maskin gjennom å levere et enkeltemne inn i ett, stort studieprogram.

Størrelsen på studieprogrammet er også med å skape sosiale relasjoner, og det er ingen hemmelighet at mindre studieprogram har større muligheter for å skape nærhet mellom studenter og fagmiljø, og mellom studentene. Hvor store programmer kan være uten å miste den sosiale dimensjonen og nærheten studenter og fagstab imellom må selvfølgelig diskuteres, men dimensjonen bør absolutt være med i den totale vurderingen.

I forbindelse med momentet over kan det være verdt å nevne at i den grad studieprogrammer bygger på spisskompetanse i vårt fagmiljø (og det bør jo studieprogrammene gjøre, i og med at vi skal drive forskningsbasert utdanning), er det ikke enkelt å bare kutte ut et program. Det er ikke sikkert at spisskompetansen rundt programmet kan overføres til andre program, noe som gjør at nøkkelkompetanse kan bli dårlig utnyttet eller at nøkkelpersoner kan flytte til andre institusjoner der spisskompetansen fortsatt benyttes.

I det siste tilfellet er det ikke nødvendigvis enkelt å få tilbake spisskompetansen hvis man ønsker å reetablere fagmiljøet noen år senere på grunn av endrede behov. Styringen av studieprogrammene må derfor også ha en klar kobling til langsiktige forsknings- og kompetanseområder hos fagstaben (og derigjennom fungere som et av flere kriterier for rekruttering av fagkompetanse).

Entreprenørskolen

Andre dimensjoner kan også komme inn i vurderingene. Det kan for eksempel være at det er legale eller administrative årsaker til at vi har to eller flere studieprogram der ett kunne vært tilstrekkelig. Et slikt eksempel er NTNUs Entreprenørskole, der det faglige opplegget er likt (felles emner innenfor entreprenørskap og ledelse, og tilleggsemner innenfor den fagtradisjon studenten kommer fra i sin bachelorutdanning), men ingeniørstudentene skal ha en sivilingeniørtittel i entreprenørskap mens realistene og samfunnsviterne skal ha en master i entreprenørskap. Dermed har vi to studieprogrammer for noe både fagmiljøet og studentene oppfatter som ett.

Tilsvarende situasjoner der regler for opptak og/eller tittel kan tvinge frem to eller flere ulike programmer, finnes helt sikkert andre steder på NTNU, og denne dimensjonen bør derfor bringes inn i debatten. Det finnes også studieprogram der vi har fått et nasjonalt ansvar for et spesifikt emne, og må opprettholde aktiviteten selv om antallet studenter kanskje er lite.

Nye program trenger tid

Til slutt kan man også nevne at nye studieprogrammer vanligvis vil trenge tid for å bygge seg opp, og selv etablerte programmer vil kunne ha svingninger i antallet studenter fra ett år til et annet. Det vil derfor være urimelig å bruke studenttallet for ett enkelt år som grunnlag for en vurdering av om programmet fortsatt skal eksistere. Nye programmer bør få 3-5 år til å bygge seg opp, og for etablerte programmer bør det være slik at der man skal bruke antall, bør man kanskje bruke et snitt-tall over de tre siste år, heller enn tallet for inneværende år.

Prosess viktig

Jeg vil gjerne understreke at jeg ikke er motstander av at vi legger ned studieprogram, men jeg ønsker at dette skjer på grunnlag av en grundig debatt i fagmiljøene. En slik debatt vil helt sikkert kunne komme opp med enda flere viktige aspekter, hvorav noen er av mer kvalitativ natur, mens andre kan representeres med tall vi allerede kan finne i FS eller andre datakilder. Jeg ønsker meg derfor at rektoratet gjennomfører en bred prosess i denne viktige saken der fagmiljøene får være med på å plukke ut et sett med viktige dimensjoner man etterpå kan bruke til å vurdere alle studieprogrammene på. Disse dimensjonene kan dermed også brukes i dialogmøter mellom institutt/fakultetsledelse og studieprogramledelse, og studieprogramledere kan utfordres på å forbedre dimensjonene for sine studieprogram. Studieprogram som legges ned vil da være program som vi er sikre på konsistent over tid ikke presterer på disse dimensjonene selv når studieprogramleder og fagmiljøet har blitt utfordret på hva som må forbedres.

