Ytring:

Flyttekrav i akademia?

- Vi mener at med mindre forskningen er mer positiv enn en rask gjennomgang viser, kan ideen om mobilitet legges på hyllen direkte, skriver Tim og Anne Charlotte Torvatn. I dette innlegget argumenterer de mot å tro at forskere automatisk blir bedre ved å flytte på seg.
Tim Torvatn og Anne Charlotte Torvatn.

Tim Torvatn og Anne Charlotte Torvatn.

I Universitetsavisa nylig har flere artikler tatt oppå temaet mobilitet blant ansatte i høyere utdanning. Det blir presentert statistikk som viser at norske institusjoner ansetter mange som er utdannet fra egne rekker, mens Jonas Person ved Program for lærerutdanning står frem og snakker om hvor positivt et omflakkende akademisk liv har vært for ham. 

Det underforståtte premisset synes å være at mobilitet er entydig positivt, og at man derfor må finne ordninger som øker mobiliteten i akademia. Noen har til og med antydet at man bør stille krav til, eller i hvert fall sterkt ønske om, at ferdige PhD.-kandidater må jobbe ved en annen institusjon enn den de er utdannet for før de eventuelt får jobb på sin opprinnelige institusjon. Vi konstaterer at det foreløpig er på debattnivået på NTNU, og det er bra, for det er etter vår mening behov for en omfattende gjennomtenking av problemkomplekset før man begynner å sette opp ordninger for å øke mobiliteten. Det er først behov for en grundig diskusjon av både fordeler og ulemper med mobilitet.

Forskning viser ikke at...

Et naturlig startpunkt for en slik diskusjon er å se etter god forskning om temaet. Det er enkelt å finne på Google Scholar, og en rask sjekk viser at mobilitet ser ut til å være lite viktig for å skape en god forsker. En engelsk artikkel i Sosial Science Research Network (Fernandez- Subieta et al 2013) fant at effekten er svært liten, unntatt der forskere går fra en svak institusjon til en som er mer anerkjent og sterkere på forskning. Tilsvarende sank forskerens kvalitet hvis han/hun gikk fra en bra til en svakere institusjon. Det å gå fra en svak til en sterkere institusjon er altså med på å gjøre deg til en bedre forsker, men ikke ellers. Ikke særlig overraskende, med andre ord.

Norske universiteter er jo tross alt ganske bra ranket, så det er ikke enkelt for PhD-studenter fra NTNU å få seg en jobb på en bedre ranket institusjon, verken i Norge eller i utlandet. Og hvis du først går fra en norsk institusjon til en bedre ranket utenlandsk (eller innenlandsk) institusjon, hvorfor skulle du da senere flytte tilbake til NTNU? Kanskje vil til og med enkelte PhD-studenter føle seg presset til å ta sin PhD på en annen institusjon enn den de ønsker å jobbe ved, for å unngå mobilitetskravet.

Den forskningen som finnes, tyder altså ikke på at mobilitet er viktig for å skape en god forsker, men vår sjekk av forskningen på Google scholar var veldig kjapp, så det er mulig at en mer grundig gjennomgang av status for forskningen på området vil vise en mer positiv effekt av mobilitet. Man kan selvsagt også gjennomføre egne norske undersøkelser for å se på fenomenet. 

Skrinlegge idéen?

Vi mener at med mindre forskningen er mer positiv enn en rask gjennomgang viser, kan idéen om mobilitet legges på hyllen direkte. Men selv om det skulle vise seg å være positive effekter på forskningen, er det flere tema som bør diskuteres. Hvordan skal de aktuelle forflytningene av fagpersoner skje? Hvis vi ser på muligheter innenfor Norge, så er de til dels små. Noen fagområder finnes faktisk bare ved en institusjon. Hvor skal de kandidatene dra? Og selv i de tilfellene der fagområdet finnes på flere institusjoner, så er det i mange tilfeller en institusjon som er regnet for bedre enn andre. Skal man virkelig tvinge kandidater fra den «beste» institusjonen til å dra til andre steder der fagmiljøet er svakere?

Fag har norsk fokus

Dersom man ser for seg at kandidatene skal til utlandet, oppstår det umiddelbart nye spørsmål. Hva gjør man for eksempel med fag som har et norsk fokus? Hva skal for eksempel være hensikten med at norske jurister, som trenger kunnskap om norsk lov, skal studere jus i utlandet? Noen kan selvsagt spesialisere seg i internasjonal jus, men for de fleste er en sterk tilknytning til norske hverdag og praksis sentral. Det samme vil være tilfelle når det for eksempel gjelder kunnskap om skole. 

Det finnes en situasjonskontekst som er norsk; med regelverk, læreplaner, rutiner, syn på skole og elever i samfunnet som er særegen for vårt land. Et kortere opphold i utlandet kan selvsagt gi perspektiv på hvordan den norske skolen kan forbedre seg (en av artikkelforfatterne driver akkurat nå og ser på skriveundervisning i Australia), men hvordan et lengre opphold i utlandet skal tilføre den nødvendige kunnskapen om en norsk skolekontekst er litt uklart. Og hva så med fagområder der Norge er i verdenstoppen? Her er det lite å hente ved utenlandske institusjoner.

