Forskningsproblematikk og problematisk forskningsstyring

"Vi har altså et system som styres av ideologi og som fører til dramatiske negative konsekvenser for UH-sektoren," skriver Tim torvatn i denne kronikken, hvor han tar et oppgjør med dagens politikk for forskningsfinansiering. Han skisserer selv et mulig alternativ: Tildeling av forskningspoeng, modellert etter ordningen med pubiseringspoeng.

I Universitetsavisa nylig har Aksel Tjora pekt på en sentral problemstilling i forhold til forskning ved NTNU, nemlig hvordan forskningspenger fordeles. I henhold til ham er det systemiske urettferdigheter i hvordan midlene fordeles i dag, og dette er ifølge ham et ledelsesproblem. Det er jeg helt enig i. Problemet her er imidlertid ikke begrenset til lederne vi har ved NTNU. De tror jeg faktisk er svært opptatt av å gjøre en god jobb slik de ser den. Problemet ligger, som Aksel påpeker, i det systemiske rundt forskningsbevilgninger, og det gjelder dessverre ikke bare på NTNU, men i hele sektoren.

Problemet er etter mitt syn at det er innført konkurranse og lederstyring i forskningen. Søknadskonkurranser er ment å være en måte å sikre kvalitet i søknadene på, men blir i realiteten bare en unnskyldning for å si nei til mange prosjekter. «De nådde ikke opp i konkurransen» høres mye bedre ut enn «Vi har ikke engang penger til å finansiere alle kvalitetsprosjektene vi får forslag om». Mangelen på penger åpner også for at ledelsen kan styre hvilken forskning som skal satses på.  Styring må ifølge ledelsen til for å kunne bygge opp strategiske satsingsområder, slik at vår institusjon kan blir fremragende. Dermed er det ledelsen som bestemmer hvor pengene går, og ikke forskerne.

Tvilsomme verktøy

Konkurranseutsettelse og lederstyring er tvilsomme verktøy for å fremme kvalitet i forskningen. Det triste er imidlertid at begge disse metodene, både konkurranseutsetting og lederstyring, er svært kontroversielle verktøy for å fremme kvalitet i forskningen. De ser ikke ut til å ha den effekten ideologene som har innført dem påstår, og forskerne er allerede på jakt etter bedre modeller for ledelse. Dessverre henger UH-sektoren i Norge fortsatt igjen i disse utdaterte ideene, og resultatene begynner å vise seg i form av stadig større, og mer konsistent, urettferdighet i fordeling av forskningsmidler, et stort byråkrati og, kanskje verst av alt, ikke merkbar forbedring i kvantitet og kvalitet av forskningen.

Konkurranseutsettelse som problem

Konkurranseutsetting kan jo høres fornuftig ut. Tildeling av midler til de prosjektene som «vinner» i søkekonkurranser er regelen både i EU og forskningsrådsfinansiering. Tanken er som kjent at slike konkurranser presser frem kvalitetsprosjekter og samtidig bidrar til å rette forskningen mot de områdene og problemstillingene politikerne vil ha løst. Derigjennom sikres «samfunnsnytten» i forskningen. Alt dette er etter hvert avslørt som de bløffene de representerer.

For det første er det ikke et kvalitetsproblem med dagens forskning. Søkekonkurransene viser dette med all mulig tydelighet. Det er helt normalt i dag, både i EU-sammenheng og ved forskningsrådssøknader, at søkerne opplever det samme som Tjora, nemlig at de har en søknad som bedømmes som «excellent», men som ikke får støtte fordi det ikke er nok penger i systemet. Videre er det mange fremragende forskere som ikke søker, og årsakene er varierte: de har allerede nok midler å forske for, de ønsker ikke å bruke tid og oppmerksomhet på søkeprosesser, de ser ikke at de kan bidra i forhold til utlysningsteksten eller de har ikke en gang fått med seg mulighetene fordi de ikke har sett utlysningen.

