Merinnsyn: NTNU bør lære av UiO og UiB

Offentlighetsloven har som formål å legge til rette for at offentlig virksomhet er åpen og gjennomsiktig, for slik å styrke informasjons- og ytringsfriheten, den demokratiske deltakelsen, rettssikkerheten for den enkelte, tilliten til det offentlige og kontrollen fra allmennheten. 

Ifølge paragraf 25 i loven kan det gjøres unntak fra innsyn for dokument i tilsettingsaker, men etter paragraf 11 skal organet likevel vurdere helt eller delvis innsyn (såkalt merinnsyn).

Organet bør gi innsyn dersom hensynet til offentlig innsyn blir vurdert å veie tyngre enn behovet for unntak.  

Ved tilsetting i vitenskapelige stillinger utarbeides en sakkyndig vurdering etter reglene i universitetsloven. Dette er en ren faglig bedømmelse av søkernes meritter basert på informasjon som i all hovedsak allerede er offentlig slik som publikasjoner, akademiske grader, undervisningserfaring og faglige prosjekter. 

Intervjuer, prøveforelesninger, referanser og vurdering av personlig egnethet kommer i tillegg og inngår ikke i sakkyndigvurderingen.

Etter gjeldende sentrale retningslinjer ved UiO og UiB, gis det alltid merinnsyn i sakkyndigvurderingene ved tilsettinger i vitenskapelige stillinger. 

Da regelen ble tatt inn i retningslinjene ved UiO i 2015 ble det i styrenotatet pekt på at merinnsyn i sakkyndigvurderinger allerede ble praktisert ved Det juridiske fakultet og ved HF, SV, og TF-fakultetene «ved at den sakkyndige vurderingen kan sendes interesserte» (og ikke bare parter) på forespørsel. Dette skjer etter at merknadsfristen er ute og rapporten er klar fra fakultetets side.» 

Det ble videre bemerket at «Ved UiB er det i tillegg langvarig praksis for at det gis merinnsyn i alle sakkyndige bedømmelser med merknader». Det sies videre: «Ved merinnsyn til andre er det ikke først og fremst hensynet til søkerne som ivaretas. Praksis viser imidlertid at slikt merinnsyn ikke har medført vesentlige problemer. Åpenhet omkring den sakkyndige bedømmelsen kan ha en positiv effekt også for søkerne.» 

Tenketank for rekruttering (et utvalg bestående av vitenskapelige ansatte ved UiO) uttalte: «Offentlig publisering og kritikk av fagfeller er kjernen i den vitenskapelige kvalitetssikringsprosessen. Det gjelder også der bedømmelsene er negative og kritiske. Alle vitenskapelige bedømmelser, fra ph.d.-bedømmelser til bedømmelsen til vitenskapelige kvalifikasjoner hos søkere til universitetsstilling, bør være offentlig tilgjengelig etter at søkerne har fått anledning til å kommentere dem·»   

Det framgår videre av styrenotatet at universitetsstyrets tilsettingsutvalg, dekanmøtet og direktørnettverksmøtet alle var positive til regelendringen, samt at saken var drøftet med tjenestemannsorganisasjonene som heller ikke hadde innvendinger.  

Hva er situasjonen ved NTNU?  Her sier HR at det etter etablert praksis «aldri gis innsyn i vurderinger foretatt i forbindelse med ansettelser i tekniske og vitenskapelige stillinger.»  

Jeg etterspurte det som måtte finnes av sentrale eller lokale retningslinjer eller administrative instrukser som fastsetter denne praksisen. I sitt svar erkjenner NTNU « at det ikke er funnet  dokumentasjon som særskilt etablerer eller begrunner NTNUs praksis·»   

Det vises videre til NTNUs rekrutteringsnettverk (utelukkende bestående av administrativt ansatte, i hovedsak HR-rådgivere) som melder at «det ikke har kommet henvendelser knyttet til om praksisen bør endres».  Dette siste stemmer dårlig med at min egen nåværende og tidligere instituttleder over flere år har bedt HR ved sitt fakultet om en klargjøring av det juridiske handlingsrommet og grunnlaget for nåværende praksis.

Det er dog positivt at HR-NTNU nå sier: «HR- og HMS-avdelingen vil som prosesseier i første runde utarbeide en sak for rektoratet, hvor vi vil legge frem spørsmålet om innsyn i sakkyndige vurderinger som en prinsipiell sak», samt at de ønsker «ytterligere synspunkter» velkomne.

Mitt syn er at NTNU bør innføre retningslinjer etter mønster fra UiO og UiB.  Når saken nå skal behandles prinsipielt bør NTNU også lære av prosessen som ledet fram til vedtaket ved UiO ved at også de vitenskapelige fagmiljøene blir hørt. 

Som vitenskapelig ansatt er det min erfaring, bl.a. fra egen deltakelse i sakkyndige komiteer, at sakkyndigvurderinger i all hovedsak bygger på informasjon som allerede er offentlig, som publikasjoner og preprints. Jeg vil tro det store flertallet av mine kolleger har samme erfaring. 

Deler som måtte bygge på upublisert, konfidensielt materiale kan enkelt unntas fra innsyn.  Det nye i en sakkyndigvurdering er komiteens faglige bedømmelse av hvor gode søkerne er.  Slik fagfellevurdering er kjernen i vitenskapelig kvalitetssikring.  For at den enkelte søker, fagmiljøene og allmennheten skal ha tillit til dette systemet bør det derfor være åpenhet rundt den foretatte bedømmelsen.