Så er det selvsagt et stort spørsmål i seg hva som ligger i «utlandet». Mange institusjoner ligger høyrere enn norske på internasjonale rangeringer, men mange ligger også lavere. Hva som er en god institusjon å dra til, er dessuten ulikt fra fag til fag. Det er neppe interessant med erfaringer fra svært dårlige institusjoner, annet enn som korte besøk for å få perspektiv på kvaliteter ved det vi allerede har. Dersom man skal kreve utenlandsmobilitet, skal det da være kriterier for hva som er bra nok? Hvem skal i tilfelle bedømme hva som er bra nok? Og hva slags byråkrati krever det?

Må unngå bortkastet tid

Det ser altså ikke så enkelt ut å bruke mobilitet til å skape bedre forskere. Verre blir det når vi også vet at universitetsansatte skal drive både med undervisning og med forskning. Det er altså ikke nok at mobilitet gir positive effekter for forskere. Det må også gi positive effekter på undervisningen, eller i hvert fall ikke negative. Undervisningen gjøres ikke likt fra en institusjon til en annen, og normer og regler er i tillegg helt forskjellige fra land til land.

 I Australia, hvor vi er nå, teller som oftest aktivitet i klassesituasjonen med på karakterene på universitetet. Dette systemet har vi ikke i Norge, og det er stor motstand mot å innføre det. De ulike praksisene landene imellom betyr at det å skifte stilling mellom akademiske institusjoner vil medføre en kostbar orienteringsperiode der den nyansatte må lære seg lokale normer og regler for undervisning. Ansetter man en PhD fra egen utdanning kortes denne tiden betydelig ned, og særlig hvis PhD-studenten har hatt pliktarbeid som del av sin utdanning.

Å være ved en annen institusjon kan selvsagt gi inspirasjon gjennom at man ser hvordan andre jobber, men å skulle tilpasse dette til måten undervisning drives på ved neste institusjon er ikke alltid enkelt, og noen ganger kan nyansatte bli frustrerte og kaste bort utrolig mye av egen og andres tid på å forsøke å innføre metoder de har sett brukt med hell andre steder, men som av en eller annen grunn ikke passer inn i en norsk kontekst. Også her hadde det vært en fordel med forskning på positive og negative effekter av mobilitet for undervisningen.

Slår et slag for forskningstermin

Hvis det skulle vise seg at det faktisk er positive effekter både for forskning og undervisning av mobilitet, så bør vi også ta oss tid til å se om de eventuelle positive effektene kan oppnås gjennom andre og mindre drastiske metoder. For eksempel har NTNU nettopp annonsert en økt satsning på forskningsopphold i utlandet, og de undersøker også mulighetene for undervisningsopphold i utlandet. Kanskje kan dette gi noen av de samme positive effektene som eventuelt kommer gjennom å flytte sitt tilsettingsforhold mellom institusjoner.

Til slutt bør det også tas med en diskusjon om hvordan eventuelle krav om mobilitet vil påvirke den personlige situasjonen til akademikere. Det vil her være naturlig å tro at krav om mobilitet vil gjøre det vanskeligere for unge akademikere å stifte familie. En partner og en familie vanskeliggjør nemlig mobilitet. Partneren har kanskje ikke like lett for å få relevant jobb på det nye stedet, og må dermed kanskje ofre flere år av sin egen karriereutvikling. Barn vil måtte bytte skole flere ganger i løpet av sin skoletid, noe som ofte ikke er så heldig.

Krav om mobilitet til utlandet kan også medføre at man i den tiden man er utenlands, og for noen forhold i resten av karrieren, får reduserte rettigheter i forhold til trygdesystemet i Norge, da få andre land har de samme velferdsgodene som Norge. Slike forhold kan betydelig redusere en allerede vanskelig rekrutteringssituasjon for norske PhD-kandidater.

Ingen krav uten analyse

Kort sagt, mobilitet kan kanskje være en grei løsning for noen enkeltpersoner, men vi tviler på at de store gevinstene finnes ved å innføre en slik politikk, og tror at andre løsninger som for eksempel økte muligheter for utenlandsopphold under utdanning og i sin faste stilling vil være tilstrekkelige for å fange opp eventuelle slike mobilitetsgevinster hvis de skulle vise seg å være der. Det viktigste er imidlertid at før det innføres krav til mobilitet, så er det gjort en grundig analyse av alle de ulike sidene ved mobilitet.

...og noen ganger kan nyansatte bli frustrerte og kaste bort utrolig mye av egen og andres tid på å forsøke å innføre metoder de har sett brukt med hell andre steder, men som av en eller annen grunn ikke passer inn i en norsk kontekst.

Anne Charlotte og Tim Torvatn
UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

NTNU sperrer epost for Mac-brukere

Etter over en uke med enorme epostproblemer på NTNU har IT-avdelingen torsdag sperret for bruk av epost på Mac.

Eksamenstabbe rammet medisinstudenter

En menneskelig feil førte til at tredjeårs medisinstudenter ved NTNU kunne lese seg fram til fasit på en del av eksamensoppgavene. Studenter og fakultetsledelse har sittet i møte torsdag formiddag for å finne løsning.

Fortsatt uavklart om streik i staten

YS Stat, LO Stat og Unio har ifølge VG sagt ja til forslaget i lønnsoppgjøret med staten. Samtidig får NTB opplyst at alle forbundene fortsatt forhandler.

UiO må spare 100 millioner

Universitetet i Oslo må antakelig kutte om lag 100 millioner kroner i rammen kommende år. Ved andre universiteter og høgskoler er underforbruk blitt årsak til bekymring for Kunnskapsdepartementet.