Ressurser flyttes til administrasjon

Søknadsprosessene fører også til at massive ressurser flyttes fra forskning til administrasjon. Søknadene må administreres, utlysningstekster må lages og legges ut, innkomne søknader må registreres og evalueres, beslutninger må tas om tildelinger og svar må sendes til alle søkere. Forskerne må også flytte egen tid fra forskning til det å lage søknader. Bedrifter og eventuelle samarbeidspartnere må kontaktes, det må forhandles om utforming av søknad og fordeling av midler mellom ulike samarbeidspartnere, søknaden må skrives, evalueres og omskrives. Mange forskere engasjeres også inn i forskningsadministrasjonen gjennom å bidra med tanker og ideer rundt utforming av utlysninger og evaluering av innkomne søknader.

I tillegg er det mer og mer vanlig at institusjonene i UH-sektoren engasjerer konsulenter og lobbyister som kan varsle institusjonen om utlysninger, påvirke EU og forskningsrådet, hjelpe forskerne med søknadsskrivingen og evaluere hvorfor og hvordan institusjonen fikk eller ikke fikk prosjektene de søkte på. UH-sektoren støtter nå en egen industri av spesialister og konsulenter med disse formålene. NTNU har mange ansatte som jobber med dette, for eksempel en egen ansatt i Brussel. Til sammen utgjør alt dette MASSIVE midler som overhodet ikke bidrar til forskningsresultatene, men faktisk heller tar midler som kunne vært brukt til finansiering av flere prosjekter.

I tillegg sørger søknadsprosessene for å skape en maktkamp mellom institusjoner og grupper der de vinner som best er i stand til å gi inntrykk av at deres forskning harmonerer med mål og midler til de som fordeler midlene. Vi mangler for øvrig også dokumentasjon på at det er en klar og entydig sammenheng mellom en god søknad og god forskning.

Lederstyring som ikke virker

Det andre prinsippet er like ille, og like feilaktig, nemlig ideen om at tydelig ledelse kan skape effektivitet gjennom spissing og satsninger. PÅ NTNU har ledelsen nå tatt et tydelig grep om tildeling av forskningsmidler. Ideen er at pengene skal gå til miljøer som representerer strategiske satsningsområder for NTNU, fakultetene og/eller instituttene. Dette gjør at ledere på alle nivåer i organisasjonen er travelt opptatt med å prioritere ressurser til sine satsninger, og bruker mye av egen ledertid på dette problemområdet. Forskere som tilfeldigvis klarer å definere seg inn under disse satsningene får de pengene som finnes i systemet, mens resten må dele smulene. Utfordringen er imidlertid at det ikke er noe ved lederne våre som tilsier at de skulle være bedre enn egne forskere til å plukke ut hva som vil bli god forskning eller hva som bør satses på fordi det har potensiale. Kanskje heller tvert om, siden forskerne selv står mye nærmere sin forskning og vet mer om hva som er mulig, lett å få til og innovativt enn det deres ledere gjør. I stedet fører lederstyring i allmenhet til at prosessene rundt tildeling blir tilslørt, forhandlinger gjøres mellom ledere i lukkede rom, kriteriene er uklare og anvendes ulikt fra gang til gang og argumentasjonen forandrer seg. Dette skaper utrygghet, folk opplever tildelingene som uklare og urimelige og det blir fort gnisninger mellom ansatte og ledelsen, og mellom ulike ansattegrupper.

Den konsistensen som finnes i ledelsen, nemlig at satsningene skal prioriteres, gjør faktisk vondt verre fordi det betyr at noen ansatte systematisk vil bli prioritert fremfor andre, og dermed skapes det tapere og vinnere blant de ansatte. Vinnerne får gode forutsetninger for å produsere mer forskning, mens taperne nesten ikke har andre midler enn egen forskningstid og dermed naturlig nok får redusert forskningsproduksjon.

På toppen av det hele har styret vedtatt at taperne etter noen år også kan fratas sin forskningstid med begrunnelse i at de ikke produserer nok, noe som altså oftest vil bunne i at forskeren tilhører «taperne» som ikke har fått den samme støtten som andre, og dermed ikke har det samme økonomiske fundamentet for å drive forskning som «vinnerne», heller enn at «taperen» er en «dårligere» forsker!

