Byens akademiske marinade

Som gammel NTH-student har jeg selvsagt memorert sangen ”Studenter i den gamle stad”, hvor det blant annet heter at ”byen skal merke den er en studenterby”. Og joda, i fadderukene og under UKA merker nok byens befolkning nettopp dette. Resten av året lukker NTNUs studenter og ansatte seg inne i sin egen lille verden av stadig mer strømlinjeformet produksjon av publikasjoner og studiepoeng, og overlater byens beboere til handelsstandens mas om parkering og shopping.

Symbolverdien

Slik trenger det ikke å være. Beslutningen om å overlate Dragvoll til soppen og knytte NTNU-enhetene tettere sammen fysisk gir en anledning til skape den mer merkbare studenterbyen. Og ikke bare studenterbyen, men forskningsbyen, kunnskapsbyen, kulturbyen, universitetsbyen - en by så marinert i akademisk aktivitet at den inspirerer og utfordrer til nye tanker og refleksjoner hvor man enn beveger seg. Så kan man drømme. Om NTNU åpenbart ikke har ansvar for Trondheims byutvikling, har vi nå en gylden sjanse til å tenke innholdsmessig universitetsutvikling heller enn byggmessig campusutvikling. Men da må vi som synes dette er viktig dyrke fram god argumentativ medisin mot epidemien av bygningskåthet blant politikere, NTNU-ledelse, eiendomsbyråkrater, konsulenter og planleggere.

For det er ingen grunn til at NTNU og vår eier skal feite opp byggebransjen når vi heller kan bruke ressurser for å utvikle gode lærings- og forskningsarenaer. Og selvsagt: Jeg er ikke mer naiv enn at jeg ser den stolte symbolverdien i nye kolosser av glass og betong, og at det nok er stor stas å være den slagkraftige rektor eller minister som fikk sparket slikt i gang. Men så tror jeg heller ikke at ministre og rektorer er så naive at de ikke hører i det fjerne: akademiets kritiske røster nærme seg med stadig mindre høflige spørsmål om universitetenes fasadepolering og manglende innhold (mulig jeg drømmer fortsatt).

Kreativt kaos i Trondheim

Jeg er i dette undervisningsåret gjesteprofessor ved universitetet i Oxford, og nyter denne byens fortreffelige helintegrerte bycampus (se kronikk i Adressa 18/9) hvor ulike colleges, sentre og institutter skaper et visst kaos mellom by og universitet. Så er det nettopp denne integreringen over mer enn 800 år som gjør denne byen så spesiell. Og kanskje er vi i ferd med å skape et snev av slikt kreativt kaos i Trondheim, med en underskog av interessedrevne kreative urbane miljøer, med ulike former for NTNU-tilknytning. Vi har DIGS, RAKE, Studio:beta, Work-Work og mitt eget initiativ Sosiologisk poliklinikk, som alle er eksempler på arbeidsfellesskap som utnytter det urbane livets tilfeldige møter til en uforutsigbar og mer leken faglighet. Koblingen av individuelle initiativer, kollektivt idémakeri og et nivå av faglig trygghet innenfor ulike disipliner er vesentlige faktorer, men også tilgjengelige lokaler som genererer idéer og dugnadsånd.

Da jeg i fjor passerte det ledige ”frisørlokalet” i Brattørgata, slo det meg at dette var stedet for verdens første sosiologiske poliklinikk (navnet hadde jeg båret på en ti års tid). Mens lokalet trigget idéen, var det entusiasmen til en gjeng fantastiske studenter og stipendiater som gjorde poliklinikken mulig. Den kollektive innsatsen for å transformere en frisør til en sosiologisk poliklinikk utgjør i dag et sosialt lim for virksomheten. Nettopp viljen til å få til noe helt nytt sammen, til å generere et ”trøkk” som både er faglig og sosialt, og til å redefinere faglige institusjoner, kan oppstå i randsonen av et universitet.

Fagene kan marinere byen

Hva kan NTNU lære av slike interessebaserte fagmiljøer? Betydningen faglig trygghet, av individuelle og kollektive initiativer, hvordan dugnadsånd oppstår, og hvordan studenters og forskeres arbeid kan bli fullintegrert i stunts som er langt mer vågale og skapende enn ethvert forskningsrådsprosjekt. NTNU kan lære av disse miljøenes organiske tilsynekomst, fra disipliner og anvendelse, hvor innsats legges i modige idéer heller enn polerte fasader. På mange måter viser miljøene at nettopp uten fancy campusbygg og innglasserte innovasjonssentre, blomstrer underskogen av kreativ faglighet.

Å roe ned iveren etter å bygge campusbygg kan bety mer innsats for å utvikle en total og god universitetsby, hvor disiplinene kan utvikles sammen med sine ulike fysiske omgivelser. Fagene kan marinere byen ut fra sine ulike kontaktflater, og som vi vet, marinaden virker når den får omslutte sin anvendelse, ikke bortgjemt på høye glass. Møtene blir kilde til kunnskap, kreativitet og kritisk tenkning: en virkelig universitetsby! Joda, jeg drømmer sikkert.