Student fikk ikke medhold i retten

Studenten ble høsten 2017 utestengt fra bachelorstudiene i sykepleie etter at det kom frem at vedkommende i både 2003 og 2010 hadde vedtatt forelegg for overtredelse av straffeloven.

Studenten klaget først inn saken for klagenemnden ved Universitetet i Tromsø (UiT), og senere for Felles klagenemnd etter at førstnevnte nemnd opprettholdt vedtaket.

Da Felles klagenemnd også opprettholdt vedtaket fra UiT gikk studenten rettens vei for å få vedtaket omgjort, men i Nord-Troms tingrett ble altså staten ved Kunnskapsdepartementet frifunnet.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

LES OGSÅ: Student går til sak mot Universitetet i Tromsø etter utestengelse fra studiet
LES OGSÅ: Student ble utestengt for å ha satt liv i fare. Vant over staten i retten

Studenten viste til lovendring

Studenten mener foreleggene ikke kan legges til grunnlag for en utestengelse. Årsaken er at universitets- og høyskolelovens paragraf 4-9, tredje ledd, på det tidspunktet studenten fikk tildelt studieplass ikke omfattet forelegg. Først etter at studenten fikk tildelt studieplassen ble loven endret til å omfatte både forelegg og dom, står det i domsavgjørelsen.

Studenten viser også til at anvendelse av dagens lov på straffbare forhold fra 2003 og 2010 medfører at loven gis tilbakevirkende kraft, noe som ifølge studenten strider mot den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det ble derfor anført fra studentens side at loven må anvendes slik den lød på det tidspunkt da tilbudet om studierett ble gitt.

I tillegg vises det til at de to sakene ligger langt tilbake i tid, at studenten har gjort opp for seg og at det derfor er en mangel på proposjonalitet ved vedtaket. Studenten mener universitetet må kunne tilrettelegge praksisperioden slik at vedkommende ikke kommer i kontakt med barn eller personer med utviklingshemming.

Staten: Beskyttelse av grupper er tungtveiende

Staten på sin side legger til grunn at en slik tilrettelegging vil medføre en vesentlig reduksjon av de faglige kravene som stilles til sykepleiere. De avviser også at endringen av paragraf 4-9, tredje ledd, spiller noen rolle da utestengelsen er hjemlet i annet ledd, og påpeker også at endringen av lovens tredje ledd kun var en presisering av en allerede langvarig praksis.

I lovens annet ledd heter det at hvis «...det er gitt særlige regler om politiattest for bestemte typer yrkesutøving, gjelder disse tilsvarende for studenter som deltar i praksisstudier eller klinisk undervisning.»

Staten mener avslutningsvis at det å beskytte de gruppene som omfattes av bestemmelsene for utestengelsen er er tungtveiende, og at vedtaket ikke er sterkt urimelig.

Ikke plikt til tilrettelegging

Rettens administrator viser i dommen til Helsepersonellovens paragraf 20. Der vises det til en lang rekke lovparagrafer hvis overtredelser eller vedtatt forelegg fører til at en er utelukket fra å yte helse- og omsorgstjenester til barn eller personer med utviklingshemming.

Det påpekes at denne loven også før studenten søkte om studieplass omfattet forelegg i tillegg til dom. Retten avviser også at utestengelsen strider mot den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen, da utestengelse fra et studie ikke er å betrakte som straff.

Rettens administrator viser også til partsforklaringer fra rettssaken hvor det ble sagt at det er helt umulig å gjennomføre en praksis på sykepleierstudiet uten kontakt med barn og psykisk utviklingshemmede, uten å komme i konflikt med de minstekrav som stilles til praksisperioden. Retten legger derfor til grunn at en praksis uten at studenten kommer i kontakt med disse gruppene ikke er i samsvar med kravene til praksisperioden, samt at det ikke er praktisk gjennomførbart.

«Det er videre klart at Universitetet ikke har noen plikt til en slik tilrettelegging...» skriver rettens administrator og konkluderer:

«Vedtaket om utestengelse av NN(studenten, journ. anm.) fra sykepleierstudiet bygger på en riktig rettsanvendelse og er gyldig.»