Fremtidens forskning blir mindre innovativ

Både konkurranseutsetting og tydelig ledelse bidrar også til at den forskningen som gjøres blir instrumentell og rettet hovedsakelig mot det som er lite risikabelt, lite kontroversielt og enkelt å forklare i en søknad. Radikale og banebrytende forskningsresultater vil det komme betydelig færre av fra norsk UH-sektor fremover med denne politikken. Årsakene er enkle, konkurranseutsettelse gjør at det blir risikabelt å ha radikale agendaer med stor mulig gevinst, men også med stor risiko for feil. Det er også vanskeligere å begrunne uklare og visjonære forskningsagendaer i en søknad, og dessuten vanskeligere å forklare de som evaluerer søknaden hvorfor denne forskningen har potensiale for å være interessant. Tydelig ledelse har samme virkning, nemlig å nedprioritere risikable og visjonære forskningsagendaer til fordel for relativt trygge forskningsprosjekter der vi med rimelig sikkerhet kan komme et lite steg videre på ting vi kan godt fra før.


Dagens situasjon er ikke holdbar

Vi har altså et system som styres av ideologi og som fører til dramatiske negative konsekvenser for UH-sektoren. Det er en skrikende mangel på finansiering av forskning, og denne gjøres mer prekær ved at massive ressurser ledes bort fra forskning og over til administrasjon og skriving og evaluering av søknader.  Konkurranseutsetting og tydelig ledelse fører videre til prioriteringer og utvelgelse som skaper vinnere og tapere og forsurer miljøet, og leder i tillegg til en vridning av forskningen bort fra grunnforskning og mer risikable, men radikale forskningsprosjekter og over på trygge prosjekter med liten grad av hovedsakelig inkrementell nyskaping på områder som politikerne, forsknings-administratorene og lederne mener har umiddelbar samfunnsnytte. Resultatet er mindre, og mindre interessant forskning og en agenda styrt av personer som ikke er forskere. Ledere på alle plan ser ut til å være fanget av denne ideologien, og selv de som måtte ha vilje til det ser ikke nødvendigvis hvilke muligheter vi har til å komme ut av situasjonen.

Undertegnede har selvfølgelig ikke alle svarene, men jeg mener veldig sterkt at første steg er å anerkjenne at den nåværende situasjonen faktisk ikke leder oss dit vi vil. Vi er i stand til å produsere mye mer kvalitetsforskning enn det vi får til i dag. Lokalt på NTNU kan vi gå foran ved å flytte kontrollen over forskningsmidlene bort fra lederne og tilbake dit den hører hjemme, nemlig til forskerne. Større autonomi til forskerne er tvingende nødvendig, slik at de selv kan ta beslutninger om hvordan midlene skal brukes og hvilken forskning som behøves. I tillegg må vi fjerne tyngende søknadssystemer med tilhørende unødvendig administrasjon og erstatte dem med automatiske tildelinger basert på oppnådde forskningsprestasjoner.

Forskningspoeng

Et mulig slikt system kan registrere ulike forskningsprestasjoner som poeng som gis til enkeltforskeren. Hver forsker har dermed en konto med poeng som er gitt på rimelig objektive kriteria. For eksempel kan en artikkel gi forskningspoeng lik antallet publikasjonspoeng; en fullført doktorgrad gir poeng til hovedveileder og eventuelle biveiledere og oppnådd eksternfinansiering gir poeng til forskergruppen som deltar ut fra hvor stor bevilgningen er. Andre aktiviteter kan også gi poeng, og det å beslutte hvilke aktiviteter som gir hvor mye poeng blir en viktig del av systemet og må diskuteres og forhandles frem mellom ledere og forskere. Poengene kan så brukes til å «kjøpe» forskningsmidler. Lederne har en «prisliste», for eksempel der 5 poeng gir deg 500.000 i forskningsmidler, 10 poeng kjøper deg en PhD-student eller en post.doc. og 20 poeng kan gi deg midler til et større forskningsprosjekt. Forskere kan velge å slå seg sammen for å kjøpe de dyrere tingene på prislisten, men må da selv sørge for å fordele midlene seg imellom i etterkant.