Forslaget mitt innebærer altså at man utfordrer fagstaben på å bygge et sett med viktige dimensjoner som kan brukes for å diskutere kvaliteten i studieprogram. Dette settet kan så brukes til å sikre at de riktige studieprogrammene blir lagt ned, og som en ekstra bonus kan vi bruke de samme dimensjonene til å styre strategisk de gjenværende studieprogrammene for å sikre at disse beveger seg i riktig retning. Godt gjennomført vil en slik prosess gi stor legitimitet i organisasjonen.



Masterprogrammet Almenn lingvistikk ble lagt ned fra i fjor høst. Ellen Andenæs og Lars Evensen kjempet mot nedlegging av blant annet dette, men forgjeves (arkivfoto).
(Foto: Tore Oksholen)

Masterprogrammet Almenn lingvistikk ble lagt ned fra i fjor høst. Ellen Andenæs og Lars Evensen kjempet mot nedlegging av blant annet dette, men forgjeves (arkivfoto). Foto: Tore Oksholen

mindre studieprogram har større muligheter for å skape nærhet mellom studenter og fagmiljø, og mellom studentene

Tim Torvatn
Kronikkforfatter Tim Torvatn advarer mot overilt nedlegging av studieprogram
(Foto: Tore Oksholen)

Kronikkforfatter Tim Torvatn advarer mot overilt nedlegging av studieprogram Foto: Tore Oksholen

Relaterte artikler

Rødt lys for småfagene

NTNU starter nå arbeidet med å rydde opp i antallet studieprogram. I første omgang er det program med 10 eller færre studenter som skal under lupen.

Vil kutte ned tallet på studieprogram

Næringslivets Hovedorganisasjon og Norsk Studentorganisasjon gjør felles front mot det de mener er vill vekst i antall studieprogram.

Kan bli nye kutt ved HF

Det humanistiske fakultet går fortsatt med underskudd. Fire utlyste stillinger er trukket tilbake og ledelsen varsler en kritisk gjennomgang av fagtilbudet.

Tøft å være utsatt

- Over tid er det ødeleggende for et fagmiljø å være truet av nedlegging, sier styremedlem Kristin Melum Eide. Hun er opptatt av at de vitenskapelig ansatte må tas vare på når NTNU i tida framover skal vurdere hvilke studieprogram som bør legges ned.

- Jeg gruer meg til den dagen vi må si opp folk

Et enstemmig fakultetsstyre vedtok i dag å legge ned Allmenn lingvistikk og Språklig kommunikasjon i sin nåværende form. - Gjør vi ikke noe nå, kan vi i neste omgang risikere å si opp ansatte, advarte Reidar Almås.

- Mangel på dialog

- Det blir for snevert å legge ned fag fordi de har for få studenter. Alle peker på hverandre, og ingen tar ansvar for en helhetlig universitetspolitikk, sier instituttleder Jacques Koreman.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

U5-møtet:

- Hensikten er ikke å stå enige utad

NTNU-rektor Gunnar Bovim avviser at U5-toppene avgjør viktige saker på kammerset.

Ingen avklaring om avissamarbeid

NTNU og UiO er ikkje klare for å gå inn i samarbeid om nasjonal universitetsavis. Rektor ved UiB, Dag Rune Olsen ser igjen mot Khrono og OsloMet.

Ytring:

Quo vadis - NTNUs nye campus ?

Merete Kvidal og Bjarne Foss gir til beste en statusoppdatering på campusprosjektet i dette innlegget.

Vet ikke hvor de skal henvende seg dersom kollegaen fusker

Bare åtte prosent av norske forskere mener de har god kjennskap til hva de skulle gjøre dersom de oppdaget at kollegaen drev med forskningsfusk.