Et slikt system har mange fordeler fremfor dagens. Det er kjent hva som gir poeng, og det er kjent hva prisene er for ulike typer av forskningsstøtte. Forskerne kan selv bestemme hva de mener de er best tjent med, og systemet oppfordrer forskere både til å gjøre mer av de aktivitetene som gir poeng og til å samarbeide for å få tak i de dyrere tingene. Forskerne er hele tiden i full kontroll av sin egen forskningsagenda, og bestemmer hvilke prosjekter de har tro på og hvem de vil arbeide med. Gjennom muligheten til å slå sammen poeng for å få større tildelinger sikrer vi samarbeid mellom forskere som har tro på hverandre og som kan jobbe med hverandre. Systemet trenger nesten ingen administrasjon (bortsett fra å godkjenne og holde løpende oversikt over poengene de ulike forskerne har) og krever lite ledertid, da tildelingene er mer eller mindre automatiske. Ledelsen kan altså bruke sin tid på andre ting det haster med. Systemet oppfordrer til og med til kvantitet og kvalitet, for de som ikke klarer å omsette tildelte midler i nye poeng vil etter hvert få færre midler, mens de som er flinke til å produsere de aktivitetene som gir poeng vil få mer midler. Det vil likevel hele tiden være mulighet for å forbedre seg, fordi det er kjent hva som skal til for å generere midler. Dermed unngår vi også at noen forblir tapere, mens andre forblir vinnere.

Taper og vinner blir med et slikt system relatert til kjente prestasjonskriterier og vil sikkert variere over tid, men det er altså ikke en konsekvens av å tape en viktig søknad på et gitt tidspunkt, eller å havne utenfor de strategiske satsningsområdene, slik vi kan oppleve i dag så vel på NTNU som i andre institusjoner i UH-systemet. Systemet må gjennomtenkes godt, og det blir selvfølgelig svært viktig her hvilke aktiviteter som gir poeng og hvor mye, men eksemplet er tatt med for å vise at det er mulig å oppnå insentiver gjennom helt andre og bedre mekanismer enn de ledelsen i dag bruker.

Dette er en sak som berører oss alle!

Til slutt vil jeg oppfordre alle til å ta tak i denne diskusjonen. Kom gjerne med støtte og utbroder mine synspunkter, men kom også med motforestillinger, eksempler og fakta. Vi trenger også henvisninger til forskningsartikler som beskriver problemet, for dette er en sak som berører oss alle, og her er det mye å tenke over, og mye som kan gjøres, både lokalt og i den større sammenhengen J Bruk UA, fagforeningene, faggruppemøter og allmøter for å diskutere dette, for det er få saker som er viktigere enn hvordan forskningsmidlene deles mellom de av oss som er forskere!

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Universitetsavisa ansetter journalist

UA lyser ut en hundre prosents stilling som digital nyhetsreporter.

Konflikten ved IHS:

- Fare for utvikling av fryktkultur

- Ledelsen må ta dette på stort alvor, formaner tre professorer ved Institutt for historiske studier. De advarer mot utvikling av fryktkultur ved instituttet.

Ytring:

NTNU styres ikke etter omdømmemålinger

«Vi må være innstilt på at vi også i fremtiden vil få nye bestillinger fra verden rundt oss», skriver rektor Gunnar Bovim i en kommentar til ytringen fra Ronny Kjelsberg og Arve Hjelseth.

Bitter konflikt ved IHS:

Beskylder ledelsen for «illegitim maktbruk»

Professor Kristian Steinnes er sentrum i en bitter konflikt ved Institutt for historiske studier (IHS). Et varsel om flytting av ham får en gruppe kolleger til å reagere skarpt. – Et uventet og hardt slag, sier Kristian Steinnes om flyttevarselet.